hits

Har Rosenborg tatt ut potensiale til Ivar Koteng?

Det kan være kynisk å innkalle til ekstra ordinært årsmøte og avsette en mann som har gjort så mye for å ta Rosenborg tilbake som dominerende klubb i Norge og en klubb som er med og spiller i Europa. Men nå må vi ta ut alle millimeterne vi kan for å ta klubben videre. Og da må Koteng gå! Hvem som bør følge han, er jeg ikke sikker på, men nå trengs et styre som kan være en del av et kollektiv som kan bygge et Rosenborg som tar ut sitt fulle potensiale.

Ivar Koteng har vist seg som en suveren mann til å rydde. Men nå er rydde jobben i Rosenborg gjort, nå skal det bygges. Han innrømmer selv at han ikke har vært god nok til å gjøre Kåre bedre. Når han i tillegg innrømmer at styret begynte å tenke på at Kåre ikke har potensiale til å ta Rosenborg dit man ønsker, for over et år siden, da er det ikke overraskende at resultatet ble som det ble. Det man fokuserer på, det forsterker man. Det er jeg blitt mer og mer sikker på. Når du i tillegg sitter med ansvaret som styreleder i Rosenborg Ballklubb er det lett å føle at man må gjøre noe. Det å sitte stille å se på et bygg reiser seg, er kanskje ikke den oppgaven Koteng gjør i Koteng Eiendom. Rosenborg er tross alt Trøndelags store stolthet med en historikk unik i verden. Mulig jeg er på villspor, men jeg kan ikke komme på andre så små klubber, fra et så lite land som har lignende internasjonale resultater over så lang tid. Skyggene fra denne arven ødela i mange år, det at Rune Bratseth er med på å la disse skyggene ødelegge igjen, er for meg uforståelig. Men nå trengs tålmodighet.

Det Ivar Koteng burde ha tenkt er at Kåre Ingebrigtsen ikke er den hovedtreneren styrelederen Ivar Koteng trenger for å ta Rosenborg videre. Da er løsningen å sparke Kåre feil. Da må man ta ansvar og tre til side. Det at det sittende styret i Rosenborg trenger en annen trener, er styrets problem, ikke Kåre Ingebrigtsen eller Rosenborg sitt problem. Det at Koteng, en del av supporter skaren og Adresseavisen er så utrolig utålmodig, er for meg helt uforståelig at har fått gjennomslagskraft i Rosenborg styret. Her sitter det tross alt mye kompetanse som nå setter sitt renommé på spill etter min mening. Jeg har ofte nok sett i organisasjoner den massesuggesjon som kan foregå i et fora, spesielt når man har sterke krefter som drar i en retning.

På Adressa sin podcast hørte jeg at Kåre hadde begynt å svare «ja men da får Ivar sparke meg da» på spørsmål. Slik jeg tolker det har Kåre fått vite at Ivar Koteng vil bytte ham ut. Uansett hvor sterk du er, når du skal bygge et lag, så vil en slik tanke være en energi lekkasje. Den er skapt av styret. Dagbladet har skrevet at dette har vært kjent i et helt år. Når man må stresse med forbedringer så blir det ikke bra. Man må legge de steinene som trengs, man kan ikke hoppe over noen steiner og ta det igjen i neste rad. Prosessene må ta den tiden det trenger. Hvis ikke risikerer man at muren ryker. Når man da har kniven på strupen, så må man ta snarveier, man kan ikke gjøre det man mener er viktig. Når man i tillegg må bruke kreftene sine på å forsvare seg i fra en surmaget opinion anført av Adresseavisen, som tydelig sier at det er riktig å sparke Kåre Ingebrigtsen, da må du etter min mening være overmenneske for å klare jobben. All honnør til Kåre for tilnærmet å være det!!

Men det som er helt åpenbart er at dette presset som er blitt lagt på Kåre har smittet over på spillerne. Ingen skal komme å fortelle meg noe annet enn at prestasjonspresset er det som har ødelagt aller mest for Rosenborg denne sesongen. Det at man da har en brumlebass på toppen som er så krevende som han er, tror jeg ikke skaper en kultur som Rosenborg trenger. Hadde denne brumlebassen vært operativ leder eller fotballfaglig fremragende, hadde det vært noe annet, kanskje... Men i en rolle som styreleder tror jeg ikke det. Det er nok press på en trener i Rosenborg, det han trenger fra styreleder er støtte. Det med irriterende og unødvendig press fra styreleder i en krevende situasjon har jeg selv erfart på kroppen, så det er ikke bare ukvalifisert synsing fra min side. Det er forstemmende å se der man tidligere hadde spillere som turte å ta ansvar og stå frem, spesielt på slutten av kamper, virker det på meg som at man nå er redd for å gjøre feil. Kraften i feil har jeg skrevet om i et annet blogginnlegg (Følelser, hormonsystemet og kraften i feil), så jeg skal ikke utdype det her. Men frykten for å gjøre feil er det største hinderet for prestasjon etter min mening. All ære til Kåre sin tilnærming til Ivar sine trusler om sparken med å prøve å ikke la det påvirke seg ved å bare si ja, ja, da får han sparke meg da. Det er nok den beste taktikken man kan ha, men sist jeg opplevde en flink person går rundt å si det samme, fikk han etter noen år sparken. Det man fokuserer på, det forsterker man.

Men hva skal Rosenborg gjøre nå? Det som er problemet er at en ny Nils Arne Eggen heller vil trene Manchester United, Real Madrid eller Spania og ikke Rosenborg. Nils Arne Eggen brukte over tyve år før han lærte seg å gjenskape resultatene år etter år. Og vi må også huske på at Bjørn Hansen hadde stor betydning. Det er derfor ikke overraskende at når Bjørn Hansen er borte, blir Kåre litt vel alene med fokus på det defensive. En som vil lære seg å bli en ny Nils Arne Eggen vil nok gjerne trene Rosenborg, men da finnes det etter min mening ingen bedre kandidat enn Kåre Ingebrigtsen. Han har allerede lært så utrolig mye allerede. Rosenborg skal ikke lære opp en ny Nils Arne som drar etter tre-fire år, som er det uforståelige tidsperspektivet til en trener i Ivar Kotengs verden. Det fungerer sikkert fint i en klubb med ubegrensede midler som kan kjøpe på øverste hylle. Men det fungerer dårlig i en klubb som er avhengig av å bruke Go'fot teori og bygge et kollektiv større en individualistene. Når man ikke kan matche lønna i Røde Stjerne og AZ Alkmaar, hvordan i alle dager skal man da oppnå resultater??? Det er for meg en helt uforståelig virkelighetsforståelse. Jeg ser det sitter kompetanse i styret til Rosenborg, men noen må ha skulka forelesningene med situasjonsanalyse i strategi faget. Det har ikke jeg.

Det som er fascinerende er at Adresseavisen enda ikke har klart å komme opp med et virkelig bra alternativ til Kåre. Det er så lett å sutre og klage på et tastatur, det er jeg også god til innimellom. Det er noe helt annet å sitte med ansvaret og skal legge et puslespill med så utrolig mange brikker. Derfor er et kollektiv så viktig. Jeg hører Ivar Koteng uttaler at trener i Rosenborg er Norges vanskeligste jobb. Men det er ikke styrets oppgave å gjøre den enda vanskeligere. Derfor er jeg så uendelig skuffet når jeg får høre at styret i et helt år har tenkt på å bytte ut Kåre. Skal Rosenborg ta ut sitt potensiale, må Rosenborg bygges rundt Kåre Ingebrigtsen. Uten at Nils Arne hadde hatt den posisjonen han hadde, hadde vi ikke fått de resultatene Rosenborg fikk. Og vi må igjen ikke glemme at uten Bjørn Hansen, hadde det ikke blitt noe Champions League eventyr på Rosenborg.

Det er mulig Adresseavisen har peiling på fotball, men har Birger Løfaldli egentlig peiling på ledelse? Jeg skjønner at Adresseavisen har god innsikt og snakker med mye folk og vet langt mer enn de sier, men uansett klarer jeg ikke å forstå det spillet som har foregått. Jeg vil utfordre Adressa til å komme med ti kandidater de mener kunne tatt over Rosenborg. Realistiske alternativer.

Rosenborgs suksess er tuftet på å få et kollektiv til å fungere bedre enn individualister. Det kan vel ingen være uenig i? Nils Arne Eggen har lansert Go'fot teorien som går ut på å bygge på personers styrker og organisere slik at man kompenserer en persons ikke fullt så sterke sider. Det er kollektivet til sammen som er styrken. Jeg kjenner ikke Kåre Ingebrigtsen, men mitt klare inntrykk er at han har det som trengs.

Jeg biter meg også merke i Ivar sin uttalelse om at det er styreleder og ikke treneren i Rosenborg som skal uttale seg om verdier. Hvilken styreleder i Rosenborg sa det til Nils Arne Eggen? Jeg er ikke i tvil om at Ivar Koteng er en god leder. Men han har sagt at han ikke skal stå i veien for de som kan gjøre en bedre jobb en han. Nå føler jeg at det er mange som kan gjøre en bedre jobb en ham. Det å ha en masete og krevende styreleder hengende over skuldra når du skal drive med en langsiktig prosess er bortkastet energi. Jeg vet ikke om det er realistisk, men jeg tenker at Marit Breivik ville ha fungert mye bedre i en slik situasjon.

Uansett så har styret nå lagt forholdene til rette for at et ekstraordinært årsmøte kan finne et styret som evner å gi en styrket Kåre Ingebrigtsen de arbeidsforholdene han trenger. Litt lignende den posisjon som Nils Arne Eggen fikk etter spilleropprøret tidlig på nitti-tallet. Uten det opprøret tror jeg ikke Rosenborg hadde blitt så god som de ble. Men i 2018 så kan ikke Kåre ta alle de arbeidsoppgavene Nils Arne hadde den gang, til det er verden mer komplisert. Men sørg for at man drar i samme retning og til sammen har det som trengs.

Når man ser på utviklinga i fotball verden, så er det mye som tyder på at de bak toppen har blitt klart bedre. Resultatene i fotball VM kan tyde på det. Det å trene er gratis. Det å være smart er gratis. Konkurransen bak de beste har blitt hardere. Selv FC København sliter nå. Vi må huske på at hvis Rosenborg skal spille gruppespill i Europa hvert år, så betyr det at det er krav om at man SKAL slå ut lag som også er rimelig gode, som spiller i en liga med en helt annen daglig matching enn hva Rosenborg får i eliteserien. For det er et stort problem for Kåre Ingebrigtsen, i Eliteserien får han ikke trent på det man møter ute i Europa.

Jeg synes det er fantastisk at det at Kåre har vært sterkt delaktig i å snu økonomien, gjenreise Rosenborg kulturen, skape entusiasme rundt laget og vinne tre seriegull, to cupgull og komme til Europa to år. I tillegg tok han store steg i gruppespillet i fra det første året til det andre. Det at styret ikke turte å la han prøve seg en tredje gang er for meg uforståelig, men hadde han lyktes ville de ikke kunnet sparke ham, så de hadde nok så mye troa på ham at de skjønte de måtte bytte nå.

Jeg skjønner av Ivar sine uttalelser at han har lært når han sier at vi må ta grep når vi har råd. Jeg så pressekonferansen og jeg så Adressa sin «Heia Ivar Koteng seanse» 20. juli, hvor de hadde samlet folk som var enige. Ironisk nok skjedde dette samtidig som spillegruppen forfattet en pressemelding om at de var monumental uenig om beslutningen. Så diffus han var på å svare på hva han mente med at de hadde råd, kan det være det at han sparket Jan Jönsson og Roar Stjernen når de egentlig ikke hadde råd. Hvis han var redd for å ikke få råd til å sparke Kåre Ingebrigtsen om et år eller to, kunne de jo bare ha satt av penger på en egen konti.

En ting er i hvert fall klart i denne saken og det er at Adresseavisen må gå i seg selv og vurdere hvilken rolle de vil ha i Trøndelag. Kritisk journalistikk er viktig - når det trengs. Problemet med sportsjournalister har en egen evne til å kritisere i hytt og pine og spesielt hvis fotballspillere føler at de må klarne hodet for ikke si noe dumt i et opphetet og skuffet øyeblikk. Men da hyles det om at man har mistet verdigrunnlaget sitt, bare fordi de vet at i et opphetet øyeblikk kan de lage storm i et vannglass og genere masse klikk. Jeg sluttet å abonnere på Adresseavisen for noen år siden, men irriterer meg litt over det, for jeg skulle så gjerne ha sagt opp abonnementet mitt nå.

Det er klart det er Kåre sitt ansvar at man har en sentral midtbanemann som holder mål og det er Kåre sitt ansvar at man har en spiss som spiller Rosenborg fotball. Det er Kåre sitt ansvar at man har vinger som gjør jobben sin. Men makan til utålmodighet med de skadeplager man har og det faktum at man har solgt spillere for 200 millioner. Jeg trodde Rosenborg var et kollektiv og at dette går like mye på styret og sportslig leder, som Kåre. Ja jeg hører Ivar sier at Stig Inge Bjørnebye er stab, men med Go?fot teori, så må flere enn hovedtrener ta ansvar og gjøre Kåre god. Det er også Kåre sitt ansvar at man har vinnertyper som står frem og sørger for å få ballen i mål. Man kan håpe at med Matthías Vilhjálmsson tilbake eller en skadefri Pål Andre Helland så har man det. Eller at man klarer å få laget til å slutte å være så redd for å ikke være bra nok, at de slipper seg løs mer. Fremragende prestasjoner avhenger av tillit og tid. Selvtillit er ikke noe du har, det er noe du får, har en mann på Orkanger sagt. Det virker som han har glemt det!

Nå trengs det at noen redder Rosenborg og innkaller til et ekstraordinært årsmøte og får på plass et styret som kan bygge Rosenborg videre. Ryddejobben er ferdig, nå trengs Go'fot teori og bygging av et kollektiv. Da er Rosenborg helt avhengig av Kåre Ingebrigtsen.

Hårete mål kan av og til være bra, men når man er avhengig av å bygge stein på stein, da kan hårete mål få hele muren til å falle. Slik som den kan ha falt nå!

Gratulerer så mye med seieren til alle proletarer

Enn at arbeiderbevegelsens lange kamp nå er i ferd med å krones med seier. Hvem skulle ha trodd det for noen år siden? Det er nesten så det er uvirkelig. Når man blir pepret hodet fullt om at forskjellen øker og ting blir verre, så er det ganske underlig at vi i dag faktisk kan kåre en vinner. Jeg vet at Nils Arne Eggen synes dette er litt tidlig, all den tid poteten på Orkdal ikke er tatt opp enda.

Og apropos poteter, også gratulerer til norske bønder med seieren! Enn at dere er født med sølvskje i munnen, nesten på linje med Johan H. Andresen jr. som riktignok har sagt at han er født med hele sølvbestikket i munnen. Mulig arbeiderbevegelsen synes dette er litt smakløst på deres dag, men den norske bonden har i dag hver for seg like stor makt, som dere i arbeiderbevegelsen. Når det gjelder bonden må jeg ta et lite forbehold til alle dere som ikke har gjort som min utrolig smarte bondenabo og i stedet blitt en del av Monsantos lukrative kjemi og genmanipulerende verdikjede med alt for mye lån som gir dere liten mulighet til frihet og omstilling på egne premisser. Dere er nok dessverre prisgitt en Frp landbruksminister. Tøff verden spør du meg. Men til alle dere andre, i hvert fall til min nabo som har turt å gå egne veier, gratulerer!

Nå har vel de fleste sluttet å lese dette tulleinnlegget, men faktum er at jeg ikke kunne ha vært mer seriøs. Rockefeller imperiet gjorde en gigantisk feilvurdering da de flyttet deler av den enorme pengebingen sin i fra oljeindustrien til fornybar industrien. Treg som jeg er fikk jeg ikke med meg dette før flere år senere og det tok meg ytterligere ett år å komme meg ut av oljeindustrien. Jeg kom meg ut på huet og ræva riktignok, men det får så være, jeg mener innhold er viktigere en stil. Men det at dette var tidspunktet da oljeindustrien fikk dødsmerket, det har jeg nå skjønt i en god stund nå. Heldigvis så har Anita Krohn Traaset, sjefen i Innovasjon Norge også skjønt dette. Selv om gutteklubben grei etter min oppfatning forsøkte å sparke henne, bare fordi at hun turte å si høyt at hun har skjønt det.

Jeg har studert markedsføring, økonomi, organisasjonsteorier, verdikjeder, transaksjonskostnadsteori, kvalitetssystemer, internasjonalisering, Russland, historie, sosialantropologi og mye mer. Og det er utrolig hva man kan få med seg når man er mer opptatt av å lære, enn å pugge seg til en tittel.

Hvordan kan jeg utrope arbeiderbevegelsen til vinnere? Jo, mange endringer skjer gjennom magiske vendepunkt. Man kommer til et punkt da bevegelsene som er i gang, er for kraftige til å la seg stoppe. Hvem trodde i 1988 at Berlinmuren skulle falle før år 2000? Og det som er så flott er at det er markedsøkonomien som ordner opp for arbeiderbevegelsen. «Proletarer i alle land, forén dere!» Jeg må få pirke litt i at man har brukt litt tid på å klare dette, og jeg skal glatt innrømme at noen detaljer gjenstår før alt er i boks. Men igjen gratulerer!

Så hva er det som får meg til å påstå det jeg sier. Jo, kapitalismen bygger på at man investerer kapitalen og får betalt for det. Og for å få betalt for kapitalen sin så må det man investerer i tjene penger. De fleste firma i verden i dag er aksjeselskap. Her er det fint å plassere kapitalen sin for å tjene penger. Den faktoren jeg mener som påvirker muligheten for å tjene penger på aksjer, er forventningene om aksjens fremtidige inntjening. For å tjene penger så er de aller fleste bedrifter avhengig av å selge noe. Man kan dekke grunnleggende behov eller man kan pøse på med markedsføring og dekke behov som egentlig ikke finnes eller man kan late som man dekker behov, mens man i virkeligheten ødelegger verden og sine kunder. Her har det vært en masse muligheter for kreative mennesker med defekt moral.

Jeg har snakket litt om Verden.3null. Web 2.0 var sosiale medias inntog på internett. Verden.3null, eller mat.trenull, eller skole.trenull er de endringer som kommer som en følge av at folk deler kunnskap. Kunnskap er makt. Den som kontrollerer kunnskapen, har makta. Opp i gjennom har maktpersoner utnyttet dette, mange i sin ytterste råskap ved å brenne folk på bålet som utfordret dem. I dag er jeg ikke redd for å bli brent på bålet, men man er ikke uforberedt på ubehageligheter. Selv om delingen ikke er så usensurert og umanipulert som man skulle ønske, så er det dannet nettverk over hele verden hvor informasjon deles og kunnskap bygges. Dette gjør at de som jobber i dagens gullgruver bransje, vitenskapelige forskere, mer eller mindre roter rundt i tomme gullgruver. Når kapitalen oppdager det, kan det være lurt å være forberedt. Vi som er i verden.trenull, ligger bare så utrolig langt foran. Vi som driter i ekspertene og leter med lys og lykte etter hva som funker i praksis. Vi som finner en etter en med integritet og de som deler det man har lært. Fascinerende og tro at politikerne tror at delingsøkonomien dreier seg om Airbnb og Uber, når den faktisk dreier seg om deling av informasjon og at et hvert marked som blir oversvømt blir verdiløst. Verdien av informasjon synker, fordi så mange deler av sine egne erfaringer og det ser jeg ikke at kan stoppes. Dette er folk vi kan ha tillit til og som gjennom praksis faktisk viser oss at ting kan gjøres bærekraftig. Youtube videoer er helt fantastisk når du skal finne ut av noe. Matproduksjon, matlaging, automatisering, undervisning, helse og så videre og så videre. Skal du lære deg noe, sjekk også ut Lynda.com, noen hundrelapper i måneden og du har tilgang til en uendelig mengder kurs av utrolig høy kvalitet. Jeg er snart ferdig med et løp i web-utvikling og kan ikke skryte nok av Morten Rand-Hendriksen sine fantastiske online kurs på Lynda.com. Skal du dyrke chili planter, send meg en melding og du skal få kontakt med mannen som deler villig vekk og som vil gi deg bærekraftig avlinger som blåser industrilandbruket av banen. Har du dårlig helse, jeg vet hvor du kan finne kunnskap og hjelp som er ubeskrivelig. Etter tredve år med helseproblemer, utredninger, utprøvinger, så er denne kunnskapen i særklasse det mest spennende som skjer, hvis du gidder å ta ansvar selv for din egen helse. Gjennom naturlig mat og kosthold mer eller mindre stikk motsatt av statens anbefalinger, er det mye som er mulig. Selv ikke et vanvittig EU-infisert regelverk som beskytter industrien og ikke helsa til deg og meg, kan stoppe dette nå. Skal du lage et hugelbed, er det bare å søke på Facebook og finne flere grupper med så utrolig flinke folk!!

Når nok mennesker begynner å ta vare på kroppen sin på en måte som kroppen er bygd for, så vil medisinindustrien bli radert bort. Jeg skjønner at du tror at det har rablet for meg nå, men en snøball har større sjanse i helvete enn at noen av de pillene jeg har tatt oppigjennom tidene kommer inn i min kropp igjen. Det er prøvd og jeg har stemplet det som utrolig idiotisk av meg at jeg valgte å gjøre dette. Om dette tar et år, fem år eller femti år, vet jeg ikke, men spar innlegget og se. I hvert fall ikke plasser sparepengene dine i legemiddelbransjen. Og apropos sparepengene dine, du har ikke det sier du? Så lenge du har OTP, så har du det. Gå til din leverandør av OTP og krev at pengene plasseres i bærekraftig virksomhet. Start med å flytte pengene til de fondene som virker som mest bærekraftige og så vil det i løpet av noen måneder bli flyttet penger så det holder tenker jeg. Send en mail, eller noe til leverandøren din og så får du hjelp til det. Proletarene i Norge er jo også kapitalister og da er det litt enklere. Du vil vel ikke tape pensjonspengene dine fordi de har vært plassert i ikke bærekraftig industri?

Jeg lar en utrolig liten del av min økonomi gå til verdens rikeste. Hvis du også begynner å gjøre det, hva vil skje med aksjekursene, når nok folk gidder å få hodet opp av sanden og tro at det hver enkelt gjør er viktig? Aksjekursen er et resultat av forventningen om fremtidig inntjening. Jeg hører mange sutrer over at oljefondet investerer i tvilsom virksomhet. Helt enig, jeg ønsker heller ikke at de skal rote bort pengene våre. Fordi, det vil gå og oppføre seg dritt i morgen, i neste uke, i neste måned, men går det neste år? Det gikk å trakassere seksuelt i fjor, men går det neste år? Nei, det gjør ikke det, fordi makta er flyttet i fra overgriperne til ofrene takket være alle de modige menneskene som har stått frem. Jeg blir kvalm av alle som utnytter #metoo kampanjen, men jeg blir også opprinnelig lei meg når jeg ser at mange ikke skjønner hvor verdensforandrende dette øyeblikket egentlig har vært. Revolusjonene i Russland og Frankrike blir som parenteser i verdenshistorien i forhold til den maktoverføring #metoo har medført. Nå er det fritt frem for alle å fortelle når de blir behandlet dritt, kanskje ikke helt i mål riktig enda på dette området, men jeg tror vi snakker år og ikke tiår før dette er fikset. Det å oppføre seg dritt er ikke lønnsomt, det er ikke bærekraftig.

Når «proletarer i alle land!» forener oss, jeg sier oss jeg også fordi økonomien har ikke akkurat blomstret etter at helsa gikk rett vest, midlertidig vel å merke. Sosiale media gir oss muligheten. Hvis man starter med å boikotte bedrifter som er oppkjøpt av utenlandske eiere, eller for min del Monsanto og de som bruker deres produkter, så vil det merkes på aksjekursene og det er et språk kapitalister skjønner. Med den flokkmentalitet vi har i Norge så burde det å oppføre oss som en stim, være null problem. En måneds boikott av Sørlandschips, Felleskjøpet, Synnøve Finden eller Tine meierier, det ville gjort susen. Det ville ha sendt sjokkbølger gjennom verden, helt sikkert. Det hadde vært en tydelig beskjed, hilsen Ola Nordmann. Og det som er så fint er at vi trenger ikke å være mer enn kanskje knappe hundretusen mennesker for å gjøre dette. Jeg skal nok klare å overtale fem stykker til å være med, hvor mange klarer du å overtale?? Fisken svømmer ikke i stim uten grunn og kapitalismen vil ikke vi skal svømme i stim av samme grunn. Det blir så vanskelig for dem å få oss til å spise deres for når vi ikke er spredt utover alt. Det er så morsomt at man er så bekymret for dagligvarebransjens makt, men i Norge har vi et kooperativ som generer pengene tilbake til sine kunder. Dere som ikke liker daglivarebransjens makt, handler vel ikke på Kiwi?? Ja, jeg vet at Felleskjøpet og Tine meierier er bøndenes organisasjoner, men det virker ikke helt som de forstår hva de holder på med. Jeg vil helst ikke handle her da det er fotavtrykkene til Monsanto over alt.

For de av dere som ønsker å gå sammen og starte noe selv, så må dere lære dere økonomi og verdikjedeanalyse. Jeg jobber med å kunne dele her gratis snart, men foreløpig vil Logistikk, ledelse og marked av Kjell Banken og Rolf Aarland fungere greit. Den kan du nok låne på biblioteket. Det viktige å huske på er at det er så mange smarte folk i verden, så du kan bare glemme å få betalt for unødvendige aktiviteter. I fagområdet LEAN, kalles det Muda, eller sløsing på norsk. Det du kan være sikker på er at proletarer ikke vil betale for flotte konferanserom og dyre firmabiler. La oss dele eksempler på firma som sløser pengene sine på annet enn å produsere og transportere produktet til deg. Det meste av disse oppgavene kan automatiseres. Eller så kan man bare gjøre det enkelt å bruke REKO-ringen. Da får du kjøpt mat direkte fra bonden uten at noen i noe annet en Felleskjøpet dress tjener en krone. Det jeg vil anbefale de som ønsker endring er å gjøre avtale med de bøndene dere vil handle med for eksempel på høsten. Da vil de kunne produsere det de har bestillinger på og til priser de faktisk kan leve av. Det eneste som er irriterende oppe i dette er at Frp statsråden får rett, la markedet bestemme. Tror ikke kapitalistene ser for seg at markedet vil bestemme dette. Dette er faktis super seriøst. I og med at bøndene selv eier Gilde og Tine og vi forbrukere ikke vil betale for Muda, (folk i dress og konferanserom, pr-agenter og ikke minst reklame, hvorfor vil du betale for reklame??), så kan faktisk denne omleggingen gjennomføres. Bøndene sitter med makta, men her er det nok for mange følelser og gjeld involvert til at disse endringen kan skje de nærmeste årene. Men i år 2050 tror jeg det er vanskelig å tjene penger på industrimat.

Jeg kan også anbefale til alle dere som er i mot privat eierskap å se på alle de flotte, små, helst kvinne ledede bedriftene, som er suverene. Alle mine barn har hatt gleden av å gå i private barnehager. Den ene et andelslag og den andre eid av ei dame som har skapt en barnehage som jeg ikke klarer å fullrose nok. Voksentettet, utviklingsfokus, pedagogikk, alt, absolutt alt på denne barnehagen kan jeg stille meg bak. Når virksomheter blir drevet ut i fra ekte engasjement, da er det ikke plass til så mye Muda. Derfor proletarer, foren eder og start deres egen virksomhet!

Som dere nok forstår så er det likevel noe arbeid, som ikke er mitt bord heldigvis, som gjenstår. Jeg skal bare sitte med popkorn å kommentere jeg. For det første så må alle som er ansatt i ikke bærekraftig virksomheter flyttes over i bærekraftig virksomhet. Jeg forslår at dette kan gjøres etter at vi har fått unnagjort alle innklemt dagene i mai. Nå er det jo også snart sommerferie, men 8. september kan være en fin dag og gjøre dette på. Det er kanskje greit å ikke sitte i regjering å ha ansvaret for dette, men de fleste omorganiseringer gjennomføres likevel som om vi er hodeløse kyllinger og med regjeringens selvtillit har jeg stor tro. De kan sette de utrolig bærekraftige kommunesammenslåingene på pause noen måneder mens de gjennomfører dette?

For det andre så må vi robotisere alle de arbeidsoppgavene som kan robotiseres. Ideelt sett skulle dette ha skjedd før 8. september, men her ser jeg at det er en mye større treghet i forståelsen av hva dette innebærer. Jeg ser for eksempel at skolesystemet utdanner folk som om at robotisering er avskaffet. Men her må jeg nok sladre og fortelle at disse ryktene om at robotiseringa ikke blir noe av, nok er en misforståelse. I fremtiden vil det ikke finnes jobber som trenger mennesker som er flinke til å pugge og følge regler. Til det vil det være EDB-maskiner og andre elektroniske innretninger som gjør slike arbeidsoppgaver, da de irriterende nok tar mindre betalt. Når det gjelder misforståelsen om andelen robotisering, så tror jeg at det hadde falt bort en null bak OECD sine anslag for andelen robotisering i Norge. Saken er kvalitet sikret og gjennomdokumentert og kan leses om i en firehundre femti åtte tusen sider lang rapport, som i det store og hele konkluderer med at det hele dreier seg om en menneskelig feil. Avviket vil bli lukket ved at denne arbeidsoppgaven vil bli robotisert.

Så over til noe som er for alvorlig til at jeg klarer å spøke. Vi må rydde opp og begrense skadene som er oppstått i planetens økosystemer. Selv om industrien har fått oss til å fokusere på ulv, så er jeg mye mer bekymret for resten av planeten. Selv om Monsanto har fått oss til å tro at mettet fett, som de ikke tjener penger på, er problemet, både miljømessig og helsemessig, så er jeg meget bekymret for at vi ikke spiser nok mettet fett for helsa vår. Og det er pilleindustrien bekymret for at jeg sier, for da får de ikke solgt lykkepillene og ADHD medisinen sin og da blir ikke de rikere, rikere lenger. Og dette arbeidet må faktisk foregå 8. september, samtidig som man flytter folk vekk fra ikke bærekraftige jobber.

4. juni vil være en grei dag å starte forberedelsen på å flytte folk fra ikke bærekraftige jobber over til jobber som krever empati og medmenneskelighet. I og med at jeg ikke har oversikt over hvor mye kompetanse som finnes her, så trenger man kanskje noen måneder ekstra for å forberede dette. Vi kan sette av hele juni og juli i og med at det er ferie likevel da, til leting blant vitenskapelige eksperter. I august vil det være en fin tid og konkludere med at her var det lite å hente og så kan man begynne å lete i Verden.trenull, for her er svarene i bøtter og spann. RVTS Sør sin kompetanse delt på Facebook kan jeg garantere vil virke i langt flere sammenhenger, enn hva den blir brukt til i dag.

At LO og andre fagorganisasjoner kan hjelpe til med alt dette arbeidet man står overfor, er jeg usikker på, for da blir de jo arbeidsløse etterpå. Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg er usikker på om man klarer å sitte i forsetet med hånden på rattet eller om man sitter i baksetet med et hull i gulvet og bremser med føttene så godt man kan. At man ikke ønsker å bremse er jeg helt sikker på. Men at kapitalismen utnytter fagforeninger for å opprettholde status quo, er jeg helt overbevisst om. Det å dytte vern av arbeidsplasser foran seg står allerede på side en i læreboka deres.

Jeg har en alvorlig innrømmelse og komme med når jeg først holder på. Tidligere likte jeg å jobbe på 1. mai, da jeg syntes denne arbeiderbevegelses kamp var unødvendig i Norge. Jeg oppfattet det som vi mer eller mindre var på samme side i Norge i arbeidslivet. Det tok meg noen år før jeg skjønte at jeg hadde vært utrolig naivt. Selv om jeg var med på å eie og drive en bedrift på en slik måte at organisering egentlig ikke var nødvendig etter min mening, så skjønner jeg at storkapitalen trenger arbeiderbevegelsen som motvekt. Blir spennende å se hvor arbeiderbevegelsen setter kursen? Klarer man å kaste ut de som har infiltrert organisasjoner og parti, hvis det er noen av de?

Jeg velger å se bort ifra arbeiderbevegelsens største hærfører og hans problemer med alminnelig folkeskikk og forstå hvordan egen oppførsel påvirker andre, og derfor vanskeliggjør oppriktige unnskyldninger. Men som jeg sier, det å oppføre seg ugreit er historie, så uansett så vil det ikke bli noe kritikkverdig oppførsel heretter. Hvilken oppførsel dere i arbeiderbevegelsen synes det er greit å bli assosiert med, er tross alt deres valg. Glad det ikke er jeg som må ta det valget, da jeg kjenner mer enn nok smarte og flinke folk som klarer å oppføre seg. Og helt seriøst så mener jeg virkelig at det å tilgi feil, er utrolig viktig. Men det krever at man faktisk skjønner problemet og lærer ? med troverdighet.

Så igjen, gratulerer med seieren!

Til alle rike vil jeg se på muligheten for å handle av hverandre, for vi proletarene er ikke deres marked lenger, i hvert fall ikke i år 2050.

Ha en fin dag!

Trenger vi å bry oss med hva politikerne gjør?

Det mener jeg! Jeg mener det norske samfunnet har store organiseringsproblemer. Vi har en endring i samfunnet som går fortere og fortere. Likevel blir jeg utålmodig. Vi løper i full fart i alle retninger, jager etter å henge på en bjellesau som leder an. Tidsklemma har et stramt grep på oss, samtidig som den kan få oss til å føle oss flinke. Vi haster hit og dit, fikser ditt og datt, deler i hytt og pine, jager etter likes og for mange funker dette kjempefint. Man føler mestring, man blir sett, man er en logistikk-mester som mestrer Just in Time prinsippet like godt som en Japansk bilprodusent.

Foto jordkloden: woodleywonderworks

Men så en dag, merker man at det går litt for fort. Man kjenner at man blir dratt i flere retninger, man blir raskere sliten, man bruker lengre tid på å komme seg. Så kommer den farlige tanken, klarer jeg dette? I stedet for at man føler seg fornøyd, føler at man fortjener et glass vin, fortjener å sette seg ned foran TV?n å se på mennesker krangle, så kommer en annen følelse snikende. Jeg trenger et glass vin for å slappe av, jeg trenger TV?n for å distrahere meg fra det vanskelige, jeg trenger å se andre drite seg ut på TV, se at ting kunne vært verre, jeg kunne ha levd i den reality verden der.

Jeg tror, eller egentlig er jeg ganske sikker, på at den tanketypen som sliter mest på helsa vår er, hvordan skal jeg klare dette?! Når du har kommet dit, da står du på kanten av et stup. Når du kjenner stresset stige, du kjenner at du blir lettere irritert, du kjenner konsentrasjonen synker. Du ligger to skritt bak, du kjenner den dårlige samvittigheten oftere og oftere. Denne samvittigheten som er så ødeleggende når den blir dårlig. Denne følelsen som sliter på energien, denne følelsen som skulle ha produsert energi, skulle vært god, skulle vært mestring, skulle vært se så flink jeg er, skulle vært dette klarer jeg. I stedet blir det dette går ikke, kanskje kommer uenighetene med de rundt deg om hvem skal gjøre hva. Kan du aldri vaske klær? Nå er det din tur til å kjøre! Jeg gjør alt her! Skal du dra ut igjen? Selv om jeg tror samarbeid og samhold er nøkkelen til et godt liv og til god organisering og effektiv løsning av det som må gjøres, så ligger konfrontasjonene sterkt i vår natur.  

Så for å dra til det hele, så er vi så redd for å gjøre feil, redd for å hva andre vil tenke og tro. Og dessverre så har vi all grunn til det! Sladder og baksnakking som egentlig er måter å lære om vår nære verden på, har blitt til et fengsel. Egentlig skal sladder brukes for at det skal lønne seg å oppføre seg bra. Men reklamebransjen har tutet ørene våre fulle med et verdensbilde som er helt urealistisk. Du skal være pen og vakker, du skal trene, du skal leve sundt, du skal kose deg, du skal ikke ha tid til å lage mat, du skal ta medisinen din, du skal sminke deg, du skal!!! Vi jager etter mens vi innimellom hører den ene eksperten slå i hjel den andres meninger. En dag blir vi fortalt at det er slik, en annen dag er det sånn. Og vi haster av gårde, prøver å følge opp, prøver å være med.

Jeg har lest et sted (ganske bra kildehenvisning synes jeg 😊) at når man har vokst opp så har man fått negative tilbakemeldinger 145 000 ganger i snitt. Nei, du må ikke, fy ikke, gå på rommet ditt alle disse reklamesnuttene for hva vi ikke skal gjøre, kommer på løpende bånd. Disse kommentarene som spiser av selvtilliten, spiser av mestringsfølelsen, spiser av tilknytningen til de som kommer med kommentarene. Disse kommentarene som lar de dårlige følelsene vokse, frykten for å gjøre feil, den dårlige samvittigheten, følelsen av å være mislykket, følelsen av å ikke klare det som forventes. Denne gjentatte programmering om hva vi skal tenke, tro, føle og gjøre.

Enten man er en voksen i voksenlivet eller en ungdom eller et barn i et skolesystem med helt klare forventninger til hva man skal gjøre, kan det bli problemer. Alle disse følelsene som igjen skaper et sug etter bekreftelse, eller enda verre følelsen av at man ikke klarer, at det bare er å gi opp. Avstanden mellom det man selv oppfatter og det man får av tilbakemeldinger blir for stor. Uroen begynner å gnage og i et udynamisk skolemiljø kan man bli møtt med hold kjeft og sitt i ro! Trykket stiger, man vil jo så gjerne, men uroen øker, man har lært at man må holde igjen, men det går ikke, man klarer ikke. Hormonene raser, det skaper press i kroppen, det skaper smerte, det skaper uro, energien raser og alt blir bare kaos og så sier det pang og man har kastet en stol i veggen. Den første gangen får man dårlig samvittighet, den andre gangen også. Men gang nummer 345, så bryr man seg bare ikke. Man klarer ikke dette, det er ingen vits, det er ingenting for meg her, 5 ganger 8 er helt uinteressant. Komma ved innskutt setning, bryr meg ikke. Hovedstaden i Indonesia interesserer meg midt bak! Og så sitter man kanskje der med enten en følelse av å stå helt utenfor eller så begynner angsten å slite. Enten så blir man likegyldig eller så får stresset herje. Adrenalinet og andre hormoner som skulle gitt lykke og ro, gir i stedet hodepine, vondt i magen, vondt i brystet og ikke minst uro i kroppen. Man føler ikke ro og mestring, man føler at man forstyrrer, man er i veien. Heldige er de som kobler ut, er/blir følelseskalde, får slipt vekk empatien sin med den ene negative kommentaren man får etter den andre. Dette er enklest å se i skolesystemet når vi enda er barn og vi enda ikke er ferdig utviklet, ikke ferdig formet. Men de samme mekanismene er også tilstede i voksenlivet, i hvert fall hvis man ikke er helt herdet.

I et forsøk på å skrive kortere innlegg, runder jeg av her. Det vil komme en fortsettelse på dette når helse og annet tillater det. Jeg har så utrolig mange tanker rundt dette som jeg må sortere og skrive ned og hvis noen har lyst til å lese, er det bare å dele.

Ha en fin dag!

Hatkommentarer, hvorfor??

Hvorfor kommer folk med hatkommentarer? Hva er det i oppveksten de har opplevd? Startet det på skolebenken? Startet det med ingen hjelp mot mobbing? Ble de mobbet av lærere som jeg vet flere har blitt? Har de manglet beskyttelse mot overgrep? Har de hatt et møte med psykiatriens mørke sider? Har de opplevd å bli mistenkeliggjort på et legekontor eller et NAV kontor? Har de blitt beskyldt for å late som? Har de havnet i rusens klør? Har de havnet utenfor i samfunnet? Har de en følelse av å bli jaktet på av politiet? Har de blitt fortalt at de må ta seg sammen? Har man opplevd å bli sett ned på? Har man vært utsatt for noe kriminelt uten å ha fått rettferdighet? Har man vært Nordsjødykker, eller har faren vært det? Har man blitt møtt med en respektløshet? Har maten de har spist forstyrret bakteriefloraen i magen og/eller hormonsystemet? Har de blitt utsatt for skadelig påvirkning? Har de helseutfordringer som ikke blir tatt på alvor? Føler de at de står utenfor verdens beste samfunn? Har de opplevd makt arroganse? Har de bivirkninger av medisiner? Hva er det som har skjedd, har de opplevd å ikke bli tatt på alvor? Når i livet begynte de å føle at samfunnet sviktet dem?

Foto jordkloden: woodleywonderworks

Nå opplever de at store deler av samfunnet hamrer løs på dem i et samlet kor som mener at de mangler folkeskikk, det går ikke an å oppføre seg slik. Man er jo voksne og i Norge er man sivilisert. Det er enkelt for folk som ikke har opplevd å virkelig ha det vanskelig å si slik. Det kan også være enkelt for de som har opplevd noe vanskelig og som har klart å reise seg igjen. Jeg forstår det er vanskelig for de som ikke har hatt det vanskelig, å sette seg inn i hvordan det oppleves. Men jeg har overhodet ingen forståelse for at man ikke prøver. For eksempel for å forstå kronisk syke er det i grunnen enkelt, neste gang dere har kraftig influensa og kroppen skriker etter hvile og ro, så er det bare å kjøre på med stor aktivitet. Slik føles det å være kronisk syk. Ikke for noen dager, men uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Dette vil variere fra person til person, men et forskningsprosjekt ved det glimrende, nedlagte Hysnes Helsefort, viste at rundt 90% av langtidssyke hadde et problem med hormoner og stresshåndtering, som friske folk ikke har! Dette ble dokumentert gjennom stresstester. Helsefortet har nå under Høyre oppstått igjen i privat regi, men vil forskningen stå like sentralt?

Jeg er også fullt klar over at det er mange/en del som ikke har hatt det så vanskelig, men som har disse holdningene overfor det etablerte likevel. Jeg har i min oppvekst lært at man skal behandle alle med respekt. Jeg har lært at vi alle er like. Derfor har jeg møtt mange mennesker, snakket med mange mennesker og for meg er folk like uansett, om man har vært heldig eller uheldig i livet. Jeg har nok lært mye mer av folk som har hatt ulike utfordringer, enn av folk som bare har seilt av gårde, eller i det minste har hatt en ytre fasade med det inntrykket.

Når jeg rotet rundt på internettet nå i stad, ble jeg helt forskrekket over hva jeg kom over. Jeg holdt ikke på lenger enn en liten halvtime, da jeg ikke klarte mer. Jeg har jo gjort dette tidligere også, så jeg blir litt overrasket at jeg igjen klarer å bli forskrekket. Men en av de tingene som forskrekket meg, var uttalelsene til en psykiater i en lederstilling i den offentlige psykiatrien i et forum for folk med utfordringer. Jeg vet ikke om vedkommende fremdeles er en del av det offentlige helsesystemet, men jeg håper ikke det. Jeg håper også at noe av det han hadde skrevet var for å provosere fram tanker og ikke at det var hans oppriktige meninger, for da er vi virkelig ute å kjøre. Jeg har selv slitt med helsa i store deler av mitt liv og hvis en utdannet psykiater kommer ut med holdninger som denne psykiateren, så er det ikke vanskelig å forstå problemene vi har i Norge. Når jeg googlet litt rundt kom jeg både over Brennpunkt som hadde dokumentert utbetalinger fra legemiddelindustrien til offentlig ansatte i psykiatrien og ikke minst mennesker som delte sine opplevelser med psykiatrien. Helt rystende! I tillegg har vi alt det folk har opplevd i barnevernsbransjen. Her har jeg også lest offentlige rapporter som er så sjokkerende at Charles Dickens nesten grenser opp mot å fremstå som en rosa blogger. Og her snakker vi om forhold i Norge på seksti og syttitallet, med et kristent verdi- og menneskesyn i bunn. Det er så alt for mange mennesker i Norge som har opplevd møte med et system vi skryter av å være verdens beste, men som de kanskje har opplevd som verdens verste. Mange hadde nok hatt det bedre av å leve i et land som vi presterer å kalle u-land. Den vestlige verdens selvforherligende tro på egen kultur og grenseløse nedvurdering av andre kulturer er fascinerende. Tenk at vi kaller andre land u-land? Når vi i virkeligheten har utnyttet de fleste av dem, ranet dem, ødelagt deres naturlige utvikling, deres naturlige kultur og deres sivilisasjoner. Vi har prakket på dem vår kultur, våre verdier, vår tro. Gitt u-hjelp, som jeg i mange tilfeller tror har kommet med så mange heftelser og bivirkninger, at det er mer snakk om uhjelp enn hjelp. Når vi i dag står ovenfor trusselen om alvorlige miljøproblemer på kloden, så er det ikke disse u-landene sin kultur som står bak, men den industrielle verden. Det at man ikke kan se at vi selv er ansvarlig for mye av det som skjer i verden, er for meg uforståelig. Og opp i alt dette er vi bare sååå verdens beste land asså, med våre innsamlingsaksjoner, vår vitenskap, vår markedsøkonomi og vår religion.....

Har dere lest boka Korstogene sett fra arabernes side?? Hvis ikke, gjør det før dere konkluderer om hvilken verden vi lever i. Den skulle vært pensum i norsk skole!! Om du ikke tror på skildringene av de grenseløse grusomhetene vi (europeerne) stod bak i disse korstogene, så håper jeg dere skjønner at dette er en sentral del av den arabiske verden sin arv. Slik som vi har lært på skolen om de heroiske korsfarerne som befridde Jerusalem, så får vi her en beretning om en vestlig invasjon som startet i 1006 og hvor man ødelegger en avansert sivilisasjon, som ikke var forberedt på angrep. Boken er basert på vitnesbyrd og nedtegnelser fra samtidige arabiske historikere og kronikører. Litt som Snorres kongesagaer. Den forteller at det går tretti år før invasjonsstyrkene får nevneverdig motstand og at de bruker over 200 år på å slå tilbake. Det er en beretning full av smerte og sorg. Slik vi har lært om de heroiske nordmenn som reiste ut, får vi her fortellingen om en annen virkelighet som har brent seg inn arabisk hukommelse. Boka kom ut i 1998, men jeg regner med at de fleste av dere ikke var klar over at den fantes, jeg fikk den billig på et Mamut salg.

Jeg mener at den polariseringen vi har i verden som kommer av en lang rekke årsaker, er en livsfarlig (bokstavelig talt) spiral som vil vokse og vokse, hvis ikke de blir tatt på alvor. Vår oppfatning av verden og våre løsninger på problemene må endres. Det at Arbeiderpartiet fortsetter å angripe tilbake mot Frp, er like effektivt som USA sin kamp mot terror, som har blitt mer en kamp for terror, enn mot.

Visste du at en mulig hovedårsak til den vestlige verdens økonomiske og kulturelle fremvekst, var at man begynte å erkjenne at man ikke visste alt. Visste dere at kimen til vitenskapen, var denne erkjennelsen og at vitenskapen i begynnelsen hadde en ydmykhet og nysgjerrighet. Visste dere også at vitenskapen raskt ble brukt for økonomisk gevinst. Vitenskapen har i mange sammenhenger erstattet gullgraver industrien i sin jakt på rikdom og berømmelse. Ja, det finnes mange ærlige oppriktige vitenskapsfolk der ute, men ja det finnes også uærlige. Dette kan dere lese mer om i boka Sapiens, som jeg vil anbefale på det varmeste. På et punkt i historien var det mange kulturer og folkeslag som var i bedre posisjon enn vesten for å bli dominerende. Men der hvor de andre mente å ha svarene på hvordan verden virket, ble vestens nysgjerrighet og utgangspunkt om at de ikke visste alt, avgjørende. På et punkt hadde Kina en utrolig mye større flåte på havet enn vestlige land. Men mens vestlige land hadde vitenskapsmenn med på sine ekspedisjoner i jakten på kunnskap og rikdom, var Kina, det jeg vil kalle arrogante og trodde de visste alt. Dette skjedde på den midtre del av det forrige årtusen. Nå har den vestlige verdens oppførsel de siste tusen årene slått tilbake på oss. Vi har et Russland som vi har grunn til å frykte, vi har et Kina vi har grunn til å frykte, vi har Nord-Korea, vi har flyktninger som kommer som trenger hjelp, vi har mennesker i den arabiske verden som har opplevd så mye at enkelte terroriserer verden, mest i de arabiske landene, men også en liten del av denne terroren skjer hos oss i vesten.

I dag opplever jeg så mange som mener de har alle svarene på hvordan verden er og hvordan den virker. Folk er late og må skjerpe seg er en av svarene. Fraværsgrense, oppmøteplikt, trusler og straff. Jeg tror mange av disse tar feil på en del eller mange områder. Folk blir mer og mer stresset. Dette tror jeg er et stort samfunnsproblem. Jeg tror at alle eksperter som fremstår som skråsikre, er en av de aller, aller største utfordringene vi står overfor.

Giftig stress kan beskrives som når avstanden mellom opplevd virkelighet og ønsket virkelighet blir for stor. Og her er det problemet ligger. Jeg har selv blitt syk av stress og denne beskrivelsen som Henrik Børsting Jacobsen har skrevet om, er for meg en glimrende beskrivelse! For meg førte det til sykdom, for andre fører dette giftige stresset til hat tror jeg.

Jeg er rett ut sjokkert over hvor mange som ikke forstår hvorfor folk gjør som dem gjør. Så mange som ikke har forståelse for helt grunnleggende menneskelig adferd. Mangelen på empati i samfunnet forundrer meg. Jeg skjønner at jeg har vært heldig som har lært dette i min oppvekst. Jeg vil glatt påstå at for meg er det uforståelig at oppegående mennesker ikke skjønner hvor vanvittig farlig det er å sette hardt mot hardt. Men de får bare kjøre på uten at noen stopper dem. Det at man ikke skjønner at man skaper terrorister og at man skaper høyre ekstreme. Det er ikke Frp som skaper dette, de bare tilbyr en politikk disse tror på. At man ikke skjønner at dette ikke dreier seg om defekte mennesker, men om mennesker som opplever en virkelighet som gjør at de tenker, tror, mener og gjør det de gjør. Og så tror man at det å skremme disse menneskene ved å sette hardt mot hardt, er løsningen. Dette øker bare det giftige stresset, det øker hatet, det øker antallet mennesker som kan rekrutteres til terror eller uønskede politiske holdninger. Hvorfor forstår ikke oppegående mennesker dette, jeg kjenner det giftige stresset slite på meg når jeg tenker på det?.

Jeg vil si at det som skjer i Norge nå i mars 2018 er en full seier til han som gjorde det han gjorde i 2011. Han har klart å splitte det norske folk på en måte som jeg aldri, aldri kunne drømme om. Jeg skjønner at dette er en grufull hendelse som har rammet mange mennesker, men å trekke dette inn i debatten slik som det er blitt gjort nå, er full seier til alle som bruker terror for å skape frykt og kaos. Det er jo målet med terrorisme og vi lar terroristene vinne. Jeg har selv opplevd hendelser som har festet seg som vanskelige og utfordrende følelser i meg. Jeg forstår at de som er rammet av hendelsene i 2011 blir følelsesmessig engasjert. Jeg har selv opplevd at rullegardina går ned når det blir pirket i det vonde som har skjedd på en måte som virker støtende. Men alle andre må ta ansvar. Selvfølgelig mener jeg at Frp også må ta ansvar, men med tanke på hvilket parti de er og hvilken historikk de har, blir jeg forundret over at de politiske motstanderne blir støtt av at Frp er Frp. En definisjon på galskap er at man gjør det samme om og om igjen og forventer at det skal gi et annet resultat. Når skal man skifte kurs?

Hva som er lurest for å motvirke de farlige kreftene i samfunnet, gi dem en stemme som gjør at de føler at de blir hørt eller kritisere dem som gir disse en stemme for å få det til å slutte. Jeg skjønner dette er vanskelig, man skal jo drive politikk også oppe i dette. Man skal jo bli valgt til en posisjon.

Jeg tror at den eneste måten vi kan få stoppet dette på kort sikt, er at vi velgerne gir klar beskjed. Hvis alle på neste meningsmåling gir sin stemme til et av småpartiene, så vil det føre til at politikerne får en skikkelig beskjed. Men jeg tror nok at folk flest ikke skjønner dette. Folk skjønner ikke at vi selv sitter med makta, men vi er så splittet i meninger, følelser og tro, at utviklingen bare får fortsette. Vi ser høyreekstremismen vokse frem i land etter land, vi ser Trump bli president i USA og så tenker vi at folk er dumme. Nei, de er ikke dumme, de har en opplevd virkelighet som ikke matcher deres ønskede virkelighet. De etablerte politikerne klarer ikke å komme med politikk de har tro på.

Vi må forstå at så lenge det er folk som føler seg sviktet av sosialdemokratiet, så søker de andre løsninger. Når de også opplever at den Blåblå regjeringens politikk ikke gjør livet deres verre, men at det tas grep der de ønsker at det skal tas grep, blir det enda farligere å angripe FrP og Listhaug. Uansett så vil folk i Norge først og fremst forbinde det offentlige systemet med Arbeiderpartiet. Alle vanskelige opplevelser med det offentlige systemet vil kunne bli overført til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har vært så grenseløst viktig for vårt velferdssamfunn, men de som har havnet på skyggesiden, føler ikke at Arbeiderpartiet er deres frelser. Når også en del av konspirasjonsteoriene ikke blir imøtegått og tatt på alvor, vil de mest sannsynlig øke og ikke reduseres. Er politikere i Arbeiderpartiet medlemmer av hemmelige organisasjoner? Finnes det et tett bånd mellom Stoltenberg familien og Rockefeller familien i USA? Har Rockefeller familien innflytelse på dagens Folkehelseinstitutt, eller stoppet dette etter at de finansierte opprettelsen av forløperen. Blander Rockefeller familien sine pengeinteresser med sitt samfunnsengasjement? Dette må besvares. Dette er det jo så enkelt for alle politiske partier å stille seg bak og avkrefte. Her MÅ Høyre og Frp ta ansvar! Og hvis det finnes noen problemstillinger her, så må Arbeiderpartiet rydde opp i det, få åpenhet.

I et land hvor idrettsbevegelsen må presses til åpenhet, er vi virkelig ute å kjøre. Når også det som ramler ut av skapene er sterkt kritikkverdig, er det ikke rart at det murres mot folk i posisjoner. Når idrettsbevegelsen mangler moral og folkeskikk, hvordan er det da blant toppene i andre bransjer og posisjoner. Når folk som har slitt tusenvis av dugnadstimer helt gratis for idretten, ser at pengene blir drukket opp på dyre restauranter, er det ikke rart at folk blir pisse forbanna. Og det at toppene ikke skjønner dette, er rett ut sjokkerende og de organisasjoner som ikke klarer å ta dette inn over seg, at folk er lei av maktmisbruk, disse organisasjonene spår jeg en kronglete framtid.

Åpenhet, åpenhet, åpenhet er verktøyet vi trenger. Sosiale media har presset samfunnet til det. Etablerte media og vær varsom plakaten kan ikke lenger beskytte folk som gjør noe galt. Hvor mange har visst om ting som ikke er bra, men som ikke har kunnet si ifra, ikke turt å si fra. Det å være varsler koster. Selv i #metoo kampanjen ser man at motivene blir hengende i løse lufta. Nå har vi Facebook hvor hvem som helst kan nå ut med det de mener, ikke alle like velformulerte eller kortfattede. I tillegg så har mange av disse ingenting å tape eller de er så himla forbanna at de driter i konsekvensene. Det er vanskelig å drive med fusk og fanteri for åpen scene. Og veldig mange i Norge har grunn til å føle seg lurt.

Nok en gang har et kort innlegg, blitt langt. Men når man er opptatt av helheter, sammenhenger, hvorfor og ikke minst å se på alternative forklaringer på hvorfor ting skjer, er det vanskelig å fatte seg i korthet. Men jeg skal ikke nå si så mye om kriminalitet, innvandreres traumer, den farlige religionsfriheten, hjelp til selvhjelp, korrupsjon, virkelighetsoppfatning, evolusjon eller revolusjon i u-hjelpsarbeide, hvordan hjelpe andre slik de trenger å bli hjulpet og ikke slik vi trenger å hjelpe, valget mellom å sitte i baksete eller i førersete inn i fremtida, et arbeidsliv mer til for de som arbeider enn for de behov man skal dekke, makt og mye, mye mer, som jeg lover å komme tilbake til.

Jeg tror respekt, det å føle at man blir sett, det å føle at man mestrer, det å føle at man har et liv som betyr noe, det å føle en mening, er grunnleggende i oss alle. Vi ønsker å bli bekreftet og ha tilhørighet. Men i det vi blir født, så blir disse følelsene enten vår undergang i et system som ikke dekker disse behovene, eller så opplever vi alle eller deler av disse behovene blir dekket og det går helt fint. Jeg tror forskjellen er enorm. Og jeg tror at hvis flere som jobber i systemene hadde hatt mer fokus på dette, så hadde det gått bedre med det meste, unntatt salget av ADHD medisin.

Jeg har tro på toleranse, forståelse, medmenneskelighet, folkeskikk, trygghet, positive kommentarer, samarbeid, instinkter, følelser og konsekvenser og mye mer.

Jeg tror ikke på maktmisbruk, skråsikkerhet, blind tro på ting, folk som sier at andre er dumme, trangsynthet, kjefting, krangling, negative kommentarer, usikkerhet, navlebeskuelse og mye mer.

Jeg har tro på samarbeid, og jeg har tro på en Høyre/Arbeiderparti regjering som parkerer ytterlig gående strømninger. Jeg har tro på at vi som ikke har engasjert, vi i midten en plass må si i fra, vi må tørre å dele andre ting enn kattunger, vi må gidde å lese ting som utfordrer oss, vi må gidde å engasjere oss. Vil vi at ting skal bli verre og verre eller bedre og bedre? Akkurat nå er jeg utrolig usikker på hvor vi er på vei!

Men uansett, ha en fin dag!

Følelser, hormonsystemet og kraften i feil

I min kamp med smerter og veldig manglende energi har jeg havnet på en spennende reise. Dette er en reise hvor jeg ikke har gått i oppgåtte spor, men lest og prøvd utallige ting. På veien har jeg kommet over flere utrolige smarte folk som har skaffet seg en utrolig innsikt i hvordan kroppen vår fungerer. Som dere kanskje vet, er jeg mye mer opptatt av praksis enn av teorier. Derfor har alle historiene fra folk jeg har lest om i ulike forum, aviser og blogger eller sett på TV, gitt meg en forståelse av verden som kanskje er litt annerledes enn det folk flest har. Senest for noen dager siden leste jeg et intervju med Lasse Kjus hvor han beskrev forskjellen på et «vanlig liv» og toppidrett. Der sa han noe utrolig interessant om noe som har forundret og fascinert meg i mange, mange år. Det skal jeg komme tilbake til i dette innlegget.

Puslespill er gøy, litt ekstra vanskelig når man ikke har et komplett bilde å se etter og man har brikker som ikke passer!

Et tema som fascinerer meg utrolig, er hvorfor gjør vi det vi gjør? Spesielt i perioder hvor smerter og så godt som ingen energi, tvinger meg til å være super rasjonell og prioritere knallhardt for å balansere livet på kort og lang sikt. Det som fungerer veldig bra på kort sikt, for eksempel å drikke et glass Cola som gir energi og velvære, fungerer veldig dårlig på lang sikt, da jeg så lett blir avhengig og jeg tror at helsa blir verre av Cola. Et annet kjempeproblem som utbrent, er at trening som er bra og nødvendig på lang sikt, tapper meg så utrolig for energi og øker smertene så mye på kort sikt, at jeg ikke klarer å gjøre alt det andre jeg bør/må gjøre. Dette gjør at et av de viktigste verktøyene for god helse, er veldig vanskelig tilgjengelig. Det å balansere opp alt sammen for å få god nok helse, er som et ti tusen biters puslespill. Jeg føler at jeg har kommet utrolig langt og jeg føler også at jeg har fått et ganske godt bilde av hvordan puslespillet skal legges. Problemet er at dette er så utrolig komplisert og man har så mange utallige variabler som spiller sammen, at det å ta de rette valgene og gjennomføre dem, er utrolig vanskelig. Innimellom oppdager jeg at hundrevis av brikker jeg har lagt er feil og kanskje også fra et helt annet puslespill og derfor må kastes.  Dette er en av hovedmotivene mine bak denne bloggen, å gi de som har lyst til å lese mine erfaringer, en mulighet til å se ting på andre måter. Jeg skal ikke påstå at alt jeg skriver er rett og i tillegg skriver jeg dessverre alt for langt og omstendelig. Men for å få frem helheter og sammenhenger, velger jeg å fortsette med det foreløpig.

Av alle tema som finnes, er feil det som fascinerer meg mest. Som tidligere leder i en bedrift som drev med svært vanskelig håndverk, med ekstreme krav til nøyaktighet, har jeg jobbet mye med å redusere feil. Feil er et av vårt samfunns aller, aller største utfordringer som vi virkelig ikke håndterer på en god måte. I et intervju med Dagbladet hvor Lasse Kjus, Kjetil Andre Aamodt og Tom Stiansen snakket om glansdagene og hvorfor de presterte så bra i store mesterskap, og hva som var en av de største utfordringen de hadde i karrieren, sa Kjetil Andre Aamodt følgende: «Man er redd for å mislykkes. Man er redd for konsekvensene. At man skal gjøre en feil. At man skal kjøre ut. Det er tullete i det store, men det er så viktig for en. Man legger hele livet sitt i det her.» Og da fulgte Lasse Kjus opp med følgende gullkorn: - «En faktor man kanskje ikke tenker på er at det ikke er så mange som tør å virkelig gjøre sitt beste. Uansett i hverdagen, jobb, eller hva det er. Man holder litt igjen. Man vil ikke blottlegge seg selv og sine egne kvaliteter. Når du bestemmer deg i idretten for å gjøre ditt beste, så viser du helt klart hvem du er. Det er en nervøsitetstrigger.»

Nå suste disse gutta ned stupbratte, isete bakker med et par planker på føttene, så konsekvensene ved feil var litt annerledes en for de fleste av oss. Men det hele er utrolig interessant. Vi har et offentlig apparat, med skolevesenet og helsevesenet i spissen som er så livredde for å gjøre feil at vi har endt opp med et overbyråkratisk dokumentasjonshelvete som ikke evner å ta tak i noe som helst. Når man i tillegg har økonomiske interesser som klarer å utnytte dette til fulle, (les matvare- og legemiddelindustrien) og såkalte eksperter som nekter å innrømme at det de forfekter ikke stemmer med virkeligheten, bærer det galt av gårde. Det kan virke krasst når jeg sier at de ikke evner å ta tak i noe som helst, men så lenge vi har så mye psykiske problemer og mobbing blant unge, står jeg sterkt på den påstanden! Dette er vondt i viljen - fordi det finnes mange, mange ting som kan gjøres som ikke blir gjort!!

Jeg lurer på hvor mange mennesker som går rundt i hverdagen og ser at de burde gjøre noe, men at de ikke tørr, fordi de er så redd for å gjøre feil. Jeg lurer selv hvordan jeg vil reagere hvis jeg kommer til en ulykkes situasjon. Vil frykten for å gjøre feil, utmanøvrere ønsket og behovet for å hjelpe. Frykten for å bli lurt, vil den hindre meg i å hjelpe noen med motorstopp?

I dagens skolesystem er jaget etter formell kompetanse helt ut av proporsjoner. (Jeg leste nettopp en artikkel om at barn lærer best gjennom lek, noe som for meg har vært selvsagt siden jeg var liten). Jeg er sikker på at det finnes mange lærere som hver dag skulle ha ønsket at de kunne gjøre det som trengs for å stoppe mobbere. Men frykten for sinte feilbeskyttende foreldre, gammeldagse eller svake skoleledere og annet herk, blir for stor. Man har ikke tryggheten til å gripe inn på en god måte. Ikke minst for de som plager andre. I stedet for alle de formalitetene man har etablert for å sikre at ingen blir anklaget for å gjøre noe feil, så skulle vi ha hatt så trygge lærere at de hadde hatt mot til å gripe inn på en konstruktiv måte, både for den som blir trakassert, men ikke minst for den som trakasserer. Jeg påstår glatt at på enhver skole finnes det mange som har bedre ideer om hva som bør gjøres, enn det som gjøres i dagens alt for formelle system. Her trengs det ikke såkalte «eksperter» som skal utrede etter at man har ventet i lang, lang tid. Nei, her trengs ansvarliggjorte lærere som skjønner at dette er viktigere enn at de har minst fire i matte og ørtogførti vekttall. Jeg er helt sikker på at de aller, aller fleste lærere har tenkt at hvis de hadde gjort ting annerledes, hadde det blitt bedre. Men de kan ikke, eller tørr ikke, eller orker ikke eller kanskje de ikke vil fordi de ikke står i stillingsinstruksen deres. Jeg leste en plass (som jeg ikke husker hvor) noen som skrev at de eneste barna kan snakke med på skolen er vaktmesteren. Alle andre er så gjennom formaliserte og tillærte, at det ikke går an å snakke med dem. Dette er nok satt veldig på spissen, men jeg opplever dette selv i mitt møte med skolen. Det finnes mange flinke modige lærere som tar tak, men jeg tror det koster for mye. Jeg tror det er sjelden at man trenger en ekspert inn for å løse ting i skolen, jeg tror rett kosthold og gode trygge hverdager, hvor negativ oppførsel får fornuftige konsekvenser som tar vare på både de som gjør uheldige ting og ikke minst de som blir ofre og som opplever et helt uforsvarlig hverdagsmiljø er løsningen.

Det aller, aller viktigste verktøyet mot angsten for å gjøre feil er trygghet. Dette har jeg selv opplevd mange ganger, når utrygghet og usikkerhet får ta tak, blir jeg tilnærmet ubrukelig. Dette gjelder spesielt usikkerheten rundt egen helse og hvilke begrensninger det gir. Og motsatt når jeg opplever trygghet, støtte og selvsikkerhet gjennom mestring, kan jeg utrette de helt utroligste ting.

Det som er interessant er hva disse mekanismene i kroppen min er? Hva er det som gjør at jeg nå alt for ofte opplever å ikke ha energi og i stedet smerter som slår meg ut? Hva jeg tenker og tror er jo selvfølgelig kjempe viktig, men for min del er det ikke nok. Om morgenen når jeg våkner opplever jeg noen timer hvor jeg har litt krefter, det er da jeg har en hjerne og en kropp som kan skrive blogginnlegg. Likeledes hvis det er noe jeg virkelig må, klarer jeg å mobilisere. Problemet er bare etterpå hvor jeg er helt utslått lenge. Det mest interessante er når jeg opplever å bli engasjert i noe jeg synes er moro og spennende. Da klarer kroppen min også å produsere energi. Og ser jeg resultater i tillegg, kan det være verdt smertene og utmattetheten i etterkant.

Men igjen er frykten for å gjøre feil så stor. I tillegg er usikkerheten rundt hva helsa vil gi av begrensninger fremover vanskelig å skyve bort. Et annet stort problem for meg er at i og med at jeg havnet i NAV systemet, så føler jeg meg som en bitteliten brikke i et stort system. Livredd for å gjøre feil i forhold til regelverk, føles det tryggest å gjøre minst mulig. (bloggingen har jeg fått avklart som greit) Mitt største ønske er å prøve å leve av noen av alle ideene jeg har, både som konsulent og ikke minst innen matproduksjon. Men på grunn av et regelverk er jeg livredd for å gjøre feil som vil få konsekvenser. I stedet for at jeg kunne gjort en lang rekke ting jeg vet ville ha vært gunstig for hormonsystemet mitt, smerten og energiproduksjonen, blir jeg fanget i negative spiraler som spiser opp energien. Men jeg har virkelig tro på at jeg skal klare å snu dette og havne i positive spiraler som gir energi, demper smerter og et hormonsystem i mer balanse.

I boka «Gjengangerne - stress, smerter og søvn» sier Henrik Børsting Jacobsen at giftig stress (som jo er hormoner) oppstår når avstanden mellom opplevd virkelighet og ønsket virkelighet blir for stor. En fantastisk definisjon og selv om jeg har visst dette i mange, mange år, var denne klare, tydelige definisjonen en øyeåpner for min del. Før jeg leste boka, hadde jeg et innlegg på Facebook-siden min for bloggen, hvor jeg sa noe sånn som at man har to valg for å fikse psykiske problemer, fiks det eller glem det. Jeg forsøkte å si det samme som Henrik, men på en mye mer klønete måte. Det jeg mente var at man kan jobbe på to måter, og helst samtidig, bedre sin opplevde situasjon og senke kravene eller endre ønsket virkelighet. Det er bra for hormonene dine. Her er et kjempetips til alle pårørende av folk som sliter, hjelp til med å bedre opplevd situasjon på den måten personen trenger, ikke på den måten du mener personen trenger. Jeg vil tro at litt avlastning med å rydde litt, legge sammen noen klær, luke i blomsterbedet, gå tur med ungene eller fikse den dryppende krana på badet, kan gjøre underverker. Det å få hjelp til å ta unna den enorme haugen med ting man som kronisk syk føler at man skulle ha gjort, vil dempe stresshormonproduksjonen. Hvis du også forteller at det ikke er så viktig at alt er strøkent i tillegg, så har du både hjulpet til med opplevde virkelighet og ønsket virkelighet. Og for all del, unngå å mase - det er det verste som finnes når man sliter! Jeg er rimelig sikker at den som er syk har en lang liste over ting de vet de burde gjøre, men som de ikke klarer. Jeg har selv presset meg selv så hardt over lang tid, at jeg har store vansker med å klare å gjøre enkle ting som før var helt selvfølgelig. Hvis noen skulle ha mast på meg om dette hadde det vært på hue og ræva ut av livet mitt. Jeg vet hva jeg må! Litt krast igjen, men tenk over dette!!

De store svingningene jeg har med smerter og energi har lært meg utrolig mye. Ikke minst har jeg opplevd at hva jeg spiser har stor innvirkning. Min klare konklusjon er at hormonsystemet er veldig sentralt her. Man kan oppnå mye ved å styre sine bevisste tanker, men det ubevisste er vanskeligere å påvirke. (dog ikke umulig) I tillegg har jeg stor tro på at naturen er fantastisk. De økosystemer som virker i intrikate samspill i naturen og våre kropper er sårbare for manipulasjon. Det er derfor jeg har hatt stort fokus på hva som påvirker hormonsystemet mitt. I tillegg er også bakteriefloraen i tarmsystemet og DNA kjempeviktig, men det kommer jeg tilbake til i senere innlegg.

Desto mer jeg leser, desto mer overbevist blir jeg om en lang rekke ting som går ganske på tvers av hva norske helsemyndigheter anbefaler. For det første har jeg mye mer tro på naturen enn på vitenskapen. Hovedproblemet med vitenskapen er slik jeg ser det at man jobber med modeller og teorier som er sterkt avgrenset. Man velger en bitte liten maurtue i den store skogen og prøver å forstå denne og lager råd for hvordan man skal forvalte hele skogen med bakgrunn i det man finner i den lille maurtua. Det meste av anbefalinger i forhold til kosthold og andre produkter kroppen vår utsettes for, bygger på faren for hjerte- og karsykdommer og kreft. Dette er alvorlige sykdommer, men problemet med kravene til hva som anbefales som kosthold er at det måles opp mot disse sykdommene og så fremt at det ikke kan dokumenteres en direkte kobling mellom matproduktet som man ønsker å selge og risikoen for kreft eller hjerte-karsykdommer, er det bare å selge i bøtter og spann. Dette er et kjempeproblem, spesielt fordi det er meget sannsynlig at en av hovedoppfatningene i de offentlige helserådene, kanskje er direkte feil. Jeg snakker her blant annet om kolesterolet som i stedet for å være farlig, kan være et av kroppens viktigste våpen for god helse, spesielt psykisk.

En av de mekanismene som fascinerer meg mest er teorien om at stoffer tilført kroppen narrer kroppens mekanismer til å reagere feil. For eksempel vil et kunstig laget stoff tilført kroppen gjennom munn eller hud, kunne narre kroppen til å tro at man får det naturlige stoffet man trenger for at hormonsystemet og resten av kroppen skal fungere. Da vil kroppen reagere som om man har fått det han trenger, kroppen vil slutte å etterspørre mer av det den egentlig trenger og man får ubalanser. Hvis dette stemmer, hva innebærer det for deg og meg og kosmetikk-, legemiddel- og matindustrien? Hva om man begynner å se på totalbelastningen vi utsetter kroppene våre for, både i form av substanser, men også i form av stress og andre psykiske faktorer? Hva med alle vitamintilskuddene ? er det noen av de som er naturlige? Hva skjer når man konsentrerer stoffer i tablett form ? hva mister man av naturlige effekter?

Vi kan lese mye om hormonforstyrrende stoffer, men slik jeg oppfatter det, tillates disse så fremt de ikke gir alvorlig allergi eller sykdom som kreft. Hva om disse stoffene forstyrrer kroppene våre ? følelsene våre ? hormonsystemene våre ? bakteriefloraen i tarmene våre? Hva om grenseverdiene som er satt er alt for høye. Hva om cocktail effekten gjør oss syke av det myndighetene definerer som trygt? Hva om mye mindre mengder en de tillatte grensene påvirker stresshormonproduksjonen vår? Hva om bruken av sminke og gift sprøytet mat, forstyrrer hormonene våre, slik at vi blir mer rastløse, mer irritable, mer slitne, mer deprimerte, mer angstfulle? Hva bør vi gjøre da? Hva gjør dette med ungdommer som i utgangspunktet har et løpsk hormonsystem?

Jeg vil tro at 99 av 100 av dere som leser dette tenker at det blir for mye styr å ikke utsette kroppen sin for de belastninger som jeg påstår at kan påvirke helsa. Det er enklere å bare flyte med og håpe på det beste, hive innpå smertestillende, industrimat og «lykkepiller» og tøye strikken med lukkede øyne, svelge unna med litt vin og håpe på det beste.

Men hva om jeg har rett, hva om faren for at strikken ryker eller blir helt slapp, bare blir større og større på grunn av totalbelastningen vi velger å utsette oss for? Hva om det er dette som er årsaken til at det virker som om at flere og flere får større fysiske og psykiske plager? Hva om det ikke er slik at sykdom bare oppstår på grunn av en feilkoding i vårt DNA? Hva om vår livsstil er årsaken?  Og til sist, hva om det ikke er helt umulig å gjøre noe med det? Og hva om en lang rekke medisinske inngrep gjør større skade på kroppens naturlige systemer, enn vi hittil har trodd?

Hva om medisin er like presis som den såkalte presisjonsbombingen som USA utfører rundt omkring? Hva om medisin som blir fremstilt som skarpskyttergevær som fikser sykdom, er like presis som en avsagd hagle? Hva om når man kanskje treffer symptomene, også treffer så mye av kroppens andre funksjoner, at man for hver gang blir mer i ubalanse? Hva om det ikke er slik at en antibiotika kur bare kurerer ørebetennelsen, men samtidig utrydder fordøyelsessystemets naturlige bakterieflora og kanskje forstyrrer hormonsystemet. Hva om hormonmanipulerende legemiddel forstyrrer kroppens egne systemer? For min del er det å gå til krig uforståelig. Etter hvert har jeg innsett at jeg ikke vil gå til krig mot egen kropp med kjemiske legemidler. Jeg vil heller prøve å bruke teknikker som bygger opp under kroppens naturlige mekanismer. Jeg har prøvd en lang rekke legemiddel opp i gjennom, deriblant de fleste «lykkepille» variantene. Med hånda på hjerte kan jeg si at uten unntak gjorde «lykkepillene» meg dårligere, til dels mye dårligere!! Følelsen av at man har noe i kroppen som prøver å overkjøre kroppens egne naturlige reaksjoner på belastninger man har klart å utsette seg for, er rett ut vemmelig!!

Jeg har selv opplevd mange opp og nedturer med min helse. Jeg har forsøkt en uendelig lang rekke med ting og selv om mye virker superkomplisert og vanskelig, så har jeg funnet en del enkle prinsipper som er veldig omsettelig i praksis.

For det første så er de fleste etablerte sannheter problematiske. Vi er indoktrinert med at legen håndterer sykdom med piller. Mat spiser vi for å stille sult. Men etter hvert har jeg erfart at de aller fleste kostholdsteorier har brister. Pirke Petter gjorde meg oppmerksom på fytinsyre og dens problemer for god helse. I naturen er det kjent at de fleste (alle?) organismer har forsvarsmekanismer. Det kan være piggene på rosebusker, det kan være vond smak, det kan være horn for å stange eller det kan være antinæringsstoffer som fytinsyre. Er det en ting jeg alltid har hatt tro på så er det at grønnsaker er sunt. Jeg har i mange, mange år sett det som problematisk at grønnsaker produseres i et industrijordbruk med sprøytemidler. Men etter å ha gått over til mer og mer økologisk, blant annet gjennom en fantastisk og lærerik deltagelse i et økologisk andelslandbruk, har jeg erfart at det er mer som skurrer. En av nøklene her er antinæringstoffet fytinsyra.

Dette var et stoff jeg ikke hadde hørt om før noen år siden. Men den fikk raskt mange brikker til å falle på plass i min grønnsaksfyllte hverdag. På dette tidspunktet var jeg nærmest verdensmester i grønnsaker og dyttet grønnsaker i alle mulige varianter i familien i jakten på bedre helse. Glansnummeret var den super kraftige hurtigmikseren som gjorde at jeg kunne trylle frem utallige supper med de grønnsakene jeg ville. Eller oppskjærte rå grønnsaker med Holliday-dip ? utrolig godt. Det var liksom det ene jeg følte at de aller, aller fleste var enige om, grønnsaker er sunne.

Det som jeg så var problematisk, var som jeg sa sprøytemidlene som staten går ut og garanterer at ikke fører til kreft eller hjerte-karsykdom innen gitte separate grenseverdier. Men kan de garantere at det ikke påvirker psyken, hormonene og bakteriefloraen din? Kan de garantere at den coctail mixen vi blir utsatt for ikke skader oss? Nå er Round-Up som er det desidert mest utbredte sprøytemiddelet omsider blitt forbudt i EU, til tross for Monsanto sin enorme pengebinge og lobby apparat.

Hvis du googler fytinsyre og oppdrettslaks, ser man at her er man klar over at det er problemer. Der er fascinerende å se hvilken kunnskap og bevissthet man har i forhold til fôr av dyr, men man unnlater å se at mange av de samme mekanismene kan spille en rolle hos menneskene. For eksempel har jeg omsider skjønt at en av årsakene til det store antibiotikaforbruket i det industrialiserte landbruket, er for å skape rask vektøkning. I landbruksindustrien bruker mange antibiotika for å øke vekta på dyra raskere, men det blir stilt overraskende få spørsmål ved sammenhengen mellom antibiotikabruk og overvekt hos oss mennesker. Antibiotika resistente bakterier har fått fokus, men jeg er like bekymret for antibiotikaenes masseutryddelse av vår naturlige tarmflora.

I lakseoppdrett er de veldig bevisst på den belastningen fytinsyre, som blant annet finnes i korn, grønnsaker og ikke minst soya, gir på fisken. Nederst i innlegget har jeg linket til en kort artikkel på Forskning.no om fôr i fiskeoppdrett. Selv om det ikke blir helt rett, kan du gjøre en øvelse og bytte ut fisk/laks med menneske. Selv om det ikke blir helt direkte overførbart, er mekanismene de snakker om her veldig lik de mekanismer jeg har funnet ut at vi mennesker blir påvirket av. Her er det snakk om enzymer, aminosyrer, antinæringstoffer, helseplager, fordøyelsesvansker med fiber og ikke minst uheldige reaksjoner i tarmen. Artikkelen og forskningen i seg selv er for meg uforståelig, da det dreier seg om å erstatte den fantastiske protein og aminosyrekilden som fiskemel er med plantebasert protein. Det er en merkelig vei å gå spør du meg? Les også gjerne artikkelen om at laks på vegetabilsk fôr blir feit!

Det å endre praksis til en mer bærekraftig hverdag for jordkloden deg selv og din familie, er ikke så vanskelig. Naturlig nedbrytbare rengjøringsmidler kan fullgodt brukes kanskje med bittelitt ekstrainnsats på noen områder. Fullgode hygiene produkter finnes også. Hvis man ikke er redd for kolesterol og annen næringsrik, sunn mat, er det å lage god mat fra bunnen enkelt og ikke minst utrolig givende. Den siste måneden har jeg laget meg mange forskjellige måltider, som jeg vil rangere meget høyt på lista over det beste jeg har spist i mitt 46 årige liv. Fermentert tomat er bare helt fantastisk, når jeg i tillegg bruker, smør, ost, fløte, kraft, godt kjøtt og god fisk samt økologisk krydder, løk, potet og ris, og sper på med litt sweet chili saus eller søtt tyttebær syltetøy, så slår det det meste jeg har spist på restauranter, ned i støvlene. Med en god plan, er dette gjennomførbart.

Vi tror vi er så utrolig flinke her i Norge, men i Tyskland har dagligvarekjedene gått foran og stilt større krav til renhet. Det er også flere prosjekt rundt om i verden hvor ren mat produksjon virkelig er effektiv. Her handler det om å jobbe smartere og ikke raskere og enklere, som vi er så vanvittig opptatt av i Norge. Løpe, løpe, løpe som om alt er en sprint ? en merkelig innfallsvinkel for effektivisering spør du meg. Jeg anbefaler virkelig å lese «Jordboka» av Dag Jørund Lønning. Her skisserer han mange løsninger basert på å samarbeide med naturen i stedet for å voldta den. Utrolig spennende.

Web 2.0 og sosiale media er fantastisk. Verden i dag og hundre år tilbake er så helt vanvittig endret. Følelser blir mye mindre ignorert nå. Folk deler og byder på. Jeg har vært veldig imponert over mennesker jeg hadde en bestemt oppfatning av. Men så ser jeg hva de velger å dele på Facebook og synes det er oppløftende. Folk som utad kan virke tøffe tørr å vise et mye bredere spekter av seg selv. Hurra!

Man skjønner at det som fremstår som polerte, suksessfulle mennesker i virkeligheten ofte har et mye mer komplisert liv. Selv om jeg føler at vi har enda en god vei å gå i Norge i forhold til følelser, er vi på god vei. Flere og flere snakker åpent og det er fantastisk. Jeg blir aldri lei av kjendiser som står fram og nyanserer glansbildene vi har. At man viser fram at alt er ikke bare enkelt. I jaget etter overfladisk skjønnhet, fylles kropper med kjemikalier som jeg er meget betenkt over. Da jeg var leder i bedriften som drev med industrimaling, brukte jeg å si til de ansatte hvis de glemte å beskytte huden sin mot maling; «Hvorfor drikker du det ikke i stedet ? det er like effektivt det for å få i deg alle de farlige stoffene». Det vi tar opp i gjennom huden, tror jeg mange ikke forstår. Jeg liker virkelig ikke utseende fokuset i sosiale media. Jeg liker virkelig ikke alle «å så fin du er kommentarene». Jeg er utrolig glad for at man gir positive tilbakemeldinger til folk, men utseende fokuset er over stokk og stein spør du meg. Jeg har selv sett hvor fort barn blir utseende fokusert ved at man gir komplimenter på utseende. Dette setter seg fast i fra de er små, og er vanskelig å snu.

Men dette med følelser er også fascinerende. Mye fra den gamle macho kulturen henger igjen. Hvor mange av dere har sagt til et barn: «Ikke gråt, det går bra nå!» Hvor mange har lært barn at det ikke er greit å gråte? Hvor mange har programmert et barn til at negative følelser ikke er greit? Jeg forsøker alltid (ikke alltid at jeg klarer det) å si til barna når de gråter at det er helt greit. Jeg sier også at det ikke er farlig å være redd. Det er helt greit å være lei seg, det er ikke farlig. Negative følelser er fremdeles ikke helt stuerent i Norge. Idrettsutøvere som er skuffet skal være forbilder for barn og unge gjennom å være politisk korrekte og stille smilende opp på intervju når de har feilet. Er det noe som gjør meg trist så er det at det ikke aksepteres at idrettsutøvere har negative følelser. Det er ikke greit å bli sint og frustrert og trenge litt tid for seg selv. Man skal være så utrolig politisk korrekt og stille opp til intervju. Det virker som om at mange toppledere i idretts-Norge virkelig ikke har skjønt så mye. Her er enda et område de virkelig pisser i buksa. Jeg tror at hvis man skal strigle utøverne til å bare uttrykke glede og litt moderat skuffelse, så reduserer man produktet, det man lever av. Produktet idrett er følelser og man ser jo at idrettsutøvere som mobiliserer følelser ofte har større markedsverdi. Alle PR-media striglede svarene mange idrettsutøvere lirer av seg er for meg like interessant som å se maling tørke. En annen ting jeg ikke skjønner er at en fotballspiller som ikke klarer å beherske seg i kampens hete og kjefter på dommeren, blir straffet. Hvis han ikke sier unnskyld i ettertid, kan han godt få rødt kort for min del, men å straffe spontane følelsesutbrudd, er for meg uforståelig. Man skal ikke sjikanere, trakassere og være ufin, men å vise rent sinne og frustrasjon må være lov.

Det er bestandig greit å bli sint, lei seg, redd ? men man må prøve å ikke la det gå utover andre, er man sur bør man trekke seg unna og man må klare å si unnskyld og ordne opp i etterkant. Ivar Koteng er en mann jeg er imponert over. Både hva han har fått til i eiendomsbransjen og hvordan han som styreleder har vært sterkt delaktig i å gjenreise Rosenborg. I et intervju i Fosna-Folket fortalte han at i hans firma har de en viktig regel, og det er at det ikke er lov å være sur. Det er lov å være trist eller nedstemt for noe, men direkte sure ansatte sendes hjem. Fantastisk!

Når det gjelder sinne tror jeg det er bedre å slippe ut sinnet før trykket blir så stort at man mister all kontroll. Man må ikke la det gå så langt at hormonene raser slik at man sier ting man angrer på. Jeg har gjort det mange ganger selv, fordi jeg har forsøkt å holde ting inne. Jeg tror også at hvis man virkelig ønsker engasjerte ansatte i arbeidslivet, så må man akseptere at det går en kule varmt i blant.

Det er også fascinerende å se kraften i følelsen av feil. Vi mennesker liker virkelig ikke å ta feil. Vi liker å mestre, men vi liker ikke å ta feil. Jeg har jo stor tro på at hver gang vi kjefter på barna for at de velter et glass melk, programmerer vi inn i dem at man ikke skal gjøre feil. Negative sanksjoner ved feil er så utrolig utbredt. En feil er blitt gjort, noen må ta konsekvensene. Det er alt for lite fokus på å lære. For meg er feil en nøkkel til å lære, til å presse grenser, til å utvikle. Som leder sa jeg ofte at det var greit å gjøre feil, bare man sa ifra. Det verste for vår bedrift var om feil som var gjort, ikke ble rettet før det gikk til kunden. Hvis feilen ble oppdaget når delen var montert inn på en oljeplattform, kunne kostnadene bli på hundretusen vis av kroner. Det som ikke var greit, var å være sløv og gjøre den samme feilen om og om igjen. Gjennom dette fikk vi en kvalitetsfokusert kultur som hele tiden utviklet seg. Alternativet er at man får en kultur hvor ingen tørr å gjøre noe som helst. Den letteste måten å ikke gjøre feil på, er å sitte musestille!

Jeg har stor tro på at vi blir programmert gjennom utallige kommentarer, spesielt i oppveksten. Viktigheten av å være pen ved å stadig få positiv feedback på utseendet, viktigheten av å ikke vise negative følelser, ved å bli fortalt at man ikke trenger å gråte mer, det er bra nå, selv om man overhodet ikke har det bra eller er ferdig med å gråte. Men det er også unektelig fascinerende å se hva vi har med oss i vårt arvemateriale, i vårt DNA. Småbarns reaksjonsmønstre når de ikke klarer ting, kan ikke forklares på annen måte. Det sinnet de kan få, frustrasjonen som gjør at de kaster lekene rundt seg. Eller når de blir større og ikke finner ut av det sosiale samspillet. Når de gang på gang får kjeft, enten til de blir så likegyldige at de gir faen, eller at de blir så kuet at de sitter bom stille for å ikke gjøre feil. Her har legemiddelindustrien tryllet frem ADHD-medisin, hvor jeg heller vil foreskrive en arena for mestring, fri for kjeft og straff. Har man vansker med sosiale relasjoner eller at hormonene gjør at man har en uro i kroppen, så er kanskje ikke den beste medisinen å måtte sitte stille på en stol mange timer om dagen mens energien kanskje bobler over. Når tankene raser av sted og det blir forlangt at man skal konsentrere seg om noe som oppleves som meningsløs svada. Når man topper dette med at man sitter i et rom med mange andre og deres energier, blir det enda vanskeligere. For meg ville det ha vært tortur, hvis jeg skulle ha sittet slik når jeg har symptomer på rastløshet, uro og angst og stresshormonene flyter vilt rundt i kroppen. Ren tortur!

Jeg undres også over hva som skjer med barn som til stadighet får høre at de ikke skal spille så mye dataspill. Voksne som ikke ser alt det positive i dataspill. Dette er en verden hvor man kan gjøre feil, man kan mestre, man kan la følelser få utløp, man kan starte på nytt. Her er det enkelt å finne aktiviteter som passer til egne interesser og mestringsnivå. Her vil hormonene kunne produseres i bøtter og spann. Selvfølgelig er det viktig at det ikke blir for mange timer foran en skjerm, men da må man poengtere at det er det som ikke er greit og ikke dataspill i seg selv. Hvordan har du kommunisert dette til dine barn? Jeg er forøvrig usikker på hva som er mest skadelig, å sitte foran en skjerm, eller å være i et skolemiljø man føler at man ikke mestrer. Ikke misforstå meg, det er utrolig viktig at barn er ute og i fysisk aktivitet, men ikke nedvurder dataspill og barnas mulighet for mestring.

Det som er så fantastisk er at selv om følelser har en litt stemoderlig plass i samfunnet, så er det en plass man virkelig kan utfolde seg. Det er som idrettssupporter. Selv de mest macho menn får utløp for følelsene sine her. Da er det greit å bli sint, glad, ekstatisk og mye annet. Det er ikke uten grunn at fotball og andre idretter er så utrolig populære, at dette er en milliard industri uten like. At fotballspillere i følelsenes store arena, har lønninger helt hinsides all sunn fornuft. Dette er jo verdens største følelses industri! Jeg er ikke så glad i nasjonalismen som knyttes opp mot dette. Hvorfor blir jeg mer glad når en nordmann vinner, enn en fra Syria? Det er en mekanisme jeg ikke forstår, men jeg liker at vi vinner. Heia Norge!!

Jeg er fremdeles ikke noen vandrende fasit på god helse, heller ganske tvert om. Men jeg er ikke mindre overbevist om at det er mange prinsipper man kan følge for å få til en hverdag som reduserer farene for å bli skikkelig plaget. Når man først er blitt plaget, er arbeidet mye mer komplisert. Når man har tøyd strikken for langt, er det vanskelig å få tilbake elastisiteten. Derfor håper jeg at dere deler innlegget mitt. Selv om jeg ikke har rett i alt jeg tror og tenker, så er jeg helt sikker på at jeg er inne på flere lure valg man kan ta i hverdagen. Jeg tror det nytter. Og ikke minst vil jeg advare mot alt barn og unge blir utsatt for i dag som kan skape store problemer. Jeg er bekymret for programmeringen vi gjør i forhold til at vi kjefter når de gjør feil. Jeg er bekymret for hva vi gjør med hormonsystemene deres og bakteriefloraen i fordøyelsessystemet. Og ikke minst er jeg utrolig bekymret for alle gutter og jenter som har «flink pike-syndromet» og som har begynt å slite med helsa og fraværsgrensa i videregående skolen. Jeg er jo så utrolig naiv at jeg hadde ønsket meg en skole som var så bra at den fikk ungdommen til å møte opp uten pisk?. Det tror jeg hadde vært bra for stresshormonene deres.

Ha en fin dag!

Hvis du vil følge med på det jeg gjør, har jeg egen Facebook side for runesolberg.blogg.no her

Intervju med Tom Stiansen, Kjetil Andre Aamodt og Lasse Kjus i Dagbladet

Forskningsartikkel om fôr i fiskeoppdrett

Forskningsartikkel - For feit vegetarlaks

Folk som kommer sure på jobben må dra heim igjen i Fosna-Folket

 

Videre anbefalt lesing:

«Takk for maten? Hvorfor og hvordan maten du får kjøpt i norske butikker gjør deg syk. Den dreper dine tarmbakterier!» av Eva Fjeldstad

«Gjengangerne ? stress, smerter og søvn» av Henrik Børsting Jacobsen og Hans Petter Jacobsen

«Pillebefinnende» av Hans Geelmuyden

«Jordboka» av Dag Jørund Lønning

Er det plass for typer som Petter Northug i det norske samfunn når sjansen for OL gull synker til under 20%?

Hovedmålet mitt med bloggen er å dele mine tanker om det som opptar meg. En av de tingene som opptar meg mest, er hvordan vi mennesker virker. I forbindelse med min sykdom, har jeg måttet forske og tenke utrolig mye på det, for selv å fungere best mulig. I årsak og virkning innlegget mitt snakket jeg om å få et så realistisk bilde av virkeligheten som mulig. Jeg kaller det faktabasert, selv om jeg aldri reelt har alle fakta. I dette blogginnlegget skriver jeg om noen av de kreftene som finnes i oss mennesker som styrer vår adferd. De siste, etter min mening, klønete handlingene til landslagsledelsen i langrenn, har gitt meg en lang rekke tanker. (vet ikke om det er en rekke, da det tidvis oppleves som et fyrverkeri av tanker hit og dit?) For dere som har et drøyt kvarter å slå i hjel, lover jeg at dette blogginnlegget vil få dere både til å tenke, ja akkurat sånn har jeg også tenkt og ikke minst, hallo, nå er du helt på jordet Rune Solberg, dette kan du jo ikke bare si? Og ikke minst: hallo du babler jo i vei side opp og side ned og hva er dette innlegget om ? deg og dine problemer?? Petter Northug?? Landslagsledelsen?? Hvor er svarene med to strek under her da?? Hva er konklusjonen, hva er rett og hva er galt?

Photographer : Jeon Han

Problemet med det som i dag er anerkjent som faktabasert, «såkalt god» forskning, er at der jeg tenker helhet og sammenhenger, er vitenskapen ofte avgrenset, fragmentert og i et system som gir en del problemstillinger. Det er derfor vi fremdeles i 2017 har så mange, etter min mening, unødvendige problemer. I forskning må man gjøre avgrensninger, man må ta en lang rekke variabler og si at slik virker de - ferdig!! Deretter begynner man å forske. Utrolig ofte tror jeg at mye av problemene ligger her. Når man kombinerer det med mulighetene for opportunistisk adferd, kan det bli problemer. Opportunisme vil si at man bevisst utnytter omgivelsene til egen fordel og ikke handler idealistisk. Forskning, slik den fremstår i dag, er som en gratis godteributikk for de med opportunistisk adferd. I tillegg kan jo store firma med mye penger i tillegg betale, og da får de jo enda bedre godteri. Når forskning i tillegg blir formidlet i et jag etter klikk, ofte overforenklet og tatt ut av en allerede vaklende sammenheng, da blir det kaos.

Men det er ikke bare vitenskapen som gjør forenklinger og avgrensninger. Det gjør vi alle sammen. Det er en måte hjernen vår sorterer informasjon på for å håndtere omverdenen og styre tanker og handlinger. Problemet med dette, er at jeg opplever at vi har så mange rare årsak og virkning forenklinger, at det blir kaos. (Les gjerne mitt årsak og virkning innlegg)

For å prøve å forklare litt hvordan jeg tenker, vil jeg bruke Petter Northug som eksempel. Jeg vil spesielt se på idretts Norges ledelse og hva de gjør, spesielt med tanke på Petter Northug. I Norge har vi en fantastisk fellesskapskultur. Den har gitt oss utrolig mye og vi kan være utrolig takknemlig for den. Det har vært en meget god måte for Norge å organisere seg på. Problemet er bare at enhver organisering av samfunnet, historisk sett, vil over tid få noen bivirkninger som ikke er så bra. Kommunismen er kanskje det verste eksemplet, men sosialdemokratiet i Norge er heller ikke feilfritt.

Et av de store problemene i Norge er at det forventes at man skal være likedan. Man har en lang rekke etablerte sannheter som kanskje må røskes opp i. Selv om det å være annerledes blir enklere og enklere, har vi fremdeles en vei å gå. Vi har et skolesystem som etter min mening fremdeles virkelig ikke fungerer for de som ikke passer inn. Fremdeles er det i skolen for mange barn med «såkalte» atferdsproblemer (med «såkalte» mener jeg ikke at disse barna ikke har problemer, men jeg mener at det ikke er barna som er problemet, det er det firkantete systemet vi kaller norsk skole, hvor barna må eksistere i et system som ikke fungerer. Det er hovedproblemet). I tillegg er jeg litt små sjokkert over at skolen fremdeles ikke tar ut potensialet i de flinke elevene. Normer, teorier, systemer og ikke minst likhetstankegangen, gjør at jeg tror det er mange flinke barn som ikke får tatt ut sitt eget potensiale. I redselen for å forskjellsbehandle og gjøre feil, har man skapt et system som passer best for de i midten.

En mann jeg tror virkelig har tatt ut sitt potensiale, er Petter Northug. Fy søren for en mann. Tøff som toget. Menneskelig med masse følelser. Han har en unik forståelse av hvordan ting virker. En mann som klarer gang på gang å gjøre de tingene som skal til for å oppnå sine mål. En mann som klarer å reise seg og komme sterkt tilbake etter å ha gjort en tilnærmet utilgivelig feil. Som mange ganger gjennom et blodslit har brukt sin viljestyrke til å tyne kroppen til det ekstreme. Som vet hva som trigger han, hva som får han til å yte ekstraordinært. Ikke bare vet han hva som må til, han klarer også å omsette det i praksis. Han tar sjanser og organiserer hverdagen sin slik at han når målene sine. 

I og med at jeg ikke kjenner Petter, annet enn gjennom medias virkelighetsbeskrivelse, må jeg ta forbehold i mine antagelser. Men jeg tror Petter har hatt et hovedmål. Det viktigste er gull i mesterskap. Ikke sølv, ikke bronse, ikke sjette plass, men GULL. For å greie dette har han hatt et delmål i forhold til økonomi. Økonomi er et middel for å nå mål. Og du verdens min så heldig langrennssporten har vært som har hatt Petter Northug. Hvor mange titalls millioner har han dratt inn til langrenns sporten som helhet, gjennom sin måte å skape oppmerksomhet på. Jeg tror ikke det alltid har vært like enkelt for Petter. Ofte kommer hans væremåte og uttalelser av seg selv, men når man ser alle stunts og uttalelser han har gjort, har jeg INGEN tro på at Petter ikke har gjort ting hvor han har følt at det har vært vanskelig. At han kanskje noen ganger har måttet pushe seg selv for å tørre å slippe frem deler av seg selv som krever en styrke ikke mange har til å vise seg frem. Jeg tror selvfølgelig at han har det naturlig i seg å skape oppstyr og blæst, men jeg tror ikke selv Petter klarer å være helt uanfektet av all stormen han lager, men jeg tror han støtter seg sterkt til at det han gjør, er til det beste for å nå sine mål og for langrennssporten.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig, pusher jeg meg selv ganske mye når jeg blogger. Jeg hadde et par innlegg om valget, som jeg synes ble dårlige og hvor jeg ikke føler at jeg fikk frem det jeg egentlig mente. Gjennom annonsering var jeg to dager inne på topp hundre lista over mest leste blogger. Men de ble ikke delt og i liten grad likt. I utgangspunktet liker jeg ikke å vise meg frem. I tillegg har jeg har blitt brent av en kommentar fra en slektning, som jeg opplevde som veldig sårende. Kommentaren oppfattet jeg som at jeg ikke måtte komme her og tro at jeg var noe, at det jeg formidlet var helt feil og at dette måtte jeg slutte med. Det tok mye av gnisten fra bloggingen min og fremdeles tenker jeg at hvorfor i all verden skal jeg fortsette å utsette meg selv for dette. Men så ser jeg ting hvor jeg føler at jeg bør stikke meg frem og kanskje bidra til at en eller to der ute kan få en liten aha opplevelse og tenke, ja kanskje det er sånn, dette må jeg kanskje finne ut mer om. I og med at når jeg er i form, vet jeg at jeg har en styrke til å tørre mye, jeg har bestandig tort å være litt annerledes. Men jeg ser også at jeg i store deler har valgt å ikke vise frem mye av meg selv. Jeg har forsøkt å passe inn til en viss grad. Nå ser jeg at det må jeg slutte med, fordi det er en av tingene som gjør meg utbrent. Det å forsøke å være noen jeg ikke er, tapper meg for energi. Jeg må tørre å skrive blogginnlegg som er alt for lange, innimellom alt for personlige, hoppende i tematikk. Jeg må tørre å si høyt, at ja jeg har klart å bli utbrent og at jeg er plaget med smerter og manglende energi. At selv om jeg av og til har masse energi og er i grei form, vet jeg at jeg om en time kan være helt utslitt med smerter i senga på et mørkt rom. Jeg må tørre å fortsette med å velge og starte setninger med Og, enda jeg vet at det skal man jo ikke gjøre. Jeg må tørre og fortsatt velge bevisst og ikke følge norske rettskrivningsregler - da jeg føler at det ikke passer for hvordan jeg vil uttrykke meg. (komma feilene er ikke bevisste, de fikk jeg aldri helt taket på på skolen). Det at selv om jeg slites mellom å velge form på bloggingen som gjør at jeg når ut til mange nok (korte konsise innlegg), slik at jeg treffer de som har nytte av bloggingen min, og det å blogge slik at det jeg når ut med det jeg vil formidle (laaange helhetstenkende innlegg) treffer de som har nytte av bloggingen min. (Hang du med på den, er du kanskje i målgruppa mi?. :-) Når jeg først er inne på hvordan jeg føler det med blogginga, så er det som holder meg aller mest tilbake er frykten for stakkars deg kommentarer og enda verre tenk positivt så ordner alt seg kommentarer! Selv om jeg vet at det er godt ment, er jeg følelsesmessig skrudd sammen slik at slike tilbakemeldinger er vanskelige for meg. Deling av min opplevelser blir bare brukt som et tilbud til de som ønsker å bruke mine erfaringer og tanker, enten til underholdning eller til å gjøre ting på en annen (gjerne bedre) måte. I tillegg ønsker jeg selvfølgelig å vise frem hvem jeg egentlig er. Dette er spesielt fordi at når jeg igjen har en helse og rammebetingelser som tillater det, kan jeg komme i kontakt med folks om har behov for noen som har erfart og lært det jeg har erfart. Det at jeg drar sammenligninger som kan være vanskelig å se, vet jeg at fører til langt færre lesere. Men jeg kan ikke tilby dere noe annet enn meg. Likeledes som at jeg tror at Petter Northug ikke kan tilby noen andre enn seg selv.

Det er bare så trist for min del å se at når man er annerledes, så er det man gjør ferskvare. Der hvor man tidligere har lykkes med å ta risiko, der får man ikke det lenger. Det var utrolig brilliant av landslagsledelsen å ikke ta med Petter til Canada på slutten av forrige sesong. Hadde Petter lyktes der, hadde det vært vanskeligere å vrake ham nå. Da hadde Petter kunne vist hvor hårfint ting er, hvor det å ta stor risiko for å time toppform til 14 dager i februar, kan gjøre at man bommer med noen uker. Hadde Petter fått dratt og vist at han fremdeles hadde evnene til å vinne, ville det vært enda vanskeligere å si nå i november at han ikke er aktuell til ankerstaffeten i OL og ikke la han gjøre det han selv mener er optimalt for sjansene til et norsk Petter Northug OL-gull i konkurranse med andre norske landslagsutøvere. Det er trist at landslagsledelsen virker å ha mistet troen på å ta risiko. Det jeg ikke forstår er hvor er de norske individuelle gullmedaljene (unntatt i sprint i 2007 og 2009) i de løpene hvor Petter Northugs ekstreme opplegg ikke har lyktes?? De finnes ikke. Norsk langrenn har ikke klart å ta et individuelt herre langrennsgull siden 2009 i mesterskap.

Som utbrent kan jeg noe om hvordan tanker og adferd endrer seg etter den fysiske formen. Når formen er ok kan jeg føle at jeg klarer hva som helst, når formen er dårlig føler jeg at jeg ikke klarer noen ting. Det å opprettholde selvtillit, troen på seg selv, når verden går imot, er vanskelig. Uten at jeg overhodet vet at Petter innimellom kan føle på noe av det samme, tror jeg det. Jeg tror at når du trener så hardt og innimellom er så sliten, skal du være rimelig ekstraordinær for at tunge tanker ikke skal komme. Det jeg også tror er at det ikke er mange i verden som klarer å snu denne usikkerheten og motgangen fra å være bremser til å være drivstoff for å nå sine mål. Makan til mann vet jeg ikke om vi har hatt i Norge når det gjelder å sette seg i posisjon som trigger en indre styrke og motivasjon helt uten sidestykke. Spørsmålet er om Petter har brukt opp dette litt nå og kanskje hadde hatt bedre av å bare gå på ski, slik teamet hans hadde planlagt.

Egentlig så har jo ikke det norske samfunn plass til Petter. Han passer ikke inn i vårt fellesskap. Han gjør for mye feil og han bråker for mye. Akkurat som alle de tusenvis av barna med atferdsproblemer i skolen. De passer ikke inn, mange av de medisineres slik at de kan være innenfor rammene som er gitt. Petter kan ikke medisineres til å være innenfor de rammene idretts Norges ledelse har satt. Landslagsledelsens kontinuerlige forsøk gjennom hele hans karriere på å forsøke å ødelegge for at Petter kan være Petter, er i mine øyne tragisk og ekstremt inkompetent.

Med en kraft i sitt fokus så ekstremt, at det gir utrolig resultater. En mann som har hatt som mål og ta gull og som har tatt FEMTEN AV ENOGTYVE av Norges gullmedaljer i OL og VM siden 2007 i sterk konkurranse med dopete utøvere, det er jo bare utrolig. Men den voldsomme usikkerheten og feigheten han har blitt behandlet med siden han ble skuffet over uttaket til VM i 2005, er for meg helt uforståelig. Han har tatt ÅTTE av TI norske individuelle gull i perioden. Og ikke minst, han har kun en bronse og fem sølvmedaljer. Han har hatt 36 starter i OL og VM og vunnet gull i FEMTEN av de, FEMTEN!!!! (kilder Wikipedia og Store Norske Leksikon).

I Norge er følgende følelser lov å vise: Glede, misunnelse og lykke (lykke er kanskje mer et krav?). Disse er det derimot ikke lov å vise: Sinne og frustrasjon. Lei seg og skuffet kan man bare være hvis man har full kontroll på disse følelsene og opptrer politisk korrekt. Man må for all del ikke si noe i frustrasjon i kampens hete, som man ikke mener. Det er det visst umulig å kunne beklage og ta tilbake i ettertid. Det er likevel et absolutt krav at man må uttale seg til media, når man er skuffet og lei seg, det er ikke akseptabelt å trekke seg unna for å unngå å si ting man ikke mener. Husk idrettsutøveres viktigste funksjon er å være rolle modell for barn. I motsetning til andre yrkesgrupper i Norge som jeg ikke oppfatter at har denne funksjonen. Derfor er det så viktig at man lærer barna at det å vise negative følelser ikke er greit. De må man stenge inne så lenge man klarer. Man kan ikke ha et samfunn hvor man slipper fri dette, det ville ha blitt totalt kaos. Man må bestandig ta seg sammen og si de korrekte tingene, innenfor et regelverk så rigid, at hvis man har på seg et feil plagg med feil merke(sponsor), så får man ikke være med å leke. Man må ikke vise at det går an å gjøre dumme ting og at det lar seg fikse etterpå. For egentlig så skal det ikke gå, man må gjøre alt rett hele tiden, slik systemet er bygd opp. (jeg regner med de som leser skjønner når jeg bruker ironi og ikke)

Jeg fungerer best under press med store utfordringer og hårete mål. Når jeg nå har blitt utbrent er dette et kjempeproblem. Jeg tåler ikke press lenger. Derfor har jeg tenkt utrolig mye på disse mekanismene. Det å utføre enkle ting har blitt utrolig vanskelig, det gjør meg stresset og sliten. Men dukker det opp noe utfordrende, da kan jeg ha krefter til å gjøre det. Jeg sliter med å komme i en posisjon igjen hvor jeg kan benytte disse grunnleggende psykologiske effektene som press og utfordringer gir. Men slik jeg ser det så greier Petter gang på gang å sette seg i de riktige posisjonene for å utnytte den enorme kraften og energien press, utfordringer og hårete mål kan gi. Slik jeg ser det er han helt klart best i Norge på dette.

Hans sinne og frustrasjon over å ikke få følge det opplegget som han mener gir han best mulighet til å ta gull i OL 2018, tror jeg at jeg delvis kan forstå. Jeg ser selv hvor sint og frustrert jeg blir når noe jeg føler er helt unødvendig, blir stående i veien for mine mål. Spesielt hvis det er fordi folk ikke forstår hva jeg trenger, at jeg ikke blir sett. Det verste er når jeg i tillegg tror at hvis ting blir tilrettelagt for meg, så vil det være veldig bra for disse menneskene som står i veien også. Er det maktmisbruk som ligger bak, føles det enda verre.

I et intervju i Adressa+ (for abonnenter) snakker landslagssjef Vidar Løfshus ut om Northug bråket; med overskriften farlig nær mobbing. Han er ærlig på at han ikke henger med i utviklingen av sosiale medier, og det må nok være dagens understatement. Det som jeg mener er en av de stor kreftene med sosiale medier, er at det å skjule ting blir vanskeligere og vanskeligere. Der media tidligere hadde rollen som den fjerde statsmakt, er nå sosiale media i ferd med å overta. Etablerte media blir hengende igjen i en desperat kamp for overlevelse, inntekter og klikk. I tillegg konkurrerer de direkte med sosiale media og jeg tror at de forsøker å bremse sosiale medias økende makt, ved å advare mot å dele. Gang på gang klarer de å grave frem «eksperter» som advarer mot å dele. Men takket være Nora Mørk og andre som er så modige at de driter i muren folk med noe å skjule forsøker å holde oppe, blir det stadig vekk flere hull, slik at verden kan se det som foregår. Deling i sosiale media er selvsagt et område fylt av vanskelige problemstillinger og farer. Jeg er likevel så naiv at jeg tror færre uskyldige rammes, selv om farene med at man blir feilaktig beskyldt for noe i sosiale media. Men igjen, det å komme unna med ting i sosiale media blir vanskeligere og vanskeligere, dette gjelder også falske beskyldninger og annen opportunistisk atferd.

Jeg skjønner også at man som leder må skjerme seg og det man holder på med til en viss grad. Men hvis man ikke klarer å argumentere for det man gjør åpent og ærlig, gjør man da de riktige tingene? Er man da «hel ved», som det så populært kalles for tiden? Finnes det ikke nok potensielle idrettsledere som er «hel ved» i Norge som kan gjøre det som kreves? Leter man etter folk med disse egenskapene? Eller har man en toppledelse med så innlysende mangler at mennesker av «hel ved» ikke blir ansatt? Hvorfor er kvinneandelen blant ledere i idretts Norge så lav? Er Marit Breivik og Tove Moe Dyrhaug og likesinnede kvinner der ute i et så lite antall? Det tror ikke jeg. Hvorfor blir ikke de rette folka funnet og sluppet fram? Jeg vil våge meg å påstå at det finnes utrolig mange potensielle idrettsledere der ute med et ubestridt hjerte for idretten, som ikke vil bli fanget i et system hvor man tillater seg å drikke sprit for penger tjent på dugnad.

En leder som ikke skjønner sosiale media, må for all del holdes vekk fra media. Jeg ser at Vidar Løfshus sier at det ikke er så lett for en tiåring å vite hva som er sarkasme og ironi. Men bildet som er delt, (samtalen mellom Hetland og Løfshus) er jo ikke sarkasme eller ironi. Det er en helt grei måte å forstå virkeligheten på. Om bildet virkelig er den rette virkelighetsforståelsen, kan vi kanskje ikke vite, men det kan absolutt være det. Jeg tror folk flest ville ha satt pengene sine på Petter Northug i et veddemål om OL-gull, fremfor de andre som blir fremhevet.

Det er virkeligheten og hvis utøverne på landslaget ikke tåler å høre at mange i Norge har mer tro på Petter Northug, enn på dem, da har vi et problem. Da bør de skjermes helt fra alt som er av sosiale media.

Hva er sesongens store mål, er det 12. plass i Kuusamo eller er det gullmedalje i OL? Jeg blir litt forvirret når jeg hører landslagsledelsen ?. Når Petter og hans team sier at det beste for de er å dra til Kuusamo som en del av OL-sesongen, da hadde jeg stolt så mye på mannen bak åtti prosent av Norges individuelle mesterskapsmedaljer de siste ti årene, at han hadde fått være med til Finland for å øke sjansene til OL-gull. Det at det er et laget et krav om å prestere i november, er for meg helt uforståelig.

Jeg synes det er morsomt at idretts Norge frykter et skred av Petter Northuger som skal stå utenfor og ødelegge for landslaget. At det kommer til å blomstre opp så mange selvstendige mennesker, med en så stor indre styrke at de tør å stå helt på egne bein og stole helt på seg selv og ødelegge for landslaget tror jeg ikke. Aiaiai, det hadde vært forferdelig, da hadde man kanskje til og med måttet gjøre en innsats for å gjøre landslaget enda mer attraktivt å være på. Kutte litt i administrasjon og spritforbruket? Man måtte kanskje jobbe enda hardere for å bli bedre. Jeg er så naiv og tror at for de aller, aller fleste norske skiløpere, så er landslaget et attraktivt alternativ som passer best for å bli skikkelig god. Hadde jeg ledet landslaget så hadde jeg hatt en så stor tro på det jeg hadde drevet med, at jeg ville hatt som utgangspunkt at 9 av 10 eller 99 av 100 utøvere, heller ville ha vært på landslaget enn å stå utenfor med all den risikoen og arbeidet det medfører seg. Da hadde jeg ikke bekymret meg for Petter Northug. Jeg ville ha lagt til rette for et godt samarbeid. Jeg skjønner at det er masse hensyn og ta og at Petter Northug og hans team ofte røsker litt for mye i forhold til sponsorinntekter. Det er problematisk at de ønsker å få et så godt økonomisk utgangspunkt som mulig. Men hallo da mann, selv landslagsledelsen må vel klare å se hva Petter har gjort for markedsverdien til langrenn. Når jeg skal velge ved stortingsvalg er hovdevalget mitt mellom å stemme på de som fordeler kaka mest rettferdig eller å stemme på de som gjør kaka størst mulig, slik at det blir mer å fordele. Slik har jeg vinglet frem og tilbake og blitt mindre og mindre klok på hva jeg skal stemme. Men hvis ikke langrennsledelsen ser at Petter har gjort denne kaka større, da skjønner jeg ingenting?

Det som er ekstra hyggelig for min del, er å se at man ikke trenger å være Petter Northug for å lykkes. Jeg liker mye bedre Marit Bjørgen sin måte å gjøre ting på. Heldige Marit Bjørgen som er skapt for å være en del av et fellesskap og dra med seg de andre på laget. En lagspiller av det helt sjeldne og som jeg oppfatter det alltid sier og gjør de riktige tingene. Det er helt fantastisk, jeg skulle virkelig ønsket å ha mange flere av hennes egenskaper.  

En av mange ting jeg ikke forstår, er at så få ledere klarer å ta til seg grunnen til at Nils Arne Eggen, Marit Breivik og Kåre Ingebrigtsen (Eventuelt Ivar Koteng og Tove Moe Dyrhaug) lykkes med sine prosjekter. Nils Arne Eggen har jo til og med skrevet en bok om det, Godfoten, hvor han forklarer det hele, men likevel så mange ledere er helt blanke. Det at man må bygge på folks sterke sider og kompensere for de svake. Nils Arne Eggen er veldig opptatt av at folk skal fokusere på å bli enda bedre på det de er gode på istedet for å trene og fokusere på det de ikke er gode på. Det er enda mer uforståelig for meg at ledere som ikke forstår dette, blir ansatt som ledere. Selv om det til dels er teorier som ikke er enkle å repetere og i tillegg hadde det nok vært meget interessant å se Nils Arne og Petter i en konstellasjon, som nok hadde hatt potensiale til å slå ut på Richters skala i støytene.

Jeg har hele tiden følt at jeg må yte mye mer for at det skal bli plass til meg. Jeg vet at jeg har svakheter som jeg selv mener gir meg en enorm styrke. Nå har det, nå for tiden, ikke gått så bra for meg, men jeg håper dette går bedre for Petter. Det er helt tydelig at det kreves av han, som en ferskvare i følge Vidar Løfshus, at han yter mye bedre. Selv om mange i Norge tror at det er større sjanse for at Petter tar OL-gull, enn mange av de andre på landslaget, så har ikke landslagsledelsen den troa. Hvis man ikke yter i november, får man ikke være med for å øke sjansene for OL-gull i Sør-Korea. I en årsak og virkning analyse, tror jeg det er vanskelig å ikke tenke at landslagsledelsen gjør dette fordi de heller vil at noen av de andre på landslaget skal ta gull, enn Petter. De vil vise at de er store gutter og klarer det selv. Litt som barna når de vil begynne å kle på seg selv. Som foreldre er det utrolig frustrerende å stå å se på, men man må bare la de holde på for å lære. Litt usikker på hva landslagsledelsen egentlig lærer her.

Det som også er så tragisk er at vi har ledere i idretts Norge som tør å være det jeg oppfatter som arrogante. I en tid der tilliten til det de holder på med, er tilnærmet null, klarer de å male seg selv oppe i et hjørne ved å ikke ta ut Petter til Kuusamo. Med et bakteppe med uendelige mange klønete beslutninger, forsøk på skjuling av helt klart tvilsomme restaurantregninger, elendig håndtering av to dopingsaker og masse annet tull i ball, er tilliten fra det norske folk tynnslitt til idrettsledere. Det at man gang på gang tørr å pisse opinionen mitt i trynet, er helt utrolig. Det at man blir presset fra skanse til skanse, og hvor det ene liket etter det andre ramler ut av skapet, så velger de likevel å si: «Ha ha, vi vet best, ikke kom å fortelle oss hva vi skal gjøre, dette kan vi, dette vet vi best» er for meg helt uforståelig. Hvis jeg hadde hatt arbeidsgiveransvar for ledere som har så liten forståelse for hvordan verden virker, hadde de nok måttet finne hatten sin. Jeg har stor tro på å utvikle og bygge videre på det man har. Gang på gang ser man fotballtrenere som får holde på over tid lykkes. Jeg tror mer på å utvikle, enn å erstatte. Men når man klarer å utvise så til de grader dårlig dømmekraft, da er det slutt.

Det jeg likevel tror, er at det jeg omtaler som arroganse hos landslagsledelsen, sannsynligvis egentlig er usikkerhet. Jeg er helt sikker på at landslagsledelsen er frustrert og lei av at de ikke klarer å håndtere Petter Northug på en konstruktiv måte. Jeg tror de er frustrert og lei av hvordan deres egne ledere har brukt penger blant annet skaffet gjennom en enorm dugnadsinnsats og brukt de på sprit. Jeg tror de er frustrert fordi de ser at de skulle ha håndtert dopingsakene i norsk langrenn annerledes. Jeg tror at de tror at regelverk og rammer vil løse problemene deres, da de kan peke på at Petter har brutt reglene. Jeg tror virkelig at de føler at Petter tar for mye av kreftene deres og at de er oppriktig lei av alt bråket. Jeg tror de kaster bort krefter som de skulle ha brukt på de andre utøverne. Jeg tror de mener at det å utøve konsekvent, usituasjonsbestemt lederskap (foreldreskap?), er løsningen på deres problemer. Jeg tror de frykter at ved å gjøre unntak for Petter, tror de at de vil måtte kjempe kamp etter kamp, med utøvere som har problemer med regler. Fordi de mener at Petter og hvordan de håndterer han, vil skape presedens for andre. Jeg har selv vært utrolig opptatt av å være konsekvent som far. Men jeg har opplevd å oppdage at streken jeg har tegnet har vært feil. Det å la noen stange mot en strek som er feil, er utrolig skadelig for alle parter. Derfor undres jeg over at man bare fortsetter å gi «Petter-problemet» den samme medisin de har prøvd så mange ganger før, mer regler, strammere kriterier, slik at de har en mur å dekke seg bak. Men problemet er at det er ikke det saken handler om, når vi snakker om en av langrennssportens mest interessante utøver gjennom tidene. Uten konkurranse. Alle som ser langrenn vet hvem Petter er og mest sannsynlig så enten liker de ham eller så liker de ham ikke. Jeg tror ikke det er mange som er nøytral i sin mening om ham. Selv om Petter har sviktende oppslutning og flere og flere tviler på om han kommer tilbake, så tror jeg fremdeles at det er flere i Norge som ønsker at Petter skal lykkes i OL, enn at han skal mislykkes, eventuelt ikke kvalifisere seg. Jeg tror også at det er mange nok i Norge som tenker at Petter må få være Petter, helt siden krangelen om uttaket i 2005. At selv om vi nordmenn skal være trauste og striglete, fenger fremdeles denne unorskheten til Petter mange. Og det er mange som ønsker at Petter skal lykkes i Norge.

Jeg skjønner også at når man har malt seg inn i et hjørne i et selvbygd regelstyrt rom, blir det vanskelig å håndtere alle de andre landslagsutøverne som også vil gå i Kuusamo. Men her er hele kjernen i problemet. Kan dere ikke argumentere med at sorry, men Petter har så mange resultater å vise til i mesterskap, at han må få det opplegget som gjør ham best mulig i OL. Selvfølgelig skjønner jeg at de murrer og ikke skjønner Petters behov for å være annerledes og at han trenger å følge sitt eget opplegg for å nå sine mål. Selvfølgelig skjønner jeg at disse landslagsutøverne kanskje spørr hvorfor de ikke kan få spesialbehandling når Petter får det han får?? Selvfølgelig skjønner jeg at dette er vanskelig å balansere i en hektisk hverdag. Men har landslagsledelsen så lite autoritet at de ikke kan gå ut å si at Petter fremdeles har en posisjon og et potensiale, som vi ønsker å vektlegge. Det er viktig for Norge som skinasjon at Petter får konkurrere mot internasjonal motstand i denne fasen av sesongen. Det virker ikke som at alle på landslaget ønsker at Petter skal lykkes og det kan de jo ikke klandres for. Petter har jo til og med gjort det enklere for dem å føle slik, ved å dele bildet som sparker i deres retning.

Jeg er også helt overbevisst om at landslagsledelsen virkelig brenner for norsk langrenn og at de elsker å jobbe med dette. De står i dette til tross for alle utfordringene de kan føle urettferdig og unødvendige. Men de burde ha kunne lært og forutsett Petter og medias reaksjoner. Hvis de er overrasket over det som har skjedd, da blir jeg bekymret.

Hadde jeg hatt for mye penger skulle jeg ha kjøpt en meningsmåling, slik som meningsmålinger ofte blir kjøpt. Spørsmålet skulle vært: «Håper du at Petter Northug tar gull i OL?» Deretter kunne jeg gitt avisene resultatet som sikkert hadde ville blitt ja i rundt 87% av tilfellene. Deretter ville nok avisene blåst opp forsider som sier at 87% av Norges befolkning støtter Petter Northug, med bilde av landslagsledelsen, Kuusamo og de andre landslagsutøverne lett fornærmet. Jeg er bare så utrolig lei meningsmålinger og andre ting som blir tatt ut av sin reelle sammenheng og forsøkt fremstilt som noe annet. Spørsmålet som burde ha vært stilt er: «Støtter du Petter Northug eller landslagsledelsen i denne saken?» Da hadde vi fått et helt annet svar. Uten å være sikker, tror jeg nok kanskje 70% ville ha støttet landslagsledelsen. Noe av grunnen til det tror jeg er at en del av de som støtter landslagsledelsen synes det er morsomt å se folk som har vært eplekjekke drite seg ut, det er jo noe av det morsomste med Reality serier.

Jeg mener selv at jeg ofte hører fakta presentert under slike forutsetninger som jeg prøver å beskrive her. At ting blir presentert som sunt, når man har forsket på en av hundre faktorer. Så selv om mye tyder på at ting kan være usunt i forhold til 80 av 100 faktorer, gjør den ene faktoren forsidene i tabloidene, gang på gang på gang på gang på gang. Og vi klikker gang på gang på gang på gang. Og jeg blir like skamfull gang på gang på gang på gang når jeg har klikket og finner noe overfladisk vissvass helt tatt ut av sammenheng bak klikket. Likevel innrømmer jeg glatt at jeg er avhengig av disse mediene og klikker gang på gang på gang på gang, om det er en form for selvskading vet jeg ikke?

Og helt til slutt, jeg synes ikke det var greit av Petter å dele bildet. Jeg er ikke sikker på om han synes det selv heller. Men journalistene synes det, fordi da har de fått klikkene de trenger denne uka. Husk alltid det når man får slike saker, opportunisme/markedskreftene tilsier at de som skal dekke dette, har egne økonomiske motiv for å blåse saker ut av proporsjoner. Jeg sier ikke at norske journalister tenker økonomi først og fremst, men at de motiveres av å lage artikler som gir klikk, er jeg rimelig overbevist om.

Har du kommet deg helt hit, håper jeg ikke du synes innlegget var helt bortkastet tid. Du må gjerne dele og like. Kom også gjerne med konstruktive kommentarer, det synes jeg er topp. Jeg vil nok fortsette å blogge i rykk og napp, avhengig av form og andre prosjekter.

Ha en fin dag!

Her kan du lese årsak og virkning innlegget mitt

Årsak og virkning - en innfallsvinkel for å forstå bedre hva som foregår

I mitt arbeide med kvalitetsledelse, har jobben med å finne rotårsaker vært noe av det viktigste. I kvalitetsledelse kan man finne rotårsaken ved å bruke en teknikk som kalles på godt norsk, «the five why's». Det er en teknikk som har mange likheter med fire åringens kamp for å forstå verden, «hvorfor det da?». Alle foreldre har vel måttet bruke litt tålmodighet på barns uendelig rekke med hvorfor. Er det derfor vi er så dårlige til å bruke det ellers i livet? Eller er det bare det at vi gjennom skolegang, kultur og religion, er oppdratt til å tenke: slik er det bare, hysj, ikke still spørsmål!!

Foto: Véronique Debord-Lazaro

Foto: Véronique Debord-Lazaro

Kan det å se etter rotårsaker gjøre oss bedre rustet til å forstå hva som skjer i dagens samfunn? Petter Northug, #metoo, økende psykiske problemer, fraværsgrensa, SSB og mange andre problemstillinger. Hvorfor skjer det egentlig? Jeg har ingen svar med to strek under, men jeg har mange spørsmål man kan stille seg for å forstå bedre. Jeg tror dette kan hjelpe til å forstå en stadig mer fragmentert verden.

Teorien bak «the five why's» ble til ved at man oppdaget at ofte var den egentlige årsaken til et oppstått avvik, ikke det man først trodde. Jeg husker en gang vi hadde en todelt uenighet i produksjonen. Jeg og produksjonslederen ville gjennomføre en endring vi mente ville spare tid og bedre kvaliteten. Som vanlig var første steg for min del, å prøve ut i praksis. Men motstanden var stor, og det fungerte dårlig. Noen var enige med oss, men likevel fungerte dette ikke. Hver 14. dag hadde vi et bedriftsforbedringsmøte med hele avdelingen og på dette møtet så vi nærmere på problemet. Vi analyserte det sammen og kom frem til en del mulige årsaker.

Dette ble gjort ved at alle kom med sine tanker, jeg brukte ofte å ta runden ved at alle måtte si noe. Jeg prøvde å ufarliggjøre det å komme med sine tanker og fremme at ingen tanker er dumme. Dermed fikk vi opp mange alternative ideer til forståelse. Så fortsatte vi på disse og spurte hvorfor. Til slutt satt vi igjen med et rimelig realistisk bilde av situasjonen. Her forsøkte jeg å dempe prestisjen og heller fokusere på at vi som team var avhengig av å gjøre ting så bra som mulig.

En av mulige årsaker var at folk ikke ville ha endring, da det fungerte godt slik vi gjorde det. Et annet var at folk slurvet med rengjøring eller at rengjøring ble gjort feil. (Rengjøring og ryddighet var ofte årsak til problemer!) Etter hvert fikk vi en mistanke om at det var utstyret som var problemet. Vi kjørte en enkel test og oppdaget at en sil ikke gjorde den jobben den burde gjøre. Det var ikke bare at folk ikke giddet, eller slurv med rengjøring slik vi som ønsket endringen først trodde. Hovedårsaken var at hvis vi skulle gjøre dette, måtte vi skaffe en ny sil eller endre på andre rutiner, slik at silen ikke var nødvendig.

I stedet for at vi gikk rundt og trodde hva som var feil, satte vi oss ned og så på dette problemet. Med det oppnådde vi flere ting. Den viktigste tingen var at i ettertid var vi alle stort sett enige om hva som var årsakene til problemet. Før møtet var dette en spire til konflikt og noe som tok fokus vekk fra det vi skulle gjøre. Vi slapp at hver gang de som var motstander av endringen skulle tenke og føle hvorfor må jeg gjøre dette, når det er idiotisk? Idiotiske ledere som ikke skjønner noen ting om hvordan jobben min er og som tror de vet bedre enn meg. Tanker som sakte men sikkert vil gnage i stykker den kulturen man trenger for å være effektiv i dagens globale marked.

Det å måtte gjøre ting du synes er idiotisk eller ikke bra nok eller kanskje bare bortkastet, er slitsomt. Jeg tror dette er rotårsaken til mye av sykefraværet vi har, spesielt i et vanvittig effektivitetsjagende offentlig system, hvor kravene til effektivitet og kostnadskutt, gir følelsen av å ikke kunne gjøre jobben sin skikkelig. Mange har en helt utrolig evne til helt på egen hånd å ikke ville gjøre jobben sin skikkelig, og for dem er ikke dette et problem. Men for alle som føler at det er viktig å gjøre en god jobb, tror jeg dette kan være stressende i mange sammenhenger. Og hva stress kan gjøre med deg, har jeg etter hvert en rimelig grei ide om.

Vi oppnådde også et klart og godt bildet av hva som krevdes av utstyr og rutiner for å gjennomføre dette. Det som er så morsomt og givende med dette arbeidet, er at alle de ulike erfaringene de som praktisk jobber med dette har, virkelig teller. Når man fokuserer slik på et område, kommer det ofte frem ting folk egentlig ikke tenker over. Men når vi diskuterer og man blir litt «presset» til å tenke, husker man plutselig at for to uker siden så opplevde jeg noe jeg ikke tenkte så mye over, men som kan være viktig. Da kommer noen annen på at de har opplevd noe lignende, eller noe helt annet. Så til sammen får man et realistisk bilde av hva som er problemene og man finner også løsninger på hva man kan gjøre.

Det er en del forutsetninger for å få til dette. For det første trenger man ledere som er trygge og som ikke bestandig selv skal ha rett og æren for ting. Jeg er imponert over at det fremdeles finnes folk som hever millionlønninger med dette utgangspunktet. Selv om jeg ser at flere og flere forsvinner, har jeg selv vanskelig for å skjønne dette. For det andre må man ha en trygghet. Man kan ikke ha en kultur hvor man jakter syndebukker eller hvor folk systematisk forsøker å skyve ansvaret vekk fra seg selv for ting som ikke fungerer. Eller at de ansatte er fastlåst i at det må mer ressurser til. Det å endre adferd er ofte helt gratis. Det å gjøre ting smartere er ofte helt gratis. Det at folk tar ansvar for å gjøre en god jobb og ta vare på arbeidsplassen sin, handler om yrkestolthet. Hvis man hele tiden føler at man blir presset, underbetalt, ikke hørt eller overarbeidet, får man ikke til dette. Det å få til rettferdige lønninger er utrolig vanskelig. Fordeling av ressurser er en vanskelig politisk manøver.

Men jeg tror ved å ha en god forståelse hva som er rotårsaker til ting, vil man kunne ta bedre beslutninger. Hvis man har en realistisk forståelse av virkeligheten. En forståelse oppnådd i et tilnærmet konsensus ikke bare analysert av noen eksperter på et labaratorium. I dag har vitenskapen tatt monopol på analyser. Det har oppstått et krav til at ting skal dokumenteres i henhold til den åpenbart mangelfulle vitenskapelige metode. Jeg mener at en forståelse oppnådd gjennom erfaring, har blitt offer for karrierer, prestisje og makt. Jeg sier ikke at all forskning er et kaos av interesser, økonomiske og personlige, men at dette er et reelt underfokusert problem, det er jeg overbevist om.

Jeg tror at alt for ofte er problemet i Norge i dag at når endringer skal gjennomføres, så tar man ikke nok hensyn til praktiske detaljer og erfaringer. Jeg har så ofte hørt om endringer som skal gjennomføres og at folk som sitter og jobber med dette i praksis sier at dette går jo ikke, fordi det er jo sånn og sånn. Åpenbart har de ofte helt rett. Men så er det også noen ganger behov for mer drastiske endringer, med helt andre forutsetninger enn det de som utfører jobben forstår. Men likevel så tror jeg flere og flere skjønner at verden endrer seg raskere og raskere og hvis man ikke er tilpasningsdyktig får man problemer.

Nå når jeg har vært syk noen år, har jeg hatt god tid til å tenke hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor. Selv om formen varierer veldig og smerter og utmattelse ofte hindrer meg i å gjøre det jeg vil, vil jeg likevel forsøke å dele en del av mine tanker. For innimellom helseplagene så fungerer hjernen min utmerket og i stedet for å ligge uproduktiv å se på TV, vil jeg forsøke å skrive om alt mulig jeg tenker på. Jeg føler ofte at vi trenger å se ting litt mer helhetlig og langsiktig. Vi må røske opp i de tankemønstre og etablerte sannheter som vi har. Jeg undres ofte over folks handlinger og vurderinger.

I mine blogginnlegg vil du ikke få meninger og tro med to strek under svaret. Men du vil få innfallsvinkler du ikke har tenkt på før. Du vil også få utrolig mange selvsagte innfallsvinkler du har tenkt på før, men kanskje noen av disse blir satt i litt nye sammenhenger, i en ny helhet. Det er i hvert fall det jeg håper å oppnå med blogginga mi. Jeg ønsker å være en stemme som gir nyanser i det jeg opplever som en krig om sannhet hvor kampen står om det å sitte på den kunnskapen som gjør karrierer og gir økonomisk vinning. Du vil også oppleve at jeg ofte er helt på jordet eller at du er skingrende uenig, men det har jeg sluttet å bekymre meg for. Jeg vil bare stille spørsmålene som får deg til å tenke, bli litt mer nyansert, ikke så fastlåst.

Et av temaene som opptar meg mest er skjæringen mellom å ha robuste systemer som ivaretar sammfunnsoppgaver og menneskers evne og mulighet til å være i disse systemene. Ved å stille spørsmålet hvorfor, synes jeg ofte selv at jeg forstår det som skjer. Idrettsnorge og Petter Northug får meg til å tenke mye. #metoo kampanjen og forbudet mot sprøytemiddelet Roundup er andre ting det grubles på. Maktmisbruk og stolthet, som jeg mener har rammet meg, har jeg og tenkt mye på. Utallige avisartikler om hva som er sunt og ikke sunt er kanskje en av tingene som opptar meg aller mest. Fraværet av hvorfor i disse artiklene er så slående at jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å klikke. Hvorfor blir ikke spørsmålet hvorfor stilt oftere rundt bedrifters enorme ressurser, strategier og motiver bak det de gjør for å tjene penger? (Det er fordi man blir beskyldt for å være konspirasjonsteoretiker hvis man gjør det?.)

Heldigvis, endringen går så utrolig kjapt, at det man kom unna med for noen år siden, det går ikke i lengden. Mange sier mye forskjellig om #metoo kampanjen, men uansett er jeg helt sikker på at det og være overgriper i maktposisjon, er vanskeligere nå, enn før kampanjen, og dermed mener jeg at denne har vært utrolig viktig. Kanskje det ikke er en gamechanger, men det er lov å håpe. Kunnskap er makt og sosiale medier har utjevnet makten. Mange krefter bruker argumentet med at vi ikke kan ha gapestokk og at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det store problemet med dette er at det også muliggjør at de som gjør noe galt kan skjule seg. Men jeg tror dette er i ferd med å endres. Dette er et forferdelig moralsk minefelt, men jeg tror at i jakten på at uskyldige ikke skal rammes, vil vi få færre uskyldige ofre ved større åpenhet. Men prisen vil nok være at uskyldige blir offer for beskyldninger. Derfor må vi ha mekanismer som motvirker dette.

Et annet spørsmål jeg sliter veldig med, hvorfor er det i dagens samfunn skam å være et offer? Heia Nora Mørk og alle andre utrolig modige mennesker der ute!!! Dere som river ned murene som skjuler overgrep, maktmisbruk og andre vederstyggeligheter ved å ofre mye. Jeg er grenseløst imponert av at dere ikke lar dere stoppe av de som vil ha murene oppe!

Ha en fin dag!

Om bloggen

Målet midt med bloggen er todelt. Jeg ønsker å dele det jeg har lært og erfart, for kanskje å nå en eller to, eller mange andre der ute som jakter etter en større forståelse for hva som er lurt å gjøre i mange forskjellige sammenhenger. Det andre målet, er at jeg noe motvillig skjønner at jeg blir nødt til å vise frem hvem jeg er, hva jeg kan og hva jeg står for. Jeg har erkjent at ingen kommer inn på soverommet mitt og drar meg ut for å ansette en utbrent tidligere leder. Og uten noe engasjerende å gjøre, vil jeg aldri bli frisk. En vanskelig runddans å bryte ut av. Men det å dele er engasjerende, det å skrive er engasjerende og det å skape er engasjerende, så jeg får bare bygge stein for stein. Og i og med at jeg ikke er så glad i oppmerksomhet blir jeg ikke deppa om ingen leser det jeg skriver. Når jeg fram til en eller to som kan ha noe hjelp av det jeg skriver, da er jeg strålende fornøyd. For uansett merker jeg at det å skrive hjelper meg selv til å strukturere tanker om tema som virkelig opptar meg.

Det viktigste er at jeg ønsker å dele det jeg har lært gjennom prøving, feiling, lesing og observasjoner. Jeg har et utrettelig behov for å lære og forstå, beherske ferdigheter ? et av mine motto har jeg hentet fra en av mine absolutte favorittforfatteres figur, Pippi Langstrømpe ? «Det har jeg aldri gjort før ? så det kan jeg helt sikkert». Det å lære og forstå føler jeg innimellom grenser til besettelse, men det har også gitt meg innsikt i en lang rekke tema og det har ikke minst gitt meg mulighet til å se sammenhenger og helheter som kanskje mange andre ikke ser. Dette vil jeg dele. I tillegg er jeg utrolig opptatt av hva vi gjør i praksis. Altså hva som faktisk er reelt mulig å gjøre i praksis. Det finnes mange teorier og flotte ideer som bare ikke lar seg gjennomføre. Ofte tar man ikke hensyn til den menneskelig natur, hva som må til for å få til ting i praksis. Teorier kan være flotte og gode, men de kan også bli utrolig farlige når de blir brukt på feil måte. Det farligste slik jeg ser det er teorier som blir pugget og ikke forstått. Mennesker som har pugget teorier uten å forstå dem må ikke få utøve teoriene uten et godt system rundt seg!

Jeg er veldig opptatt av kvalitet. Jeg har studert og praktisert temaet i nærmere tredve år. Allerede i begynnelsen av innføring av kvalitetssystemer på tidlig nittitall, skrev jeg studentoppgave om dette. Den gang var det ikke et tema som i seg selv kunne velges innen økonomi og administrasjon. Derfor var jeg nødt til å skrive om kvalitetssystemer og deres innvirkning på den ansattes motivasjon. Det var lærerikt og er noe jeg har hatt med meg i ettertid. På denne tiden var jeg også så heldig at jeg i jobbsammenheng fikk bygge opp et kvalitetssystem i en bedrift i etableringsfasen. Denne bedriften ble raskt kjent for sin kvalitet innen den kvalitetsmessig utfordrende overflatebehandlingsbransjen. Bedriften var Norsk Coating AS som jeg atten år senere tok over som daglig leder og som jeg ledet til jeg ble tvunget ut på grunn av konflikt med styreleder grunnet uenighet om strategi i forhold til vår største kunde Servi AS. Etterpå hadde flere hendelser til sammen medført at jeg satt utbrent tilbake.

Jeg er utrolig opptatt av hvordan vi formes av våre opplevelser. Hvordan ting vi opplever fester seg i oss og former hva vi tenker og ikke minst gjør. Spesielt kanskje det som vi gjør ubevisst. Jeg for eksempel vasket i mange år ansiktet mitt i kaldt vann om morgenen. Etter hvert fant jeg ut at det var bedre å vaske med lunkent vann, men jeg tenkte fremdeles at jeg burde ha vasket med kaldt vann, fordi jeg var blitt fortalt som liten at det beste er å vaske ansiktet med kaldt vann. Etter diverse flyturer og kinarestaurant besøk har jeg nå endt opp med å vaske ansiktet med varm klut ? uten å tenke at jeg burde ha vasket med kaldt vann!

Et annet tema jeg er opptatt av er feil. Feil er en av vår tids største problemer. Spesielt det å lese om japansk kvalitetstenking på 60 og 70-tall har vært utrolig lærerikt. Det at man i mange år i vesten trodde at japanske bilprodusenters enorme kvalitetsmessige fremmarsj var hovedsakelig takket være en ekstremt disiplinært kultur. Sannheten var like mye deres evne til å forholde seg til feil og avvik. Når en feil oppstod ga de den fullt fokus og analyserte blant annet gjennom en metode som kalles «5 hvorfor» for å finne årsaken til feilen. Ofte fant man helt andre reelle årsaker til feilen enn det man i første omgang trodde var årsaken. Dette er en lærdom jeg har tatt med meg og derfor mener jeg å ha funnet andre årsaker til sykdom og god helse enn det mange andre mener. Jeg har brukt årsaksanalyse i min jakt etter kunnskap og erfaringer for å bedre helsa. Jeg har eksperimentert med matlaging, helsekost, behandlinger osv. osv. osv, og mener selv at jeg har erfaringer og kunnskap jeg ikke kunne lært på norske skoler.

Tilbake til hvorfor jeg mener at feil er et av vårt tids største utfordringer. Problemet er at vi forsøker å disiplinere folk til å ikke gjøre feil. Fy, du må ikke gjøre sånn. Nei, se hva du har gjort nå, gå på rommet ditt! Rune hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal søle slik, nå har du husarrest! Har du programmert dine barn slik? Ikke fortvil, du er ikke alene ? å ja jeg tror det går an å rette opp i disse feilene. Men tenk igjennom, hva har du blitt programmert til opp i gjennom av foreldre, søsken, venner, lærere, ledere, kolleger og andre? Interessant, ikke sant?

En av mine ikke fullt så hemmelige hemmeligheter bak det å få medarbeidere til å bli flinke og trygge, var å ta vekk frykten for å gjøre feil. I frykten for å gjøre feil ligger det så mye som bremser oss. Jeg stilte to krav til det å gjøre feil. Det å gjøre en feil en gang, to ganger og kanskje fem ganger var helt greit, så lenge vi lærte av det. Jeg prøvde å skape en kultur hvor det var lov å feile slik at de ansatte skulle bli trygge til å utføre et håndverk som stilte store krav til nøyaktighet og ferdighet. Denne teknikken førte til at vi gjennom internt opplæring klarte å lære opp ansatte med liten bakgrunn i faget, til å bli flinke medarbeidere hos oss. Det som ikke var greit, og det var jeg tydelig på, var at hvis man fortsatte å gjøre denne feilen utover fire ? fem ganger, så var ikke det greit. Da måtte man enten øve mer og så fikk de prøve seg på oppgaven igjen når de behersket den. Det som var så utrolig takknemlig for meg som leder, var at i denne bedriften var det hele tiden utfordrende oppgaver de ansatte kunne strekke seg etter.

Det andre målet mitt med bloggen er å komme tilbake til arbeidslivet igjen. Jeg er dessverre ikke glad i oppmerksomhet. I ettertid ser jeg at jeg skulle håndtert konflikten som oppstod i mitt arbeidsforhold bedre.  Den var indirekte med vår største kunde og ikke minst var den med styreleder som ikke hadde vært involvert i bedriften så lenge. Jeg skjønte for sent at jeg ikke hadde fremhevet meg selv godt nok. I en beslutningsprosess fylt med mennesker som var nye, eller som ikke var involvert i det daglige arbeide, klarte jeg ikke å få frem hva det var jeg gjorde og hadde gjort i Norsk Coating i over tyve år. Et desperat, patetisk forsøk på å markedsføre meg selv helt på slutten, tror jeg virkelig ikke hjalp, da dette var i en svært stressende situasjon hvor usikkerheten og utryggheten ikke hentet fram mine beste sider. Frustrasjonen og sinnet over at det ble investert over 20 millioner i og for en bedrift som bare noen år tidligere hadde omsatt for 7-8 millioner, ble større og større. Fra mitt synspunkt var de veldig økende fastkostnadene som ble vedtatt uten at det var klare gode avtaler og planer som sikret bedriftens økonomiske eksistens, helt lamslående. Jeg ble fortalt at begge parter var gjensidig avhengig av hverandre og at ting ville ordne seg. Jeg derimot var skeptisk og helt uforstående til at slike investeringer delfinansiert av offentlige midler, skulle gjennomføres med det som etter min mening var noen utrolig dårlige avtaler for begge parter. For begge parter!!!

I ettertid når smertene, angsten, den totale utslittheten, den enorme kampen for å komme igjennom hverdagen og ta vare på min familie har lagt seg, ser jeg at jeg faktisk har lært mye her også. Selv om det egentlig er ting jeg visste fra før, så er det å ha følt en slik prosess så sterkt på kroppen, noe jeg tror kan være interessant for andre å høre om. Tvilen på egne ferdigheter som leder kommer flommende, man sverger på at man skal glemme alt man har lært og kan om ledelse og man skal aldri tilbake. Men det jeg i ettertid har skjønt er at fordi om man har feilet stort, så lenge man har lært av de feilene man gjorde, så lenge man ikke er opptatt av å opptatt holde en fasade, så lenge man er så sterk at man tør å være så sårbar at man deler åpent, så sitter man på en kompetanse ikke mange andre sitter på. Selv om jeg enda på langt nær har ristet av meg de siste års opplevelser, det kan være at jeg aldri klarer å riste dem av meg helt, så har jeg mye, mye å bidra med. Jeg er bare nødt til å trenge igjennom skallet mitt og tørre å dele det jeg kan. Finne de som har behov for min kompetanse med de begrensninger mine opplevelser og min helse har lagt på min livssituasjon.

Så dette er det andre målet med bloggen min. Det er derfor den heter runesolberg.blogg.no og er fylt med bilder av meg. Jeg var småkvalm den dagen jeg opprettet bloggen og la ut alle bildene. Men det jeg virkelig har lært av min psykolog er at du må gå gjennom problemene din, du må tenke tankene helt ut. Du kan ikke skyve de vekk, du kan ikke feie dem under teppet. Jeg presterte for eksempel og går rundt å tro at hvis jeg havnet på NAV og AAP så hadde vi ikke penger til å beholde huset. I lang, lang tid trodde jeg det. Det stresset og det presset dette la på meg for å klamre meg til jobben som jeg fikk mindre og mindre tro på at jeg klarte å beholde, var helt utmattende. Den belastningen dette utsatte kroppen min tar det meg lang tid å reparere. Men skritt for skritt har jeg gjennom hva jeg velger å gjøre, velger å tenke, velger å spise, velger å belaste kroppen min med, så har jeg fjernet symptom etter symptom. Når jeg først satte meg ned for å gjennomgå de privatøkonomiske realitetene (jeg har jo økonomiutdannelse også..), da så jeg at økonomien kom til å bli stram og krevende, men med fornuft var det ingen fare for at vi mistet huset. Det er noe som heter å ta sorgene, på forskudd for hvis ikke er det jo tvilsomt at det blir noe av de. Jeg er nok ofte litt for god til det?.

Men det å gå gjennom problemene i stedet for rundt dem, er kanskje en av de viktigste tingene jeg har lært de siste årene. Jeg liker ikke oppmerksomhet, i stedet for da å starte en blogg nesten i det anonyme og ikke fortelle om den til noen, som jeg forsøkte i starten, så kliner jeg til å fyller den av bilder av meg selv, jeg åpner opp for full offentlighet på Facebook profilen min, jeg skriver på CV?n min at jeg er på AAP hos NAV og jeg forteller åpent om mine utfordringer. Da slipper jeg å bekymre meg for at noen skal oppdage det jeg kunne ha forsøkt å skjule. Som min far har sagt til meg, Rune holde deg til sannheten, det krever alt for mye å lyve, ikke minst må du ha en utrolig hukommelse for å huske hva du har sagt og ikke sagt?.

Et tema jeg har grublet mye over er hvordan er jeg syk, hva er den såkalte restarbeidsevnen min. I begynnelsen var den utrolig liten, for da hadde jeg enorme konsentrasjonsproblemer. Men så kuttet jeg gluten, økte inntaket av melkesyregjæret mat og mettet fett, og dermed var hjernetåken borte. Fremdeles slet/sliter jeg med energiproblemer og smerter. Men tankene er periodevis i strålende form. Egentlig i plagsomt strålende form, spesielt når kroppen ikke henger med på grunn av smerter og energi. Når hjernen kommer med all slags glimrende forslag til hva jeg bør gjøre, men er i en kropp som ikke har krefter til å gjennomføre det. Når hjernens er hva jeg skulle ha gjort men opplever at den hersens kroppen ikke klarer å gjøre det. Når samhandling med andre blir umulig fordi midt oppe i noe så er kreftene oppbrukt. Kanskje er det de kreftene du trenger for å kjøre unger på trening, lage mat, sette på oppvaskmaskin, dra å handle eller møte på et foreldre møte. Når hjernen blir mer og mer klar over hva som fungere og hva som ikke fungerer, da krever de styrke å gjøre de rette tingene. Dette har jeg også lært utrolig mye om, og kommer inn under det første målet mitt om å dele. I og med at jeg egentlig er veldig privat, så har det at jeg har gått gjennom problemet i stedet for rundt, medført at jeg tør å dele mine refleksjoner. Da føles heller ikke de siste årene like bortkastet, år som familien og jeg aldri får tilbake. År som vi har mistet delvis på grunn av andre personers handlinger, på grunn av at jeg ikke tok de rette valgene, at jeg ikke gjorde de rette tingene. Hadde jeg med det jeg vet i dag, fått gjort de siste fem årene om igjen, ville jeg ikke ha opplevd noe av det jeg har opplevd av smerter, manglende energi og tunge dager. Dette vil jeg dele og jeg vil også si at fordi om jeg har gått gjennom dette så har jeg fremdeles noe å bidra med i samfunnet. Både som bedriftsleder, konsulent, kursholder, kokk, matprodusent, ølbrygger, reiselivsspesialist og mye mye mer. Jeg må bare fortsette å få kroppen til å være med på det hjernen vil. For når de ligger i krig, da er det ikke moro å være meg?.. Og det er helt utrolig hvordan det går an å få de til å samarbeide ved ta de lure valgene!

Ha en respektfull fin dag!

Derfor stemmer jeg ikke på Støre

Da min fast bestemte plan om å stemme blankt står for fall, har jeg bestemt meg for å sortere tankene mine før jeg tar en endelig bestemmelse om hva jeg gjør ved årets valg. Og når jeg likevel gjør det, kan jeg likegodt dele i bloggen min hvis noen andre har lyst til å lese. Det er så mange ting ved dagens samfunn som jeg ikke har tro på. Samtidig ser jeg det er så utrolig mange muligheter for å få et enda bedre samfunn enn det vi har i dag. Krangling, maktkamp, meningsløse debatter og nødvendigheten av å fremheve seg selv og sine egne ideer på bekostning av andre, er det jeg sitter igjen med som oppfatning av det politiske miljø. Hvorfor er det sånn?

Jeg skulle ønske jeg kunne stemme på et politisk parti uten bismak i munnen.  Foto: Véronique Debord-Lazaro 

Jeg ønsker meg politikere som kan

  • Samarbeide (There is no I in TEAM)
  • Vise at de er respektfulle
  • Gjennomføre gode ideer uavhengig av hvem som har fremmet dem
  • Være mer fokusert på hva man er enige om, i stedet for å krangle om hvem sin ide som er best
  • Som klarer å definere hvilke behov i samfunnet som må dekkes og så finne gode måter å dekke de på (flytting av papir/endeløse møter, er kanskje ikke et av dem)
  • Som klarer å forstå de ulike behovene folk rundt omkring i Norge har og hvilke ressurser de har
  • Som deltar i opplysende samtaler som forklarer sammenhengene i samfunnet og hvorfor vi må gjøre slik de mener

Jeg ønsker meg ikke politikkere som

  • Sier at motstanderens forslag, som kanskje bare er en millimeter annerledes, er HELT IDIOTISK.
  • Som tvinner på tall og vrir på fakta for å bli valgt
  • Som spiller på frykt
  • Som må bruke en stor del av sine krefter på å bli gjenvalgt
  • Må bruke en stor del av sine krefter på å balansere politikken slik at vi bare sitter igjen med en politikk som er stykkevis og delt og uten helhet og langsiktighet
  • Er avhengig av å kunne debattere for å være politikker (en meningsløs aktivitet i mine øyne, selv om jeg må påpeke at jeg bare unntaksvis har orket å se en debatt siden tidlig nittitall. Da er det bedre å lese partiprogrammer.) Jeg kan finne Idol og Norske talenter underholdende, men jeg vil ikke velge politikkere ut ifra om de bedre til å hevde seg i en debatt enn de andre politikerne. Jeg er interessert i hva politikerne har tenkt å gjennomføre og ser ingen sammenheng mellom hvor flink de er til å debattere og hvor flink de er til å bestemme og gjennomføre god ressursfordeling og gode politiske vedtak.

Man har opp i gjennom hørt uttrykket dagens unge har ingen respekt. Jeg må si at det er noe jeg får mer og mer tro på at stemmer. Altså ikke dagens unge, men vi som var unge på 70, 80 og 90-tallet. Vi har ingen respekt for andres religioner, kulturer, særskilte behov, meninger, det å være annerledes og en lang rekke andre ting. Mangelen på respekt forundrer meg. For i mangelen på respekt sås også tanken om at noen er bedre enn andre. Nok en helt uforståelig tanke for meg. Spesielt for oss som har vært så uendelig heldige å bli født i Norge. Et land som har fått en haug med klima ødeleggende ressurser nede på havbunnen, som har gjort oss styrtrike.

Et land som med sine verdier, i tett samarbeid med USA og andre vestlige land, har vært med på å gjøre land i Afrika og Midt-Østen til gode, trygge plasser å leve. Som ikke har latt økonomiske interesser og troen på at egne verdier er mye bedre enn andres styre det de har gjort. Som overhodet ikke har ignorert at det ikke går å presse gjennom en utvikling uten modning. Som med sine U-hjelps prosjekter har skapt bærekraft og sunn utvikling og overhodet ikke bidratt til korrupsjon og ødeleggelse av naturlig utvikling. Det er satt i gang U-hjelps prosjekter tuftet på den industrialiserte tankegangen den vestlige verden har, noe som har bidratt til å skape en bærekraftig jord uten klimaproblemer, et hav uten fisk fylt av plast og mennesker og dyr fri for antibiotika og andre kjemiske stoffer. Hjelp som har vært tuftet på samme tankegang som her hjemme har gitt oss en befolkning hvor aller er arbeidsføre. Hvor man opp i gjennom har brukt vitenskapen til å si at det er trygt å røyke, ta alle slags medisiner, spise sukker og margarin.  Vi har nå et land hvor bakteriefloraen i oss er så intakt, at vi ikke har helseproblemer lengre. Som i vitenskapens navn tilbyr sine innbyggere trygge og gode medisiner, helt uten bivirkninger og et næringsrikt, naturlig sunt kosthold uten kjemikalier, som gjør at vi alle er friske og raske. (Ja, dette avsnittet var ironi. :-))

Tenk om noen fra planeten Langtvekkistan hadde kommet til Norge på 1500 tallet, tatt all oljen vår, innført demokrati, innført religionen Alibaba og satt igjen noen observatører, hvordan hadde det gått med oss da? Hvordan hadde alle endringene uten at vi hadde vært modne for det slått ut? Kanskje hadde de kommet tilbake på 1600 tallet og reformert landet vårt med industri og økonomisk vekst. Slengt igjen noen kroner til noen tilfeldige prosjekter. Gitt oss forståelsen av at vi ikke kan være lykkelige uten penger og et liv så fjernt fra naturen som mulig. At vi må tro på guden Ompalompa (Det er ikke meningen å være respektløs mot de kristne). At mat skal komme i plast og være sterilisert og dødt og fylt med kjemikalier. Gitt oss TV og strøm og lært oss at dette er den rette utvikling. Gjennom reklame lært oss at man gjennom økonomisk vekst og det å kjøpe ting kan bli slank, pen, vellykket og at sann lykke ikke kan oppnås uten å eie en masse ting.

Hvis man legger til at tusen år tidligere, hadde folk fra planeten Langtveikkistan vært og kjempet om å ta tilbake Oslo som sin hellige by for Guden Ompalompa? Det er fremdeles ikke meningen å være respektløs mot kristendommen, men man kan ikke stikke under en stol at det har foregått ting opp igjennom historien som ikke har vært helt bra. En av de beste bøkene jeg har lest, som burde vært pensum i norsk skole, er korstogene sett fra Arabernes side. Hvis bare en tiende del av det som står i denne boken stemmer om hva som foregikk for tusen år siden, så er det helt utrolig at det i dag ikke er flere IS-krigere. Selv om boken nok sikkert ville blitt avfeid som løgn, burde alle som deltok i de nazistiske opptogene på Sørlandet vært tvunget til å lese denne boka.

Jeg ønsker meg politikkere som kan respektere den situasjonen andre regioner i verden er satt i og som kan ta ansvar for Norges bidrag opp i dette. Jeg klarer ikke på noen måte å se at det går an å forsvare at Norge er med på å traumatisere en befolkning ved å slippe bomber på dem. Jeg sier overhodet ikke at Vesten har all skyld for hva som foregår i Midtøsten, men jeg sier heller ikke at vi er uten skyld. Det ansvaret må vi være oss bevisst og selv om mye av dette er krangel om fordeling av rikdom og ressurser, burde dette ha vært håndtert annerledes. Jeg sier heller ikke at det er rett at diktatorer skal få herje fritt, men det er vanskelig å hjelpe når man har en historikk bak seg som gjør at de man ønsker å hjelpe tviler på motivene bak hjelpen. Norske politikere burde ha klart å stå samlet i dette. Jeg skjønner at balansegangen mellom å hjelpe og å bli utnyttet er vanskelig. Et folk robbet for alt, som har ingenting å tape, kan finne på mye forskjellig. Men når man hører om profitører som har tjent mange, mange millioner på asyl mottak, kan man spørre seg om hvordan de pengene som er brukt, har blitt brukt.

Før trodde jeg at alle nordmenn i utlandet var uskyldige. Jeg trodde på et eller annet merkelig vis at kriminelle nordmenn ikke fantes i utlandet. Hver gang en sak kom opp i media, tenkte jeg stakkars, norske myndigheter må hjelpe. Men så begynte jeg å tenke, vi har jo kriminalitet i Norge også. Er det helt utenkelig at noen av disse har dratt ut av landet? Slik er det også med folk fra andre land. Forskjellen på Norge og andre land, er at vi har en mer liberal straffepolitikk, som ikke virker like skremmende på folk som kanskje kommer fra en kultur hvor hånda blir kappet av hvis du stjeler. Et opphold i et norsk fengsel vil nok være en drøm for mange millioner mennesker som sitter fast i en hverdag verre enn verst.

Jeg har de siste årene jobbet mye med meg selv for å dempe den økende skepsisen til mennesker fra fremmede land. Jeg kommer fra en bygd hvor vi stort sett visste hvem som var kriminelle og hvem man kunne stole på. Vi hadde lokal lensmann og betjenter som nok hadde full oversikt. Hvis noe skjedde, visste de som oftest hvor de skulle lete.

For meg med en slik bakgrunn, er det å skulle stole på fremmede i dagens verden, vanskeligere og vanskeligere. Jeg vet ikke hvem man kan stole på og hvem man ikke kan stole på. Noen ganger tenker jeg at vi kanskje går for langt i å beskytte kriminelles rettigheter. Det er vel muligens fare for at de gamle dagers gapestokk, er å dra det for langt. Men har vi gått for langt i å beskytte kriminelles rettigheter? Hvorfor kan vi ikke sende kriminelle som har gjort noe galt i vårt land, tilbake til det landet de kom fra uten unntak. De vet hva de kommer fra, de vet konsekvensene og da hadde kanskje risikoen blitt større ved å gjøre noe galt. Jeg skjønner at det er et helt utrolig moralsk dilemma, men hva gjør denne fremmedfrykten med oss? Hva gjør dette med samfunnet vårt. For det første rammer det alle de flotte menneskene med ærlige hensikter som kommer til landet vårt. Jeg tror virkelig at størstedelen kommer med ærlige hensikter, men ting blir ødelagt av de som kommer med uærlige hensikter. Jeg er frustrert over at det å være uredelig fremdeles for mange lønner seg, da det rammer så utrolig hardt så utrolig mange.

Derfor ønsker jeg meg redelige politikkere som tør å ta tak på en god måte.

Jeg synes det er rett og rimelig at de vi lar komme inn i landet vårt må vis respekt for oss nordmenn, våre verdier og våre regler. Mulig er vi så fragmentert og uenige at hva som er de norske verdiene er litt uklart. Like fullt mener jeg at det at Mullah Krekar, som så tydelig ikke viser respekt, får lov til å holde på slik han har gjort, er for meg helt uforståelig. Ironisk nok har det nok gjort at mange har mistet respekten for politikerne og banet vei for politisk strømminger som strammer inn på dette. 

«The Greater Good» er et utrolig vanskelig dilemma. Men jeg har vanskelig for å skjønne at vår moral og selvfølelse er avhengig av at vi ikke sender folk tilbake til regimer som har en annen kultur for straffeforfølgelse enn vår moralske standard. Hvis man ikke respekterer våre lover og verdier, hvorfor skal man ikke måtte forlate landet. Ikke om et år, ikke om noen måneder men øyeblikkelig når det er hevet over enhver tvil at man ikke viser respekt. Ja jeg vet det er internasjonale avtaler og masse rundt det her, men Norge har ikke noe ansvar for mennesker som har kommet til vårt land, brutt gjestfriheten vår og utnyttet oss. Jeg ser problemstillingen med justis mord, men kommer du som gjest til vårt land, må man bare være ekstra forsiktig. Jeg vet at et av argumentene for at de vestlige verdier er bedre enn andre verdier, er fordi vi respekterer menneskeliv uavhengig av hva de har gjort. Tilgivelse og en ny sjanse er viktige prinsipper. Men hvorfor har vi et større ansvar for de som ødelegger enn for de som blir ødelagt av de som ødelegger. Dette er noe jeg virkelig ikke klarer å skjønne.

Regjeringen stiller krav til skoleungdommen med sin 10 prosent regel. Jeg mener det også bør være mulig å stille tøffere krav til innvandrere på samme måte. Jeg vil igjen begynne å stole på de innvandrerne jeg møter. Den respekten fortjener alle innvandrere som kommer med ærlige hensikter og et oppriktig behov for hjelp.

Et av de store problemene vi har i dagens samfunn, er at vi har det jeg vil kalle pakker eller båser. Vi mennesker er skapt slik at vi sorterer ting i hjernen vår i pakker og setter ting i bås. Selv om det for meg er slitsomt mange ganger, gjør ikke jeg det like mye som mange andre. Jeg bryter ned informasjonen og fakta til sine enkelt bestanddeler, vurderer de og gjør meg opp en mening. Mine meninger i de forrige avsnittene vil raskt få mange til å stemple meg som rasist. Men er det noe jeg virkelig ikke er, så er det det. Men jeg liker virkelig ikke folk som ikke klarer å oppføre seg, enten det er i form av maktmisbruk, plaging av andre, manglende evne til å si unnskyld eller direkte kriminelle aktiviteter. Det er viktig å respektere andre uavhengig av hva de har gjort, hvor de kommer fra, hvordan de ser ut, hva de tror på og hvem de er i familie med.

Som nevnt i det forrige innlegget er en av mine hjertesaker å redusere mobbingen. Mitt synspunkt på det med mobbing, er at en av hovedgrunnene til mobbing er at barna lærer holdninger og oppførsel fra oss voksne. Hva vi sier om andre, fanges opp av små barneører som lærer hva som er greit og si og hva som ikke er greit å si. Hører barna at de voksne mener at man er bedre enn andre, at noen er rare eller at vi ikke respekterer andre, hvorfor skal ikke barna da gjøre det samme. Hvorfor skal ikke barna tro at de er bedre enn andre. Hvorfor skal ikke det være greit for de å kommentere andre. Hvorfor skal ikke de kunne mene det samme om noen i klassen som vi foreldrene mener og kommenterer om han håpløse på reality TV. Det er vanskelig for et barn å se forskjellen bak det å komme med kommentarer hjemme privat og det å komme med kommentarer i påhør av de som blir kommentert. Hvor går grensa for hva som er grei oppførsel å lære barna våre?

Jeg hører politikkere si at vi skal stoppe mobbinga, jeg hører lærere rope om mer ressurser, jeg hører om foreldre som sier at barnet mitt mobber ikke, jeg hører lærere si at dette er foreldrenes ansvar, jeg hører om foreldre som ikke tar ansvar for sitt barns oppførsel, jeg hører om mobbing som ikke får konsekvenser for den som mobber fordi lærere ikke tør å ta tak på grunn av frykt for å gjøre noe feil og jeg hører folk ikke skjønne hvorfor vi ikke blir kvitt mobbinga, jeg hører om lærere som står maktesløse fordi det er begrenset hva de har mulighet til å gjøre for å stanse mobbinga. Vi har flotte rutiner og systemer mot mobbing, men har vi voksne som tydelig sier ifra at dette ikke er greit? Har vi en klar forståelse for hva som er grei oppførsel og hva som ikke er grei oppførsel. Jeg skjønner ikke at med alle de milliarder som blir brukt til forskning, at det ikke blir brukt mer penger på å finne ut årsakene til at barn mobber og ikke minst hva som virkelig kan hjelpe. Kombinasjonen av urinstinkt i oss og oss voksnes oppførsel, som barna lærer av, tror jeg er årsaken. Det å gjøre noe med urinstinktene er vanskelig, men vi kan virkelig gjøre noe med oppførselen vår som barna lærer av. Og så er det viktig å respektere den som blir mobbet og den som mobber. 

Derfor mener jeg at en politikker som ikke klarer å vise respekt, ikke fortjener å bli statsminister. Jeg vil ikke ha et samfunn hvor det er greit å hakke på andre for å fremstille seg selv i et bedre lys. Det vil jeg så inderlig ikke. Jeg må påpeke at jeg ikke mener at Støre som statsminister vil feile på alt det jeg har skrevet om i dette innlegget, men en person som ikke klarer å vise respekt for sine motstandere, vil jeg ikke ha til å lede dette landet. (Min oppfatning av Støre som respektløs, baserer seg på noen få debatter jeg har sett deler av, samt artikler i media. Jeg tar forbehold om at disse artiklene er en korrekt beskrivelse av virkeligheten.) Da får det så være at jeg føler at jeg er mer uenig enn enig med alle de andre politiske partiene også. Kanskje får jeg trekke lapp i fra en hatt, men det er helt klart flere partier som ikke vil være representert i denne hatten.

Avslutningsvis vil jeg si til de politiske partier som føler at de har min fulle støtte, gjerne bruk mine refleksjoner, men ikke forvent at jeg er deres tro allierte støttespiller som er bundet til masta. Bruk gjerne mine argumenter fritt, men dere må regne med at ved en senere anledning er jeg enig med deres politiske motstandere. Jeg vil illustrere dette med en historie fra da jeg gikk på videregående. Som den eneste i klassen, mente jeg at nynorsk ligger mye nærmere opp til min trønderske dialekt, enn bokmål. Lærerinnen ble så oppildnet av dette at hun spurte om jeg kunne holde et foredrag om temaet. Jeg husker hun satt på min plass, nummer tre på vindusrekka og hun smilte mer og mer fornøyd etter hvert som jeg forklarte for klassen at hadde vi lært nynorsk fra starten av, i stedet for bokmål, hadde det vært enklere og bedre for oss. Jeg la ut om likhetene mellom nynorsk og trøndersk kontra nynorsk og bokmål. Og jeg husker enda det totalt forvirrede og skuffede blikket i det jeg avsluttet med å si at egentlig mente jeg vi bare skulle ha snakket og lært engelsk alle sammen, for det hadde vært mye mer praktisk. Da jeg toppet det med å si at det å ha nynorsk som et sidemål, er bortkastet tid og ressurser og at vi bare skulle hatt bokmål, så jeg at hun mentalt hoppet på den glorien jeg følte jeg hadde opparbeidet meg noen minutter tidligere. Jeg tror hun lærte at hvis hun skal ha noen til å fremme sin sak, ikke ta det for gitt at fordi man mener en ting, så mener man automatisk en lang rekke andre ting.

Jeg er lei av at fordi man mener en ting, blir man automatisk plassert i bås og tillagt en rekke andre meninger. Dette har vært årsaken til at jeg ikke har villet dele mine politiske betraktninger tidligere. Det å bli stemplet og satt i bås som en person som fremmer et politisk parti eller andre skjulte interesser, vil jeg for alt i verden unngå. Jeg ser mye debatt i sosiale media hvor enkelte folk i enhver anledning kommenterer med utgangspunkt i sitt politiske ståsted. Den båsen vil ikke jeg være i. Jeg er opptatt av å senke tallet som står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom. Jeg brenner for mat og helse og dessverre er det så utrolig mye politikk i dette også. Det gjelder både ressursfordeling og lovgiving. Og selv om min stemme ikke gjør noen forskjell, vil jeg likevel at den skal finnes der ute, da jeg selv mener at jeg har funnet ut av mange interessante ting rundt emnet som kan være til hjelp. Jeg er overbevisst om at ved å gjøre ting annerledes enn i dag, kan man få tilbake til arbeidslivet flere av de 400 000 som i dag er rammet av sykdom.

Håper at jeg kanskje har fått deg til å tenke på sammenhenger du ikke har tenkt før.

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentar feltet, trykk liker på Facebook eller del innlegget i sosiale media.

Gjerne les om hva som er målet mitt med bloggen og hvorfor jeg blogger her.

Du må gjerne dele, like eller kommentere, så lenge det gjøres på en respektfull måte!

Ha en fortsatt respektfull fin dag!

Min fast bestemte plan om å stemme blankt står for fall!!

Jeg har vært fast bestemt på at dette skulle bli mitt første valg hvor jeg stemte blankt. Jeg er lei av det fragmenterte og splittede samfunnet hvor vi konkurrerer om å rakke ned på hverandre. På at man hele tiden skal fremstille seg selv i et bedre lys på bekostning av andre for å komme seg opp og frem. Hvor mennesker med pengeinteresser i mange tilfeller får gjøre ting som ikke er til det beste for fellesskapet. Og hvor mangelen på forståelse for hvordan man skal forholde seg til en totalt forandret verden, er fremtredende.   

Valgets kval, skal jeg for første gang ikke stemme ved et politsik valg. Foto: Véronique Debord-Lazaro

Det at politikkere får lov til å kritisere og hakke på hverandre, mener jeg også bidrar til at vi får et samfunn jeg ikke ønsker å ha. Et tema som jeg er veldig opptatt av er mobbing. Hva er det i oss mennesker av urinstinkt som får oss til å behandle hverandre dårlig? Og ikke minst, hvordan lærer vi at det å behandle andre dårlig er greit? Er det ved at barna ser de voksne kommentere andres oppførsel, utseende og meninger? At vi har tv-underholdning hvor man kommenterer hvor teite folk er? Er det her de lærer å hakke på andre? Eller er det andre steder? Er det rett og slett fordi mangelen på respekt for andre er så gjennomgående i dagens samfunn, at barna ikke har lært seg at vi skal respektere at vi er forskjellige? At det er lov både å være muslim, kristen, homofil, heterofil, syk, overvektig, tynn, frisk, rik, fattig, lang, bred eller rett og slett veldig annerledes? Det som ikke er lov er å være slemme mot andre eller å tro at noen er bedre enn andre. Men det virker ikke som man lærer det i dagens samfunn. Jeg ønsker meg hvert fall politikkere som går foran og ikke hakker på andre, men som løfter frem sine egne saker og respekterer motstanderne.

Da ville jeg helt sikkert ha stemt jeg også?.

Vi har et politisk landskap som ble skapt for over hundre år siden, med kun noen tilskudd i ettertid. De ideologiske skillelinjene man har behov for i dag, mener jeg er noe helt annet. Det at man har et system for å finne gode løsninger på dagens problemstillinger, forankret i ideologier skapt da verden var helt annerledes, er for min del uforståelig. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke Arbeiderpartiet og Høyre kan danne regjering, da ville jeg helt sikkert ha stemt. I tillegg ville jeg ha hatt en landbruksminister fra Senterpartiet, og kanskje også ministre fra en del av de andre partiene. Jeg ønsker meg politikkere som klarer å orientere seg i den verden vi har fått og som klarer å skape et konstruktivt og godt samfunn for oss alle. I stedet for rivalisering, posisjonering og maktkamp, ønsker jeg meg konstruktivitet og samarbeid. Jeg vil ikke ha de med de spisseste albuene til å bestemme utvikling og fordeling av ressurser. Når man får servert drypp i fra hvordan maktkampene har vært i det politiske miljøet opp i gjennom, får man bare håpe at det ikke er slik i dag. Når jeg leser om de politiske maktkampene på seksti og syttitallet, blir jeg betenkt. Jeg blir bekymret når jeg hører om maktkampen mellom Jagland og Stoltenberg, som kanskje førte til at Jagland ble en mye dårligere statsminister enn han kunne ha blitt.  

Fra VG vil jeg sitere fra Stoltenbergs bok: «Jeg mener Thorbjørn så konspirasjoner som ikke var der. Han var overbevist om at noen sto bak og ville ha ham vekk. Det gjorde at han kunne bli konfronterende og tolke verden rundt seg på verst mulig måte. Velmente råd ble sett på som kritikk. Kritikk ble sett på som angrep.», skriver Stoltenberg mot slutten av kapitelet.

Jeg har som leder selv opplevd hva utrygghet og usikkerhet gjorde med meg og min evne til å lede. Så lenge jeg opplevde trygghet og tillit, klarte jeg å jobbe konstruktivt og skape. Men da bedriftens og min framtid ble sterkt truet og jeg havnet inn i en maktkamp med styreleder og vår største kunde, ble det utrolig vanskelig. Jeg ble mer opptatt av usikkerheten og maktkampen og fikk mindre og mindre krefter til å jobbe konstruktivt og skape. Og til slutt hadde jeg tapt og satt jeg igjen utbrent, til tross for at jeg selv mener jeg hadde gjort en kjempejobb for firmaet jeg jobbet for og ikke minst for våre kunder.

Det at vi har hatt en statsminister som har måttet jobbe under slike rammebetingelser, synes jeg er en totalt mangel av respekt for oss innbyggerne i Norge. Jeg er helt overbevist om at både Stoltenberg og Jagland er utrolig flinke folk, men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å jobbe under så sterk usikkerhet og utrygghet. Det er ikke da man klarer å ta ut det beste i seg selv og sine medarbeidere.

I min jakt etter et parti å gi min stemme til, så skjønner dere raskt at alle partier med en sterk konfronterende linje er ute av dansen. Så er det partier som har økonomisk vekst som en av sine nøkler til å skape et godt samfunn. Partier som støtter opp under næringsinteresser hvor det finnes aktører jeg er helt sikker på at beriker seg selv på bekostning av oss andre. Det sitter langt, langt inne å gi min stemme til et slikt parti. Jeg er også skeptisk til et parti som går ut og beskriver fraværsgrensa som en suksess etter et år. Jeg er bekymret for alle de elevene som presser strikken ekstra hardt på grunn av et tall. Jeg har selv blitt utbrent gjennom å strekke strikken for langt, og jeg er i dagens samfunn hvor kanskje ungdommen er flinkere og har mer forståelse for viktigheten av utdannelse enn noen gang tidligere, uforstående til at man skal ha en byråkratisk firkantet regel som legger mer press på elevene. Det kan hende noe trenger dette presset, men jeg er bekymret for de som virkelig ikke trenger det. Kanskje er det bare ti, kanskje er det hundre og kanskje er det tusenvis av ungdommer som tar skade av dette presset ? men det å stemme på et parti som har satt dette presset på disse ungdommene, det sitter så helt utrolig langt inne. Et parti som ikke har klart å finne en bedre løsning på denne problemstillingen, vil jeg egentlig ikke stemme på.

Men så er det faktisk en enkelt sak som fanget min interesse og det er fritt behandlingsvalg. Jeg har både som pårørende og selv opplevd det offentliges behandlingstilbud innen psykiatri, manglende energi og kroniske smerter. Jeg har også lest mange, mange historier fra folk og hva de har opplevd. Jeg har sett personer forsøke å nå frem med andre tilnærminger til hvordan man oppnår god helse. Men det er ikke enkelt, fordi vi har et offentlig apparat i forsvarsposisjon og som man kan stille spørsmål ved om hvor fristilt det er i fra legemiddelindustrien og andre økonomiske interesser. Jeg har ikke opplevd at det har kunnet hjelpe meg med mine plager i noen vesentlig grad. Jeg har opplevd mange flinke, dyktige personer i helsevesenet, og jeg har også fått god hjelp med enkelt problemer, men systemet som helhet virker for meg å falle igjennom når det gjelder kroniske smerter, manglende energi og psykiske lidelser.

Det offentliges helsefilosofi baserer seg på raske løsninger i form av medisiner og kirurgi. Jeg har sett og lest historiene til mange mennesker som har blitt friskere ved å velge en helt annen løsning enn medisiner og et offentlig kosthold. Det er mange mennesker i Norge som direkte kjemper en kamp mot det offentlige for å kunne hjelpe folk til å bli bedre. Den flinkeste av de alle, slik jeg ser det, opererte anonymt og gikk bort så tragisk tidligere i år. Han har hjulpet hundrevis av mennesker, tilnærmet gratis. Selv om jeg har krav til dokumentasjon og forskning langt opp i halsen, så satt han på en utrolig kunnskap som var dokumentert gjennom forskning. Men han følte at han måtte operere anonymt og på siden av det offentlige.

Med fritt behandlingsvalg tvinger kvaliteten seg fram. Jeg har sett historien til så mange mennesker som har blitt bedre uten medisiner ved å gjøre ting det offentlige ikke anbefaler. Fritt behandlingsvalg åpner opp for andre tilnærminger enn medisinering og kirurgi. Her kan aktører gjennom å skape resultater utvikle sine behandlingsformer. Selv om begrensningene vil være veldig store, åpner det opp for utrolig mye spennende. Med den informasjons mengden som finnes der ute i dag, er det en så utrolig lang rekke med ting som kan gjøres for å bedre helsa, som det offentlige tjenestetilbudet ikke kan gjøre.

Historiene om akuttmottak i psykiatrien og forholdende der, gjør at behovet for alternativer er presserende. Både i kvantitet for å få hjelp når det er behov for hjelp, men også i kvalitet. Det å være pårørende og måtte vente i månedsvis før man får hjelp, kan være helt utrolig slitsomt. I tillegg så kan det være hjerteskjærende å sende noen til et sted som kan minne mer om en fabrikk, enn et behandlingssted for å bli bedre. Hvor rutiner og systemer er viktigere, enn enkelt menneskene som er der for å få hjelp.

Med alle dagens forum og Facebook grupper, vil det spre seg raskt hvilke behandlingsteder som er verdt å dra til og hvilke som ikke er det. Dette er løsningen for å øke kvaliteten. Når enkeltmennesker selv får velge hvor de vil behandles, må man tilby noe som virker. Man kan ikke lenger skjule seg bak rutiner og systemer som ikke virker. Jeg må få gjenta at i det offentlige jobber det utrolig mange flinke og hyggelige mennesker, men systemet upersonlig gjør alt sammen, slik at der hvor man kanskje trenger trygghet og forutsigbarhet mer enn noen annet sted i voksen verdenen, opplever man i stedet uforutsigbarhet, usikkerhet og utrygghet. Når man er i en sårbar situasjon er det ikke gunstig å havne inn i et system hvor man må forholde seg til en lang rekke forskjellige personer som kommer og går. Hvor man en dag opplever at det blir sagt en ting og den neste noe annet. Hvor ansatte er slitne og presset og ikke har tid til det som er viktig for deg som pasient. Hvor man er på et samlebånd, uten at de individuelle behovene man har blir ivaretatt.

Det er dessverre politiske krefter som jobber for å bevare det offentlige systemet slik det er i dag. Men for hvem finnes det offentlige helsesystemet. Er det for de som jobber der og den kunnskapen de har utdannet seg til, eller er det for pasientene. Med fritt behandlingsvalg må også det offentlige løfte seg, utvikle seg og tilby tjenester som hjelper pasientene. Slik jeg ser det har de offentlige institusjonene utrolig mange flinke folk som jobber der fordi de ønsker å hjelpe andre. De har derfor et alle tiders utgangspunkt for å skape gode behandlingstilbud.

Det sitter langt inne å gi en stemme til et parti som har åpnet opp for at profitører kan berike seg på syke mennesker og mennesker i nød. Men når man gir enkeltmenneske makten til å velge, vil også profitørene falle igjennom. De siste årene har det vært mulig å vinne anbud og tjene penger uten annet enn en masse vissvass dokumentasjon i permer og datasystem og smarte økonomiske grep. Hvis enkelt personer som trenger hjelp får velge, da går ikke det lenger. Man må tilby ekte kvalitet og ikke bare kvantitet og minimumskvalitet som beskrevet i anbudsdokumenter utformet på kontorer av mennesker som kanskje aldri selv har opplevd behov for denne typen hjelp. Historien til åpenhjerige Tonje Karna Finsås som har fått hjelp ved Hurdal Recoverysenter takket være fritt behandlingsvalg er utrolig oppløftende. Når man i ulike media, forum og grupper har lest historien til så utrolig mange og deres opplevelser av helsevesenet, er det jaggu meg på tide at man får alternativ.

Jeg tror at fritt behandlingsvalg kan åpne opp for at vi får behandlinger som kan ivareta pasientene på en helhetlig, trygg og god måte. Psykiske lidelser er vanskelige, usikkerhet og uforutsigbarhet er vanskelig. Det at vi får bedre plass til behandlingsformer som baserer seg mer på erfaringer enn teorier og medisiner, ja det kan jeg kanskje gi min stemme til. I og med at ikke alle partier står bak dette, kan jeg kanskje ikke stemme blankt som jeg hadde planlagt.

Kanskje?..

Her kan dere lese mer om Tonje Karna Finsås (for alle innbitte Høyre motstandere ? lat som dere ikke ser Bent Høie i artikkelen.)

Her kan dere lese mer om Incita og Hurdal Recoverysenter

Gjerne les om hva som er målet mitt med bloggen og hvorfor jeg blogger her.

Ha en respektfull fin dag!

PS! SV er det eneste partiet jeg har vært medlem av, men de har kun fått min stemme ved noen få valg!!

Mitt liv som utbrent hjemme og ute blant folk

For min del har det å lese og høre om andres erfaring med å være syk, vært til stor hjelp. Jeg har tidligere delt innlegget pyton dag, for å fortelle litt om de dårlige dagene. Som utbrent opplever jeg likevel ikke at alle dagene er dårlige. Et av mine mål med bloggen er å nyansere de bildene vi har i hodet av ulike ting. Vise at verden ikke er så svart/hvitt, enten/eller, blå/rød, grønn/mørkeblå, rosa/lyseblå eller andre todimensjonale kombinasjoner slik som mange vil ha den til å fremstå. I og med at jeg har opplevd varierende utfordringer med helsa, er jeg meget godt kjent med de ulike nyansene. Opplevelsene av smerter, manglende energi, stress, angst, uro, rastløshet, depresjon, tanker som raser av sted og boblende energi, tror jeg ikke nødvendigvis er brytere som er enten på eller av.



Foto: Kit   Når man er syk, er det ofte enklest å dra på butikken når det ikke er så mye folk der.

Jeg har siden jeg måtte slutte i jobben sommeren 2015, hatt mange utrolig slitsomme hverdager. Tankene rundt hva det er som gjør meg syk, hvor syk er jeg egentlig, hvordan passer dette inn i forhold til NAV og leger, hvem skal jeg høre på, hvem skal jeg stole på, hva skjer med meg, hva skjer med familien, hva skjer med økonomien vår, hva bør jeg gjøre, hva må jeg gjøre, hva skulle jeg ha gjort, hva klarer jeg å gjøre, hva klarer jeg ikke å gjøre? Det å være syk er en fulltidsbeskjeftigelse. Noen måneder før jeg ble syk, var jeg fylt av optimisme og plagene var relativt moderate. Når døra til arbeid ble stengt, kom usikkerheten, muligheten til å engasjere seg i noe var ikke der, følelsene av å være nyttig var borte, følelsen av å mestre var borte. I stedet kom smerter, manglende energi, usikkerhet, stress, tunge tanker og vansker med hva man skal tenke om fremtiden.  

I tillegg opplevde jeg en gjennomtrekk av vikarierende fastleger. Det var vanskelig å sortere tankene i forhold til egen sykdom. Diagnosen min var slitenhetssyndrom. Den er utrolig diffus og for min del så var usikkerheten det første året rundt hva som kom til å skje i forhold til NAV og den personlige økonomien, en voldsom utfordring. Følelsen av å ikke ha kontroll, mangelen på forutsigbarhet og trygghet, var en meget stor stressfaktor. Ønsket om å være frisk og bare fortsette karrieren var sterk. Men hverdagene var fylt av smerter, stress og manglende energi. Men ikke hele tiden. Jeg klarte å gjennomføre det jeg måtte. Jeg lå ikke på et mørkt rom under dyna hele tiden. Problemet var bare at alle gjøremål kostet så voldsomt med krefter og jeg brukte lang tid på å komme meg i ettertid. Alt av energi og smerter var forferdelig uforutsigbart, noen ganger gikk ting helt greit og andre ganger gikk det ikke så bra.

Det som etter hvert ble et større og større problem, var at jeg ble så veldig bevisst på alt sammen. Det tok mye plass i tankene mine å vurdere hva som var lurt å gjøre og hva som ikke var lurt å gjøre. Når formen er ganske dårlig er kanskje det vanskeligste vurderingen man må gjøre mellom det å stilne rastløsheten, opp mot det å gjøre noe som gir energi. Jeg ser at spill på telefonen og serier med engasjerende handling som regel bruker en god del energi. Men for å holde rastløsheten i sjakk, så er det vanskelig å finne på noe bedre å gjøre. Jeg har de siste årene som regel bare klart å få sove 10-15 minutter i strekk på dagtid. Når formen er helt dårlig, er det enklere, for da er det kun passive ting jeg klarer.

Det jeg ble mer og mer klar over, og som egentlig er ganske selvsagt, var at det å føle mestring er helt avgjørende for formen. Det er vanskelig når man er vant til et liv med tilnærmet ubegrenset arbeidskapasitet hvor man sjonglerer en utrolig mengde arbeidsoppgaver og utfordringer. En verden hvor man føler mestring, tilhørighet og at man er nyttig. Man får brukt kreativiteten sin og man bruker sitt brennende engasjement til å skape og bygge noe. Plutselig er hverdagen innskrenket til minimale arbeidsoppgaver, som i tillegg føles veldig slitsomme. Da er det meste et slit og et stress. Når man også blir gående med dårlig samvittighet fordi man ikke har krefter nok til å gjøre noe ekstra med barna, annet enn det som må gjøres, da føler man seg udugelig og unyttig og det er veldig vanskelig å føle mestring. Plutselig er hverdagen innskrenket til å lage mat, spise, sette på oppvaskmaskin, få unger på skolen, kjøre og hente unger, foreldremøter, arrangere bursdager til barna, handle og slike ting. Dette er aktiviteter jeg må ta spesielle hensyn til for jeg må alltid ha energi til å få gjort dette. Må hele tiden passe på så man blir minst mulig stresset og irritert, da smerter og manglende energi lett utløser slike følelser.

Men så kommer vi til det jeg burde gjøre, forske på hvordan bli frisk, lage og spise mat som hjelper meg å bli frisk, rydde, finne ting som engasjerer meg og som får meg til å føle meg bedre og som kanskje til og med fyller på med energi. Gjøre morsomme ting med familien, dra på tur, spille spill eller noe annet gøy. Men for å få til dette må jeg både ha et hode som fungerer godt nok og jeg må ha nok energi. Hvis ikke energien er der, så må jeg holde rastløsheten i sjakk. Da er det Candy Crush og Pyramid Solitaire Saga på Iphone, nettaviser med meningsløst innhold og Netflix som gjelder. Og så blir man lei, så utrolig lei....

Det å være ute blant folk, spesielt på butikken hvor det er mange bekjente, har vært vanskelig. Selv om jeg bestandig stort sett har gitt blaffen i hva andre tenker om meg, er det vanskelig å ikke helt vite hva man skal svare når folk spør, «hei er det du, det var lenge siden sist, hvordan går det?». Dessverre mangler jeg totalt evnen til å lyve å si «jo alt er bare bra.» Når jeg møter folk som er bekjente er det vanskelig å formidle et godt svar på hvordan det går. For ærlige meg, er det ikke noe alternativ å lire av seg et sedvanlig svada svar, selv om jeg liker: «jo, jeg kan ikke annet enn klage.» Det verste er egentlig på dager da formen er ganske bra, hva skal man si da. Du verdens min hvor mange ganger jeg skulle ha ønsket at jeg hadde en brukket fot å vise frem, eller en operasjon å vise til. Men jeg har blitt flinkere og flinkere til å svare for meg. Det som har vært vanskeligst for meg er å formidle et nyansert bildet. Når jeg sier utbrent, er jeg redd at folk tenker at alt er helt svart og forferdelig. Men jeg opplever ikke livet mitt som svart og forferdelig. På den andre siden er jeg redd for å bli sett på som noen som snylter på NAV. Jeg som ser så frisk og rask ut, kan da umulig være syk. Dette tror jeg er et kjempe dilemma for kronisk syke mennesker.

En aktivitet som burde ha gitt følelse av mestring og energi gjennom å treffe andre, blir ofte et ekstra slit og et ork. Det å gå rundt å føle at man må forklare seg, i stedet for å snakke om hyggelige ting er vanskelig. Jeg vet at jeg tenker alt for komplisert og for mye i forhold til slike ting. Men jeg tror ikke jeg er alene om det. I tillegg er jo jeg så heldig at jeg ikke bryr meg så mye om hva andre sier, men jeg vet at det er det mange som gjør. Spesielt på et lite sted. En opplevelse som henger igjen, var ved et lunsj bord på et kurs jeg tok for noen år siden. Dette var mens jeg enda var frisk. Da var det en annen arbeidsgiver som snakket om fravær. Han fortalte at han hadde møtt på en sykmeldt ansatt i parken i lek med ungene. Sett fra mitt synspunkt, kan man ikke gjøre noe mye smartere når man vil bli frisk. Men kommentarene rundt bordet gikk da på at er man så frisk, så er man også frisk nok til å gå på arbeid. Så helt utrolig tragisk tankegang. Jeg giddet ikke å bruke krefter på en fånyttes diskusjon, så jeg sa ingenting. Men det gjør jeg nå. Dette er helt klart noe som er med på å øke faren for sosial angst. Enkelte har genuin sosial angst som sitter dypt, men jeg tror også mange opplever dette i varierende grad i forbindelse med sykdom.

Det å øke forståelsen for at syke mennesker trenger å komme seg vekk fra hjemmet og ut blant folk, uten å bli mistrodd, er kjempeviktig for meg. Hvis man kan snu denne slitsomme og negative aktiviteten til noe positivt, gjør man noe lurt. En tur på butikken skulle kunne gi mestringsfølelse og energi, i stedet for at det tapper for energi. Så neste gang du møter en som er syk og som er ute, vær oppmuntrende og støttende. Og for all del ikke glem at selv om du møter denne personen på butikken, betyr ikke det at personen er helt frisk. Verden er ikke svart/hvitt eller enten/eller. Dette tror jeg er ekstra vanskelig når man bor på et lite sted hvor alle kjenner alle. Man vil jo ikke virke overlegen heller, men av og til er det det man har behov for. Det er mye lettere å være ute blant folk der ingen kjenner en.

Som oftest når jeg er ute på ærend har jeg enten ladet batteriene så godt det lar seg gjøre i forkant, eller jeg har dratt ut når jeg har kjent at formen er ok. Jeg vet at når jeg drar ut så vil jeg etter hvert bli mer og mer sliten og smertene vil komme sterkere og sterkere. Det beste er å ta på et stort smil og hoppe ut i det. Av og til skulle jeg ha ønsket bruke ideen bak de luene i fjellet med forskjellige farger. Det som der blir brukt i forhold til sjekking, kunne for oss syke blitt brukt til om hvor sosial man føler seg denne dagen. Hvis jeg kunne ha en farge på når formen er så dårlig at man ikke ønsker annen kontakt, en annen farge når et lite hei er ønskelig og en tredje farge for når man gjerne slår av en liten prat. Jeg ville nok ofte ha hatt behov for å skifte lue underveis.

Jeg tror spesielt det er viktig at saksbehandlere ved NAV avklarerer dette med å være ute blant folk for sine brukere. Syke mennesker bør slippe å bekymre seg for reaksjoner på NAV, hvis de er ute på butikken. Med alle historier man har hørt om NAV i media, tror jeg dette er noe mange bekymrer seg for. Men mine opplevelser er også at jeg tror det er mye større forståelse for dette problemområdet blant saksbehandlere på NAV, enn det mange tror. Gjerne gi en kommentar i tråden under hvis du har opplevd noe annet.

I dette blogg innlegget vil jeg oppfordre at folk deler sine erfaringer med dette å være ute blant folk når man er syk. Hvilke gode svar har dere på lager? Hva føles vanskelig med å ut et ærend? Føler dere at det er slitsomt, eller klarer dere å få energi av en tur på butikken? Føler dere på hva andre tenker om dere? Her er ikke negative kommentarer velkommen! I min blogg skal man vise respekt for andre og kommentarer som ikke er respektfulle er ikke velkomne. Del også gjerne andre tanker rundt det å være syk.

Ha en fin dag!

Link til innlegget En pyton dag - null energi!

GNISTEN TIL Å BLOGGE ER TILBAKE

Å jobbe med helsa for å få den på rett kjøl etter utbrenthet er både en utrolig givende prosess, men også vanvittig frustrerende. Å omsette teorier til praksis er vanskelig. I tillegg er virvaret av informasjon uendelig og nå har jeg også en økonomi som gir klare begrensninger. Det å skille hva som er lurt å gjøre og hva som ikke er lurt å gjøre, er nærmest uoverkommelig. Bak mange av de rådene som finnes, er det skjulte motiver og økonomiske interesser. Når smerter og manglende energi legger store begrensninger på hva man kan gjøre, må man være enda smartere i valgene man tar.


Spørsmålet er hvordan få en gnist til å bli en stabil flamme som gir energi og arbeidsevne? Foto: Emilio Küffer


Nå har det vært stille på bloggen lenge. Årsakene til det er mange. Den viktigste grunnen er jo at man har så utrolig mange muligheter og valg. Dette er ekstra vanskelig når helsa legger store begrensninger på hva man klarer å gjøre. Tenk at du har en el-bil med nesten ødelagt batteri, det tømmes fort og trenger lang tid på å lade. Så skal du gjøre mange forskjellige ting. Noe er oppoverbakker, noe er nedoverbakker og en del er flatt bortover. Noe er nyttig og noe er bare for å få tiden til å gå fordi formen er såpass dårlig. Hver gang jeg velger å gjøre noe, går jeg og kjenner på dette batteriet og når jeg går i en slik boble hjemme, klarer jeg ikke å la være å hele tiden vurdere hva bør jeg gjøre akkurat nå. Hele tiden. I tillegg er både batteri og lader ustabile, av og til fungerer de greit og av og til heller dårlig. Dette har jeg nå drevet med i to år, og har lært masse, men sitter fremdeles igjen med en del spørsmål. Dette er tema jeg kommer til å dele under personlige erfaringer med utbrenthet.

For min del er den ukuelige optimismen både en velsignelse og en plage. Mange ganger har jeg tenkt at hva om jeg bare hadde gitt opp, lagt ansvaret for min helse i hendene på leger og det offentlige. Bare latt de ta alle valgene for meg og sluttet denne evinnelige jakten på hva som er lurt og gjøre og ikke lurt å gjøre. Jeg har fra jeg var liten vært heldig å ha familie som ikke har tatt alle vedtatte sannheter for gitt. Spesielt min bestefar har tilført meg utrolig mye. Han hadde nok et av Norges største bibliotek innen såkalt «alternativ litteratur», med mange tusen bøker. Det viktigste jeg lærte av ham var likevel at uansett hvor gode teorier man har, så hjelper det ingenting hvis du ikke omsetter dem til praksis.

Det å finne ut av hvordan man får god helse er komplisert. Et av de største problemene er at enkelte ting gir rask effekt, mens andre ting gir langsiktige konsekvenser. Derfor føler jeg meg heldig som i så mange år har drevet med dette. Og noe av det jeg føler er mest unikt for min del, er at jeg aktivt la om kostholdet til statens anbefalinger for noen år tilbake. Da gikk jeg fra et kosthold som hadde gjort meg mye bedre fra helseplager og over til ernæringsrådene fra Helsedirektoratet. Som noen av dere kanskje har lest på bloggen tidligere, er jeg av den klare oppfatning at det var veldig ugunstig for helsa mi.

Jeg har også følt at det ikke er noen vits i å blogge. Spesielt i forhold til mat og helse. Jeg har følt at jeg ikke uansett vil utgjøre noen forskjell. Presentasjonen av det offentliges oppdaterte kostholdsråd i forhold til fett så jeg live på Facebook. Det var så nedslående at den lille gnisten som var i ferd med å tennes i meg, ble slukket med en demning som brast. Jeg er fremdeles ikke 100% sikker på problem- og mulighetsområdet fett, men ut ifra hva jeg har lest, ble jeg sjokkert over rådene som ble presentert nå i 2017. Lammelsen som inntraff i etterkant, følelsen av at det ikke er noe vits å si hva jeg mener, satt fast i flere uker. Men nå tenker jeg om jeg bare kan nå ut til noen få, så er det vits i å fortsette med blogginga og kampen mot det offentliges ernæringsråd.

En annen vesentlig grunn til at jeg ikke har følt at det er noe vits i å blogge, er at jeg kom over Pirke Petter. En mann med et gjennom dokumentert kunnskapsnivå, som jeg ikke har sett maken til noe annet sted. Hans evne til å gå inn i detaljer overgår noe annet jeg har lest. Sjokket da jeg fikk meldinga om hans død i begynnelsen av juni, gjorde meg egentlig lamslått i flere dager. Heldigvis finnes det mange personer som vil videreføre hans kunnskap. De holder nå på å re gruppere og jeg er helt sikker på at de vil komme sterkt tilbake, klar for å ta imot flere som ønsker å lære hvordan man skal ta ansvar for egen helse. Dette er kunnskap som bryter sterkt med det leger, offentlige instanser, samt nærings- og legemiddelindustrien sier og gjør.

Den siste tiden har det også skjedd noe som for min del utgjør en veldig stor forskjell. En stor endring i firmaet jeg fikk sparken fra for to år siden, på grunn av stor uenighet og manglende gjensidig tillit mellom meg som daglig leder og styreleder, har gitt meg tilbake selvtillit som leder. Det livet og den kompetansen jeg var så utrolig lei av og usikker på for en tid tilbake, har igjen fattet min interesse. Nå er ikke min far lenger inne på eiersiden av bedriften, og dermed føler jeg at jeg står mye friere til å skrive om mine erfaringer med det å bygge opp og utvikle en bedrift. I tillegg kan jeg også skrive mer åpent om den konflikten som bidro til min utbrenthet. I og med at jeg har studert og jobbet forholdsvis bredt, ser jeg mange sammenhenger som kanskje kan være interessante for andre. Denne bloggingen vil jeg i hovedsak gjøre for min egen del for å bevisstgjøre meg selv på hvordan jeg tok valg som leder og hvorfor jeg gjorde ting. Jeg ser allerede at det å se tilbake på tidligere egne blogginnlegg er meget nyttig for meg. I tillegg håper jeg at noen andre der ute kan finne mine betraktninger interessante.  Dette vil jeg dele under personlige erfaringer i næringslivet.

Jeg har vært på loftet og hentet ned alle mine gamle lærebøker. Da fant jeg igjen boka Business Process Reenginering som handler om at et alternativ ved utvikling av organisasjoner er at man bygger opp organisasjonen på nytt helt fra bunn av, med utgangspunkt i de behov man skal dekke. Det interessante jeg fant i denne sammenheng, var at forfatteren skrev at utviklinga går raskere og raskere og at de siste 10 årene er det lansert flere nye produkter enn de forgående 10 000 årene. Dette var i 1996. Etter den tid har jo ting tatt helt av. Hvor er vi på vei, hva er det som skjer? Jeg har en opplevelse av at mange blir mer og mer slitne, mer og mer syke, mobbingen stopper ikke opp, konfliktene vedvarer og i tillegg får vi trykt alt nedover ørene i et tempo og en mengde som er helt vanvittig. Om det med sykdommer og slitenhet stemmer, har jeg ikke klart å få bekreftet 100% gjennom statistikk, så jeg vil understreke at denne virkelighetsoppfatningen er mitt inntrykk. Uansett vil jeg dele ting under Rune?s sammfunskommentarer i forhold til disse og andre tema.

Jeg kan love dere at jeg har utrolig mange prosjekter, ideer og tanker som jeg ønsker å dele fremover. Problemet kan kanskje bli at det er så mange tema som opptar meg og at det kan bli litt springende. Derfor er jeg helt sikker på at du som leser vil finne mange av innleggene mine helt uinteressante. Men følg med, innimellom tror jeg at jeg har noe for deg som vil være interessant. Jeg kommer til å dele blogginnleggene på Facebook sida mi, med kommentarer om hva innlegget dreier seg om. Dette tror jeg vil gjøre det lettere å se hvilke innlegg som er interessante og hvilke er bortkastet tid for deg.

Hva helsa mi tillater meg å gjøre fremover, vet jeg ikke. Senest i mai/begynnelsen av juni klarte jeg lite. Nå går det en del bedre og jeg vil da benytte anledningen til å ta noen skritt videre tilbake til arbeidslivet. En av de store utfordringene mine er at jeg er helt avhengig av trygghet og sikkerhet. Dette gjelder spesielt økonomisk. Derfor er jeg bundet opp av hva jeg kan gjøre og ikke kan gjøre i forhold til arbeidsavklaringspengene jeg mottar fra NAV. Denne prosessen kommer jeg også til å dele her på bloggen.

Ha en fin dag!

Det offentliges råd til barn og unge med overvekt og deres familier

Jeg skal nå dele fire års erfaring med det offentliges kostholdsråd i forhold til fedme. Kort oppsummert dreier det seg om kalorier, kalorier, kalorier og kalorier. Deretter dreier det seg om å spise mat som fyller opp i magen. Her er fiber og grønnsaker nøkkelen. For å redusere kaloriinntaket anbefales det å kutte raske karbohydrater som sukker og hvitt mel, samt fett. For at industrien skal kunne tjene ekstra penger på dette, har de funnet opp nøkkelhullsmerking. Dette er varer som har mindre sukker, mindre fett og større innhold av fiber og en klart høyere pris. Min oppfatning når jeg gikk over til mer nøkkelhullmerket mat var at den ofte smakte bedre enn tilsvarende produkt. Dette gjorde meg entusiastisk. Når vi startet dette opplegget ved hjelp av fedmepoliklinikken for barn og unge, hadde jeg mange innvendinger. Hva med gluten, melkeprodukter, e-stoffer og viktigheten av fett i kostholdet? Jeg ble forsikret at dette kunne jeg se bort i fra og i 2012 trodde jeg at verden var kommet så langt at jeg kunne stole på dette. Det eneste vi var udelt enig i var å kutte sukker, men det hadde vi nesten ikke hatt i kostholdet vårt noensinne.



Hva er et sunt koshold? Foto: Miroslav Vajdic

I tillegg vektla de fysisk aktivitet i stor grad, men de understreket at her er det begrenset hvilken effekt man kan oppnå. Det er på matinntaket man virkelig kan gjøre en forskjell. Dette er jeg helt enig i og det er utrolig viktig å være klar over dette. Men husk, fysisk aktivitet er viktig.

En av utfordringene jeg opplevde var det evinnelige konfliktnivået i forhold til mat. Pappa har det gått tre timer så jeg kan spise igjen, var et mye brukt spørsmål hjemme. Eller Pappa kan jeg få ?..? Med påfølgende hvorfor ikke, det er urettferdig, alle andre får!!! Utrolig trivelig opplegg?.. Det som er det verste er at det blir et utrolig fokus på mat.

Hvordan lykkes innenfor det offentliges rammeverk?

For det første bør man bestille time til psykolog så snart som mulig, både til barnet og seg selv. I tillegg vil jeg anbefale å finne stressmestringsteknikker. Det å skulle være så streng som dette opplegget legger opp til, vil tære på forholdet mellom barn og foreldre. Hvis man i tillegg opplever at begge foreldrene ikke klarer å følge opp opplegget, har man virkelig en utfordring. I dagens samfunn hvor utrolig mange er syke, er det vel også en stor sjanse for at du også er plaget med sykdom. Det gjør ikke dette noe enklere?.

For det andre bør man begrense barnets sosiale omgang. Er man heldig har man en sosial verden som hjelper til. Men hvis besteforeldre, skole, idrettsarrangement og venner ikke har et kosthold som hjelper, er man virkelig ute å kjøre. Et barn som er vant til et strengt regime hjemme vil ha stor sannsynlighet for å hive innpå når det ikke er strenge foreldre tilstede. Hvilket valg skal man ta, stoppe barnet fra å ha kontakt med besteforeldre eller være enda strengere hjemme? Det siste vil jeg av egen erfaring på det sterkeste ikke anbefale.

Ha et knallhardt fokus på at man ikke kutter for mye i fett inntaket. I dette kostholdet er det utrolig fort gjort å kutte for mye fett. Statens anbefalinger for fettets kaloriandel er på mellom 25 og 40%. Det er utrolig fort gjort å komme langt under.  Det er på fettet det er lettest å skjære ned på kaloriene. Jeg ville også satt meg inn hvilke fett typer som er gunstig for kroppen og hvilke som blant annet skaper betennelses reaksjoner i kroppen.  Jeg brukte utrolig lang tid på å forstå dette med fett og for å gi et lite hint så bruker jeg ikke lenger rapsolje, noe jeg brukte som hoved fettkilde før.

Regn ut kalori- og næringssammensetning på alle måltider. Det å gjøre dette på slump er ikke mulig. Det skal så utrolig lite til før man er helt ute av kurs. Og for all del, sørg for å ha god råd. Nøkkelhullmerkede matvarer er dyrere enn alternative produkter. Det er derfor viktig å ha orden på økonomien.

Et annet tema jeg kom i stor krangel om er veiing av vekt hjemme. Hvis man klarer å ikke gjøre det til noen stor greie vil jeg anbefale å veie hjemme mandags morgen og fredags morgen. Husk at vekten vil sprette hit og dit med et par kilo. Det er derfor viktig at det blir gjort på morgenen gjerne etter dobesøk, men før mat. Hvis man merker at dette blir en stor greie som bidrar til at barnet føler for mye press og negativitet, stopp med engang. Likeledes hvis man opplever negativ utvikling vil jeg anbefale å stoppe til man har gjort de endringer som trengs for å få resultat. For min del erstattet dette en stor del av behovet for psykolog. I perioder hvor vi veide selv og jeg fikk bekreftelse på at vi var på rett spor klarte jeg å senke skuldrene og ikke være så streng. Det ga en selvforsterkende effekt. Det var kun i disse periodene vi hadde grei utvikling.

Sykehuset la opp til at helsesøster skulle veie. For det første var dette noe vårt barn ikke likte. Det ble i seg selv en stressende situasjon å bli hentet av helsesøster i klasserommet for veiing. For det andre var det ofte at det ikke ble veid vær fjortende dag, så plutselig hadde det gått både en, to og kanskje fire måneder uten veiing. Når da vekta hadde spruttet opp, hadde vi veldig vanskelig for å forstå hva det var vi hadde gjort feil.

Motiver barnet. Det er jaggu ikke enkelt når man også skal være streng. Det å finne fordelene med dette opplegget som oppveier ulempene er krevende å få et barn til å forstå. Spesielt hvis man ikke skal nøre oppunder det kroppshysteriet som er i samfunnet i dag.

AVSLUTNINGSVIS

Når nå forskning viser at statens kostholdsopplegg ikke virker, og at en del i tillegg skylder på barna, blir jeg rett ut rasende. Her hos oss har vi fulgt opplegget i meget stor utstrekning. Det har vært stressende og slitsom, men det har ikke vært junk food og sukker her i huset. Det har vært grønnsaker, grovt, lite fett og nøkkelhull og alt annet som har vært anbefalt. Det som midlertidig har skjedd er at jeg selv har blitt utbrent. Når jeg forsker nærmere på det, er det virkelig ikke rart med det kostholdet vi har fulgt. Kroppen min har ikke hatt næring og energi til å motstå stress i hverdagen. I tillegg har vår datter slitt mye med knær og ankel/hæl, og i tillegg var form og humør dårlig. Det ble på slutten av statens kostholdsopplegg påvist lavt stoffskifte. Da vi målte igjen nå etter at vi har gått bort fra statens kostholdsråd, var verdiene innenfor normalen. I tillegg er form, humør og smerter bedre. Og så er det nesten ikke noe stress rundt det med mat.

Det som gjør det hele ekstra utrolig at vi ikke fikk bedre resultat, er at vår datter bestandig har vært utrolig glad i å være fysisk aktiv. Hun har vært med på ski og fotball. Så her er det ikke snakk om et barn som bare har villet sitte foran skjermen. Men etterhvert satte smerter i knær og hæl en stopper for fotballen og det å være aktiv ble vanskeligere og vanskeligere. Når jeg studerer hva som gir betennelser i kroppen, blir jeg ikke forbauset over at det ble slik. Men jeg blir ganske sint på meg selv for at jeg ikke stoppet dette kostholdet tidligere.

Etter å ha lest og lest og lest og lest og prøvd og prøvd og prøvd, har jeg i dag trukket helt andre konklusjoner enn hva det offentlige anbefaler. For det første har jeg sett på gluten og fett. Spesielt mengde og kilder til fett. Jeg har funnet ut at hvordan ting produseres har utrolig mye å si for vår helse. Jeg har skåret kraftig ned på inntaket av gifter og kunstige stoffer. Dette gjelder både gjennom kosthold og andre kilder som hygiene. Jeg har fokus på å spise ting som bygger opp under hvordan våre kropper virkelig virker. Ikke hvordan det offentlige påstår at de virker. Jeg er forsiktig med å innta medisiner som gir bivirkninger og forstyrrer viktige prosesser i kroppen. Det å bygge opp under å få en sunn bakterieflora er også viktig. Rett før den store vektoppgangen startet, var hun igjennom en antibiotika kur. Nå sørger jeg for at magen får mat som den klarer å fordøye og som sikrer et godt næringsinntak. Jeg har lagt til side tidligere inngrodde oppfatninger om hva som er sunt og ikke. Jeg har kuttet i matvarer jeg bestandig har trodd har vært sunne. Og til sist har jeg fokus på mat som smaker utrolig godt. Veldig enkelt og greit.

Kortspill i en skitten verden

Markedsøkonomiens fortreffelighet har gitt oss en verden hvor psykiske problemer, kroniske smerter, diabetes og overvekt øker. Desto mer jeg leser og tester på meg selv, desto mer sjokkert blir jeg. I dagens Google-verden er vi så oversvømt av informasjon, at det å finne ut hva som er sannhet er ekstremt vanskelig. I tillegg har vi statlige organer som febrilsk tviholder på utdatert kunnskap i sine råd. I en tid hvor vi egentlig trenger et offentlig Norge som kan hjelpe oss i denne jungelen av informasjon, ja så er de bare nyttige spill-brikker for en industri som jeg er helt sikker på er mer opptatt av å tjene penger enn å gi folk en god helse.

 

Kortspill i skitten verden

Foto: William Warby

Det som er fascinerende er å se engasjementet til folk når det blir kostholds-debatter. Jeg undres av hvor mye av det folk sier i disse debattene er en følge av meget dyktige PR-folks nøye gjennomtenkte planer. Har du noen gang blitt manipulert til å mene noe?

Av alt jeg har studert, er asymmetrisk informasjon fra transaksjons-kostnadsteorien noe av det mest spennende. Fancy ord ikke sant? Men det er kjempe enkelt, det betyr at i et marked vet noen mer enn andre og at dette har stor innvirkning på hvordan man driver forretning. Et eksempel er Coca-Cola som har hemmelige ingredienser som andre ikke vet hva er. Det gjør at de klarer å selge mer Cola uten at andre enkelt kan kopiere dem. Et annet er en bilmekaniker som har lært seg å reparere biler. Selvfølgelig er verktøy viktig, men kunnskapen han har, som folk flest ikke har, gjør det lettere for at han kan ta seg betalt for å reparere biler. Har du et visst bilde av asymmetrisk informasjon nå?

Det er veldig smart i forretningsverden å sikre seg mest mulig informasjon og kunnskap som ingen andre har. Det er en av hovedstrategiene man kan velge når man driver forretning. Men hva gjør man med informasjon som skader forretningene sine? Tror du det er lurt å bare strekke hendene i været og si «sorry», produktet vårt er nok skadelig, men vil du kjøpe likevel? Nei, da risikerer man konkurs. Heldigvis for de som driver forretning finnes det noe de kan gjøre - faktisk flere ting. En av tingene er at man kan forebygge med å påvirke myndigheter til å lage lover som beskytter deg. Det går vel ikke an tenker du, men jo det gjør det virkelig!

Et annet lurt trekk er å lage støy og å så tvil om den skadelige informasjonen. Til dette kan forretningsdrivende også få hjelp av en egen bransje, PR-bransjen. Her er det utrolig mange dyktige folk som jobber. Det er folk som har innblikk i hvordan verden virker, og mange kommer fra politikken.

Slik jeg ser det finnes det en lang rekke med kort som folk trekker frem diskusjoner som oppstår. Her skal du få noen av disse, og kanskje kan du komme med flere i kommentar feltet under. Jeg har overhodet ikke alle kortene klare, men vil likevel skrive det jeg har:

«God forskning» - kortet

Dette er et av de viktigste kortene som finnes. Dette kalles innen strategisk ledelse å skape en etableringsbarriere. Nok et fancy ord, men det handler om å passe på så nye bedrifter ikke kommer inn og konkurrere om bedriftens kunder. I pilleindustrien har de mange triks i ermet. Det beste trikset er «god forskning» kortet. Det gjør at man kan så tvil om eventuelle konkurrenter som prøver seg.

Men er ikke forskning viktig da, tenker du? Jo, kanskje det. Men jeg tror kroppen er så komplisert og sammensatt, at det å forske skikkelig på mennesker er uhyre vanskelig. I sommer ble det publisert en artikkel på forskning.no om Irritabel tarm (IBS). Denne publikasjonen konkluderer med at Irritabel tarm ikke er en ren psykisk plage som slår seg på magen slik man trodde bare for noen år siden. Det viktige i denne sammenheng er likevel hva forskeren Jørgen Valeur sier om dette. Fra forskning.no henter jeg disse uttalelsene: «? Det gjengse syn er vel fortsatt i stor grad at IBS må oppfattes i henhold til en bio-psyko-sosial modell ? der både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer er med på å utforme symptombildet, skriver Valeur i en epost til forskning.no.

Kritikken mot et slikt syn er imidlertid at denne modellen ofte blir vag og vanskelig å teste vitenskapelig, og at den dermed kan dreie oppmerksomheten bort fra jakten på mulige spesifikke sykdomsmekanismer.»

Er ikke det fantastisk? Her er et av kjerneproblemene til helseproblemene våre mener jeg. Kvantitativ forskning (Jeg har studert vitenskapelig metode flere ganger) er avhengig av avgrensninger. Det vil si at man må lage en modell (jeg vil si: alt for enkel modell!) som man kan teste vitenskapelig. Det blir litt som å la femåringen tegne verdenskartet og så begynne å forske på det. Faren for å ende opp på feil sted på ekspedisjonen er stor spør du meg. Dette er det jeg kaller såkalt «god forskning».

For øvrig vil jeg anbefale å lese hele artikkelen (link nederst på blogginnlegget), for dette er noe jeg har ment og jobbet etter i mange år for egen del.  Det som er kult, er at jeg føler at jeg har en lang rekke konkrete ting som man kan gjøre. Dette er ting som det offentlige ikke sier vi skal gjøre. Jeg vet også at det er personer der ute som kan utrolig mye om dette og kanskje mest av alle Pirke Petter.

Men hva gjør legemiddelindustrien med konkurrenter fra helsekost som klarer å dokumentere virkning med såkalt «god forskning». Jo, da sørger du for at staten vedtar en lov som sier at du selv skal selge dette og at helsekostbransjen forbys å selge det. Det går ikke an sier du? Jo det gjør det, det heter at middelet blir apotekspesifikt. Smart, ikke sant? Men hva tror du de gjør med disse konkurrerende medisinene, som kanskje ikke en gang har bivirkninger? Tror du det blir tunge markedsføringskampanjer og flotte middager til legene for å få de til å velge disse produktene? Eller tror du de blir gjemt bort på bakerste hylle? Dette er helt etter læreboka til en av de største strategi guruene i verden, Michael E. Porter. En helt klar A+!

Kortet er nyttig for: alle som har en posisjon og forsvare.

Kortet er håpløst for: alternativ bransjen og nyetablerere.

Collateral damage: Alle som har et oppriktig behov for å få hjelp og for alle de som oppriktig ønsker å hjelpe.

Copyright - kortet nært beslektet med forretningshemmeligheter - kortet

Her har et av mine yndlingsfirma, Monsanto, bestått eksamen med glans i over 40 år. Kjenner du ikke til Monsanto? Det er de som produserer sprøytemiddelet Roundup som er det som blir brukt i landbruket over hele verden. De hadde frem til 2000 patent på dette middelet. Det jeg nylig ble klar over gjennom Pirke Petter er at de også er så geniale at de lager frø som tåler å bli sprøytet med Roundup. Ikke til mat sier du? Å jo frø til mat slik at bonden kan sprøyte med Roundup slik at alt annet dør og bare plantene fra frøene fra Monsanto står igjen. Etter hva jeg har funnet ut står Monsanto en stor andel av frøsalget av raps. Dermed bar det på hodet ut med Rapsoljen fra mitt kjøkken. Dette var i flere år min foretrukne (lille) fettkilde på grunn av nøytral smak og stor omega 3 andel.

Men er dette så farlig da? Ja, faktisk tror jeg det. Når EU omsider fikk innsyn i hva som var i disse produktene, foreslo de å forby de fra og med 1. juli 2016. Det er utrolig drastisk, så det må bety at de sitter på tung dokumentasjon på hvor skadelig dette er. Hvor dramatisk det ville vært? Det ville ha rammet konvensjonelt landbruk ekstremt, da sprøyting med Roundup er en av nøklene i slikt landbruk. Men all ære til Monsanto, når forsvaret deres med forretningshemmeligheter falt i år 2000 etter nærmere 30 år, klarte de å posisjonere seg i forhold til nye konkurrenter som dukket opp. Et av knepene var tidligere nevnte frøproduksjon. De klarte også å avverge angrepet fra EU og forbudet er utsatt. Jeg regner med at en og annen lobbyisten tjente godt på dette. I og med at Roundup og tilhørende produkter står for 50 % av inntjeningen til Monsanto, men bare 10 % av omsetningen, så har de kanskje noen kroner å avse for å vinne krigen. (kilde: Wikipedia) Det er dette som er å la markedskreftene rå!

Gunstig for: All industri med skitne hemmeligheter

Ugunstig for: All industri som har mer miljø- og menneskevennlige produkter.

Colateral damage: Alle som har et oppriktig behov for å få hjelp og for alle de som oppriktig ønsker å hjelpe.

Miljø - kortet

Dette er et fint nytt kort man kan bruke. Det dumme med å bruke dette kortet er at man med dette er med på å undergrave miljøarbeidet.

En annen tanke som slo meg under skriving av denne teksten er denne bio-drivstoff satsingen i årets statsbudsjett. Kan det være slik at Monsanto vet at rapsen deres er helseskadelig og for å fortsatt tjene grovt med penger, ønsker de å få politikerne med seg på å bruke raps som bio-drivstoff. Vet overhodet om det er slik, men det er en tanke da jeg ikke helt skjønner at vi i en verden med sult, skal bruke matjord til å produsere energi. Skjønner heller ikke at vi skal bruke av annen biomasse som kanskje kan brukes til dyrefor. Det er bra for Monsanto at de har mye penger å bruke for å påvirke.

Gunstig for: Kreativ industri som kan konstruere opp en historie.

Ugunstig for: De som blir direkte rammet av slike historier

Colateral damage: Hele verden, da det er med på å svekke miljøkampen.

Utnytte syke mennesker slik for å tjene penger - kortet

Brukes av industrien for å bekjempe det alternative miljøet. Skaper et inntrykk av at alle i alternativ bransjen bare er ute etter å tjene penger. Dette kortet liker jeg spesielt godt, da det er så utrolig kynisk og effektivt. Det er noe som heter på seg selv kjenner en andre. Har du noen gang blitt lurt til å bruke dette kortet på vegne av industrien?? Jeg skal overhodet ikke feie under teppet at det er mye tvilsomt i alternativ bransjen også, men du verdens min hvor irritert jeg blir på dette kortet.

Gunstig for: Den etablerte industrien

Ugunstig for: Den alternative industrien

Colateral damage: Syke mennesker

Ja men vi har jo bestandig gjort det slik - kortet nært beslektet med Fett er farlig - kortet

Dette er også et morsomt kort. Men du verdens min så frustrerende når man skal skape forandringer! Av mange så blir det brukt fordi de er redde for forandringer, og da er det jo i og for seg forståelig. Vær også obs på at dette kortet finnes i ulike varianter. Spesielt er det utbredt at man gjentar gamle påstander som enten er tilbakevist for lenge siden eller som er absolutt noe man må se på.

Gunstig for: Etablerte

Ugunstig for: Utfordrere

Ikke fortelle hele sannheten - kortet

Når WHO kom med sine nye kostholdsråd gikk de til angrep på bearbeidede kjøtt produkter. Jeg prøvde å finne ut hvorfor de advarte mot det, men klarte egentlig ikke å skjønne det. Lette litt her og der, men sporet sikkert av med noe annet som vanlig. Nå flere måneder etter leser jeg på Eva Fjeldstad sine nettsider at hun mener at årsaken er bruken av nitritt. Eva Fjeldstad står for øvrig bak den utmerkede boken «Takk for maten?» med undertittelen «Hvorfor og hvordan maten du får kjøpt i norske butikker gjør deg syk.»

Gunstig for: Dette kan utrolig mange gjøre og det blir gjort over en lav sko av utrolig mange

Colateral damage: du og jeg.

Rakke ned på motstanderen - kortet eller Avfeie motstanderen - kortet.

«Han er arrogant og nedlatande i høve den forsking og kompetanse som den farmasøytiske industrien legg til grunn for å utvikle legemiddel», sier Karita Bekkemellem. Undertegnede har selv prøvd en lang rekke av disse fantastiske legemidlene og blir provosert av uttalelsene til administrerende direktør for den norske legemiddelindustrien, Karita Bekkemellem i forbindelse med at den erfarne overlegen og psykiateren Trond Aarre står fram og mener legemiddelindustrien er uetisk og grådig. Etter nærmer tyve år med tett samarbeid med industrien, har han nå fått nok. Han kaster all legemiddelreklame i søpla. Hvis du vil lese artikkelen se link nederst i blogginnlegget.

I et annet intervju hvor fagdirektør i Helse Førde, Hans Johan Breidablikk går ut og sier at legemiddelindustrien opptrer kynisk for å få nye medisiner ut på markedet, får han støtte av fagdirektøren i Statens Legemiddelverk, Steinar Madsen. Til det svarer samme Bekkemellem at hun er provosert og: « Dette er provoserande oppgulp fra Statens legemiddelverk som vi har høyrt i en årrekke».

I intervjuet Med Trond Aare følger Bekkemellem opp med at legemiddelindustrien har for mange år siden inngått en samarbeidsavtale som helseforetakene må etterleve i forhold til sine ansatte. Leger har ikke lenger anledning til å delta på turer til utlandet sammen med legemiddelindustrien. Så med dette bekrefter hun at legemiddelbransjen har benyttet tvilsomme forretningsmetoder tidligere. Flott gjort, men såpass må man vel kanskje gjøre når man tilbake i 2010 hevet 1,7 millioner i lønn i denne stillingen i følge VG og den har vel ikke sunket siden? I tillegg er det også betryggende å se at legemiddelindustrien retter seg etter lovpålagte forskrifter, da dette faktisk er en forskrift som ble iverksatt i 2005. Den heter "Forskrift om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse". Hvor raskt de klarte å tilpasse seg denne forskriften og hva de gjorde før dette vet jeg ikke? Jeg vet bare at det var behov for å endre den i 2013, 

Gunstig for: Når man er på defensiven og har en dårlig sak

Ugunstig for: De som tør å stikke nesen sin fram

Colateral damage: Alle de som ikke tør å stikke nesen sin frem og oss som trenger at folk stikker nesen sin frem.

Arbeidsplasser - kortet, nært beslektet med Vi må ha økonomisk vekst - kortet

Dette er også et fantastisk kort. En av de største fordelene med dette er at det er så vanskelig å forsvare seg mot. Hvem føler at de kan angripe jobbene til folk? Dette er et kort-triks som jeg i lang tid har gått fem på, men nå mener jeg at folks helse skal gå foran. Inne i mitt hode er det fremdeles en verden hvor det er en masse arbeidsplasser, men det er ikke sikkert de er i store industrikonsern eller på diverse byråkratiske kontorer.

Økonomisk vekst er et av målene for landene i en Industrialisert verden. Men hva er egentlig økonomisk vekst. Jo det er økt verdiskaping, fint ord ikke sant. Men hva betyr det egentlig. I og med at jeg også har studert økonomi, så er min enkle forståelse av verdiskaping det man klarer å få betalt for en vare eller tjeneste, minus det man eventuelt har kjøpt inn av råvarer/produkter. Det å tilføre noe en merverdi er jeg opplært til at er viktig. Det er derfor vi hele tiden ser ny og bedre varianter i butikkene. Det å selge en ferdig Sjokoladekakemix til 50 kroner, istedet for å selge ingrediensene hver for seg til 15 kroner, det er verdiskaping. Det er også asymmetrisk informasjon, så enkelt som det er å hive sammen en sjokoladekake, når du bare kan det og stoler på deg selv at du klarer det. Det å sørge for asymmetrisk informasjon har jeg lært at øker sjansen for at du får bedre betalt for det du selger. Altså er dette også verdiskaping, flotte greier ikke sant? Så kort oppsummert består økonomisk vekst i at vi flytter penger i størst mulig grad og kjøper i stedet for å gjøre selv. "Make or buy" som de sier i transaksjonskostnadsteorien. Jeg har fått en fantastisk ide for å skape økonomisk vekst, hva om alle sluttet å pusse tennene selv og istedet kjøpte denne tjenesten. Det ville skapt arbeidsplasser og økonomisk vekst det!

Gunstig for: Når man er på defensiven og har en dårlig sak

Ugunstig for: De som vil utfordre

Colateral damage: Helsa til folk og jordkloden

Hvem tjener uten unntak på alle disse kortene?

Journalister som er på evig jakt etter klikk og salg av aviser. Har du noen ganger blitt lurt og fyrt opp av spekulative overskrifter og overfladiske artikler? Det har jeg, og blir jeg engasjert ? ja! og ofte irritert....

Ha en fortsatt fin dag!

Her kan du lese mer om irritabel tarm på forskning.no.

Artikkelen om overlegen og psykiateren Trond Aarre

Intervju med fagdirektør i Helse Førde, Hans Johan Breidablikk

Her kan du lese om hva Monsanto selv sier om Roundup til privatbruk.

 

Pyton dag - null energi

Da er det nok en pyton dag. Hjernen vil, men kroppen vil ikke. Det er smerter og null energi. Hjernen vil gjøre noe, klarer ikke å slappe av, klarer ikke å akseptere at man bare kan ta det med ro. Det må jo være noe man kan gjøre. Har jo opplevd mange ganger før at man kan lure kroppen i gang. Finne noe engasjerende som distraherer smertene og som gir energi. Kroppen føles som om det er influensa, men det er det ikke.


Man kan ofte føles seg som en ødelagt lyspære når dagene er tunge og energien er borte. Foto: Kevin Galens

Dagen startet som vanlig med å få ungene på skolen og så litt oppstemt etter en meget vellykket tur i går, se litt på turkart for å finne nye turmål. Så er det et ærend som må gjøres og som vanlig klarer jeg ikke å gjøre bare en ting, så en tur innom butikken og i tillegg fylle bensin. I og med at det ikke ble noe frokost før jeg dro, blir det litt peanøtter i bilen. Lysten på den vanlige frokosten som jeg vet er bra for meg, er ikke helt til stede. Når jeg kommer hjem blir det glutenfrie knekkebrød med smør, ost og tomater i stedet. Litt Candy Crush på telefonen og så en liten dupp. Som vanlig blir det bare 10-15 minutter før jeg våkner igjen. Været er flott ute og jeg har drøssevis med prosjekter jeg har lyst å gjøre noe med. Men kroppen min vil ikke.

Hjernen er i og for seg forståelsesfull. Jeg visste jo at turen i går var mer enn jeg tålte, jeg visste at dagen i dag ble tung. I går tenkte jeg at det er det verdt. Turen var så flott. Men så er det fint høst vær ute i dag også. Det å da skulle bare ligge inne er slitsomt. Hjernen vil ut og i aktivitet, men kroppen vil ikke. Først prøver jeg med litt pasta, tomatsaus og kjøttdeig rester. Føler ikke det hjelper, så jeg sniker meg opp i godteskapet og tar noen biter sjokolade og lakris for å se om det kan gi litt energi. Dette er det utrolig sjeldent jeg gjør, men vi var jo så flink i går?.

For min del har de siste årene vært full av sånne dager, hvor jeg ikke klarer å ta frem apple tv fjernkontrollen og skru på Netflix og bare ta det med ro. I perioder hvor jeg er enda dårligere klarer jeg det. Men nå når grunnformen er bedre, og ikke minst er hjernen mye bedre. Jeg føler selv at økt inntak av fett og kutting av gluten har gjort underverker for hjernen de siste månedene. Men når man er litt bedre blir de tunge dagene tyngre.

Heldigvis har jeg utrolig stor tro på at jeg skal legge puslespillbrikkene som skal til for å bli helt bra igjen. Det hjelper veldig og ha denne troen. Kan tenke meg at dette er noe utrolig mange sliter fælt med.

PS Dette innlegget ble påbegynt på en dårlig dag for en god stund siden, men det ble fullført og redigert på en god dag!

Tanker om fremtiden

Nå har det gått et lite år siden jeg seriøst vurderte å begynne og blogge. Det har gått et par måneder siden det første blogginnlegget. Allerede ser jeg at de planer for hvilke tema og hva jeg skulle si om disse temaene, ikke blir som jeg har tenkt. Jeg hadde tenkt å holde en litt nøytral profil. Prøve å påpeke at det i praksis er mange likheter i hva de ulike kostholds-filosofiene fremmer. Gi folk et inntrykk av at ting kanskje ikke er så vanskelig og komplisert som det fremstår i media.



Hvordan komme seg på føttene etter utbrenthet? Ofte er det vanskelig å vite om et lys i enden av tunnelen virkelig er veien videre eller om det er toget som kommer i mot. Jeg synes dette bildet jeg fant på Flickr, kan symbolisere kampen min for å komme tilbake etter utbrenthet. Foto: Joseph Novak

Men så snublet jeg over PirkePetter og Christer Hamre. Til å begynne med skjønte jeg ikke hva det var jeg hadde funnet, og det tok lang tid før jeg virkelig fattet det de snakket om. Plutselig ser jeg at flere og flere av puslespillbitene mine passer. Oppdager også at det er noen brikker jeg bør kaste. Her er det en helhetlig filosofi, som passer godt med mye av det andre jeg har penset inn på. Det er logiske forklaringer på hvordan kroppen fungerer og det faller sammen med mye annet jeg har funnet. Men det er også noen vesentlige forskjeller. Etter å ha prøvd utrolig mye forskjellig i praksis, ser jeg mer og mer fornuften i det disse to sier. Jeg ser også at dette også er gjennomførbart i praksis. Det er utrolig hva man kan finne når man ikke går de stiene som ALLE surrer rundt på. Når man har et åpent sinn og ønsker å finne ut hvordan terrenget virkelig er. Dette har disse to klart!!

Nå er jeg innvilget arbeidsavklaringspenger, og jeg har et klart mål om å klare å bli uavhengig av NAV igjen. Jeg har måtte gå en del runder med meg selv før jeg aksepterte at jeg virkelig trengte hjelp fra NAV igjen. Det føltes som et stort nederlag og en stopper for en videre karriere. Ut i fra alle medieoppslag og historier jeg har hørt, trodde jeg det kom til å bli vanskelig å få et opplegg som kunne gjøre meg frisk. Men jeg har bare gode erfaringer i mitt møte med NAV og føler jeg virkelig har blitt møtt med forståelse og et genuint ønske om å hjelpe. Her har jeg ikke erfart noen paragrafryttere som jeg fryktet kunne knekke meg helt i og med at formen har vært så dårlig på det dårligste. Men jeg må også fortelle at frykten for hva leger og NAV skulle finne på med meg, har kostet meg uendelig mye krefter. Jeg håper at man skjønner hvor viktig trygghet og forutsigbarhet er for de som sliter med helsa! Dette er en utrolig stor hjertesak for meg!

Som sagt har planen min vært å skygge unna konflikter. Ikke havne i en skyttergrav. Men jeg kjenner bare at jeg begynner å bli så forferdelig utålmodig, for jeg mener noe må skje. På egne vegne vet jeg at jeg i løpet av et år eller to skal klare å komme skikkelig i form igjen. Men det er vanskelig å kombinere sykdom og familieliv. Jeg ser at det går utover familien, og det gjør meg sint. Det gjør meg enda mer sint når jeg tenker på alle de familiene som sliter rundt omkring. Jeg har funnet en lang rekke ting som hjelper, men det offentlige og industrien motarbeider aktivt mye av dette. Dette gjør meg så uendelig sint!

Det er flere ting som har skjedd den siste tiden som gjør at jeg må revurdere planen min. Det viktigste er at jeg føler at jeg blir tatt på alvor av NAV. Det gir meg en trygghet og en tro på at ting blir bedre. Det andre er at de endringer jeg har gjort det siste halvannet året hjelper mer og mer. Selv om det fremdeles går mye opp og ned, er det mye positivt.

Det som virkelig har fått meg til å tenne på alle plugger er siste møte ved Fedmepoliklinikken ved St. Olavs. Her har et av mine barn vært til oppfølging i fem år. For et år siden var vi på time og da var de og jeg uenige om en detalj. For meg hadde denne detaljen vært en nøkkel som hadde gjort hele opplegget enklere og vi hadde omsider fått resultater. Diskusjonen førte til at entusiasmen sank hos meg og etter hvert sluttet vi med å gjøre dette hjemme. Dermed gikk utviklingen raskt i feil retning, så feil at jeg bestemte meg for at nå var det nok av dette lavfett kostholdet som såkalt «god forskning» anbefalte. Selv hadde jeg erfart en stor forandring i helse og psyke etter at jeg hadde begynt å spise mer fett for et halvt år siden. Derfor valgte jeg å skjære gjennom og kuttet gluten, reduserte karbohydrater, økte melkesyrebakterieinntaket, økte fettandelen og reduserte kunstig industri enda mer i kostholdet.

I fra omlegging i sommer og frem til møtet i november hadde vi virkelig en flott utvikling. Dette uten at jeg måtte være superstreng og småhysterisk i forhold til kostholdet. Helsa til barnet forbedret seg vesentlig i denne perioden. Men så klarer jeg den idioten jeg er og fortelle på sykehuset hva vi har gjort. Litt oppildnet av at på info skjermen på venteværelset informerer de om at bakterier i tarmsystemet har innvirkning på overvekten. Dette kan jeg veldig mye om, da jeg har lest og studert om dette i snart tyve år! Men bang, så kommer hverdagen i fleisen på meg. Kutting av fett ble på nytt et tema, og jeg følte nok en gang at jeg ikke ble hørt. Jeg ble så sint at jeg reiste meg og gikk. Alle tanker om at jeg kanskje kunne ha bidratt med noe av det jeg kan gikk rett vest, og jeg må slepes tilbake med makt hvis jeg skal sette min fot der igjen!! Da vi startet behandlingsopplegget var jeg tvilende til rådene rundt blant annet fett, gluten, melk og kunstige stoffer. Jeg spurte om vi kunne stole på opplegget. Det bekreftet de og jeg tenkte at i 2012 var verden kommet så langt at man ikke tviholdte på feilaktig kunnskap. Hverdagene var så travle og som jeg har fortalt tidligere, valgte vi å stole på dette. Men nå i 2016 ser jeg tydelig hvor feil dette var og at den såkalte «gode forskningen» de støttet seg på er et kart som overhodet ikke stemmer med terrenget.

Når man leser på forskning.no at det er mye som tyder på at opplegget deres ikke fungerer og at det virker som de skylder på barna, så blir jeg frustrert. Når jeg har opplevd alle utfordringene i mange år med dette kostholdet. Vi har hjemme fulgt rådene i en meget stor grad, men resultatet har vær meget foruroligende.

Hjemme igjen steg frustrasjonen og motivasjonen sank. Det er utrolig slitsomt å være utbrent og samtidig legge om til et kosthold med ren mat laget fra bunnen. I tillegg har jeg måttet være meget streng, slik som opplegget fra sykehuset er. Dette har tæret meget hardt på forholdet vårt og vi havner veldig lett opp i krangler. Etter møte på sykehuset ble dette verre, for hvem skulle hun stole på, meg eller sykehuset? Den kampen kjente jeg at jeg ikke hadde krefter til å ta, og formen ble raskt dårligere.

Den viktigste hendelsen som har fått meg til å forlate nøytralitetsprinsippet, er en regelrett krig i blogg/facebook gruppe verden innenfor kosthold. Dette har tvunget meg til å ta stilling til om jeg fortsatt skal være nøytral, eller om jeg må flagge sterkere hva jeg mener. Selv om jeg vet at det å opptre taktisk og nøytral kanskje ville vært mer økonomisk gunstig for meg og min familie, klarer jeg ikke å la være. Selv om jeg har tro på samarbeid og at man kan påvirke mer på den måten, ser jeg at det ikke går. Derfor vil jeg fremover legge ut en rekke innlegg på bloggen om tema som jeg har tenkt mye på, men som jeg ikke trodde jeg ville publisere.

PirkePetter og Christer Hamre har fått meg til å våkne ved å snakke om integritet. Jeg har tidligere brent meg på denne integriteten og hvis jeg hadde gitt mer faen i kunder og det jeg tror på, hadde jeg fremdeles hatt en godt betalt jobb. Derfor sitter det langt inne å gamble med dette igjen. Men nå er jeg likevel så på god vei til å gjøre ting som sitter langt inne, så hvorfor ikke. Det å ikke stå opp og kjempe for det man virkelig tror på, er for min del utrolig slitsomt. Jeg har nå i mange år gjort dette ved å fullt ut følge statens råd for ernæring og ved høre på manges mening om at det ikke er noen vits i å gjøre en miljøinnsats.

Den energien jeg har fått ved å begynne på med å kildesortere, kompostere og generelt tenke mer miljøvennlig, har vært mye større enn den energien jeg har brukt på å få gjennomført det. Utfordringen (og den dårlige samvittigheten) går på at dette blir litt ekstra belastning for de andre i familien. I tillegg er jeg livredd for kommentarer fra andre om at dette er idioti.

Selv om innleggene mine stort sett er nylig publisert, er de tanker jeg har tenkt lenge og mange er påbegynt for lenge siden. En av tingene jeg har følt lenge er at jeg har alle puslespillbrikkene som skal til, det er bare det at jeg ikke har klart å legge dem riktig sammen. Nå føler jeg virkelig at jeg har fått et bilde som stemmer overens med de aller fleste brikkene mine. Jeg har kjøpt og lånt bøker, jeg har lest og lest på internett og ikke minst jeg har prøvd og feilet. Likevel er jeg fremdeles ikke det fulle bildet, men jeg føler at jeg har nok til å kunne dele med andre.

Frustrasjonen og sinnet mitt på vegne av alle de som sliter og ikke minst deres pårørende og barn, blir bare større og større. Med mine erfaringer og med det jeg har lest, er jeg helt klokkeklar at det er uendelig mye mer som kan gjøres for hver enkelt menneske som sliter der ute. Jeg har selv følt på kroppen hvordan det er å få hjelp til dette. Når jeg da opplever at det er et gap mellom det det offentlige sier og tilbyr og hjelp og det jeg opplever som faktisk hjelper, må jeg trekke pusten dypt, dypt og telle til hundre. Når jeg er helt sikker på at det sitter folk rundt omkring i maktposisjoner som ikke klarer å si: «beklager, her har jeg kanskje tenkt litt feil», eller «du, hør her, nå har vi prøvd dette så lenge uten resultat, la oss prøve noe annet.» Det jeg lurer på, er de onde, dumme, uvitende eller er det bare rett og slett at de ikke bryr seg? Så mye såkalt «god forskning» som de siste årene er publisert som motsier de statlige rådene. Jeg finner den ene rapporten etter den andre som bygger opp under min tankegang. Det publiseres også rapporter som ikke samstemmer også, men ikke så mange. Jeg tror jo selvfølgelig at det bare er unntaksvis at narsissistiske ledere som har kommet seg inn i lederposisjoner som påvirker statens politikk.

Det bildet jeg forsøker å tegne er nok mye enklere enn virkeligheten. For meg er det det, men i virkeligheten er det nok en lang rekke hensyn som skal tas. Men jeg slutter aldri å forundres over menneskers manglende evne til å si: «beklager, jeg tok feil».

Hittil har jeg tenkt at jeg må holde kortene mine litt tett til brystet. Jeg har et inderlig ønske om å konkurrere i matkasse markedet. Likeledes å få produsert og solgt rene sunne produkter som bidrar til folks helse, uten at det koster skjorta. Det å få solgt til andre, noe av alle de rettene jeg har utviklet på kjøkkenet. Det å kunne lage et franchise opplegg for å få sunnere mat i hurtigmatbransjen. Det å gi spesielt folk som sliter med helsa et reelt økonomisk og gjennomførbart tilbud innen kosthold. Det å kombinere min kompetanse innen it, produktkonfigurering og mat og helse er en drøm.

Det å være med på å utvikle en alternativ verdikjede som gir folk mat som fremmer helsa, og ikke gjør dem syke. Jeg kan så mye om verdikjeder, kvalitetsledelse, utvikling, it, markedsføring med mye mer, at jeg vet at jeg kan. Men jeg vet også så inderlig godt at man vil møte motkrefter, skitne triks og det som verre er.

Det jeg håper å finne er noen å samarbeide med som har det samme målet som meg og som ikke har tenkt å lure meg. Noen som har bruk for en person som kan mye om mye forskjellig og som tenker helt annerledes enn mange andre. PS! Ja, jeg tipper i lotto også?..

Men jeg vet at mattilsyn, Statens ernæringsråd, kvakksalver loven, legemiddelindustrien, legene og staten for øvrig, samt konkurrenter i matindustri og matdistribusjon vil motarbeide det jeg ønsker. Det kan hende jeg tar helt feil, men jeg tror det ikke.

Det jeg er redd for er at jeg nå gjør noe forferdelig dumt. Det er utrolig hvor raskt jeg (nesten) klarer å glemme at det ikke er så lenge siden jeg var skikkelig dårlig. Det jeg frykter er at jeg blir dradd inn i noe som jeg mister kontrollen over og som vil slite meg ut. Derfor passer jeg på å skrivet dette notatet som et «note to self» som folk rundt meg kan minne meg på. Forhåpentligvis blir bloggen forbigått i stillhet, men i dagens verden kan man aldri vite?. Jeg vet at det å komme tilbake til arbeidslivet med engasjerende og meningsfullt arbeide, er en av de siste brikkene for at jeg skal bli bra igjen.

PS! Jeg gjør det litt enklere for mine «motstandere» ved å være såpass direkte i det jeg skriver, for da kan de trekke «ja men man kan jo ikke ta dette seriøst»-kortet.

For øvrig ønsker jeg alle en fin dag!!

Det offentliges anbefalinger og helsepolitikk - ??????

Hvis vi gjør et tanke eksperiment. La oss si at helsa vår ikke er tilpasset det industrialiserte samfunnet. Vi tåler ikke mengden stimuli vi blir utsatt for, vi tåler ikke mengden valgmuligheter vi har, vi tåler ikke kravene som stilles og vi tåler ikke mangel på søvn og ro. Hva om kroppen vår er lagd for å tåle naturlig mat og ikke industrialisert mat? Hva om legevitenskapen tar feil? Hva om tablettene fra farmasøytisk industri gjør mer skade enn nytte? Hva om kroppen er mer komplisert enn man trodde på 19 hundretallet, da mye av den forskning vi baserer livene våre på, ble utført? Hva om tankesettet bak utviklingen av medisiner har vært feil? Hva om markedsøkonomi og profittmaksimering ikke er gunstig for helsa vår?

Foto: Véronique Debord-Lazaro

Foto: Véronique Debord-Lazaro

Hva om årsaken til at folk med helseplager føler seg mistrodd hos legen, egentlig er fordi legen føler seg usikker og hjelpeløs? Hva om legen ikke kan gjøre noe? Hva om desto lengre tid det tar og dess større problemet blir, desto større er gevinsten for det selskapet som klarer å markedsføre en pille mot disse plagene?

Hva om vitenskapen tar feil? Hva om ting er mer komplisert enn det forskning klarer å håndtere? Hva om fett er livsnødvendig og sukker, tobakk, kvikksølv i amalgam, e-stoff cocktailen vi utsettes for og midler brukt i konvensjonelt jordbruk er skadelige? Hva om det å bekjempe symptomer med medisinbruk, skader mer enn det hjelper? Hva om den farmasøytiske bransjens jakt etter å tjene penger, er viktigere enn å gi folk god helse? Hva om det er lettere å selge quick fix, enn opplegg som gjør at man må gjøre mye av jobben selv? Hva om folk blir påvirket av skjulte agendaer fra aktører som vil tjene penger? Hvorfor er nøkkelhullmerkede matvarer så dyre? Hva om våre holdninger til mat og helse er mer farget av penger og kynisme enn vi er klar over? Hva om narsissistiske ledere (DN: Dessverre havner slike mennesker ofte i lederstillinger) har klart å komme i lederposisjoner med makt innen forskning, statlige rådgivende organer samt lege- og næringsmiddelindustrien (og andre viktige fagområder) Jeg tenker spesielt i utlandet/USA. Eller kanskje slike mennesker ikke klarer å skaffe seg makt? (Ledetråd: Donald Trump!) Eller hva om slike mennesker opererer innen det alternative eller i blogg-verden? Hva om bedriftsledere blir mer opptatt av å forholde seg til Wall Street, enn til å gjøre folk friske? Hva om de ikke føler ansvar for folks helse, hva om de synes at verden er et fritt sted og ikke tvinger noen til å bruke deres produkt?

Hva om andelen syke og uføre i dag er en konsekvens av det industrialiserte samfunnet vi lever i? Hva om disse sykdommene ikke bare oppstår av seg selv og venter på en pille som skal fikse alt? Hva om det trengs en stor endring i menneskers liv for å ta vare på helsa? Hva om dette er noe som er utrolig vanskelig for den enkelte å gjennomføre? Hva om enkeltmenneskers evne til å innrømme at man tar feil, ødelegger for utrolig mange?

Hva om det er slik at mye av det «alternative» har rett? Hva om kroppen vår ikke virker slik legevitenskapen bygger sitt arbeide på? Hva om kroppen er mer kompleks enn det?

Hvis jeg hadde vært politikker med ansvar i dag, ville jeg vært livredd. Det å bli stående i historiebøkene som de som hadde ansvaret i en tid da jeg mener at mange av svarene om helse begynner å bli tydelige. For meg er det tydelig at det Staten driver med og det den burde drive med, har alt for stor avstand.

Ja til naturlig ren mat og ja til å ha et åpent sinn hvor man har en annen tilnærming til å finne sannheten om folkehelsa enn det såkalt «god forskning» klarer!

Utbrent - veien videre

Da har jeg klart å bli utbrent. Selv om en lang rekke årsaker har ført til dette over tid, er det hele litt uvirkelig. I og med at jeg ble oppsagt på jobben, står jeg på bar bakke. Dette er sommeren 2015. Jobben som tidligere hadde gitt meg krefter, er nå borte. Jeg føler at jeg har muligheter til å begynne med ting jeg brenner for, men energien til å gjøre det er der ikke.


Hvordan finne tilbake lyset og gnisten etter å ha vært utbrent? Foto: Paul Long


Nå litt over et år etterpå ser jeg tydelig flere ting jeg strevde med. For min del var hovedproblemet å akseptere situasjonen. Jeg tenkte hele tiden at bare jeg sto på noen måneder med kosthold og trening, ville jeg bli frisk. Det å klare å slappe av med god samvittighet, var vanskelig. Hjemme hadde jeg en lang rekke prosjekter som skulle ferdiggjøres. Etterslepet etter mange travle år var stort. Et annet problem er at jeg mangler evnen til å ikke gjennomføre ting. Barn skal hentes og kjøres på aktiviteter. Det går det ikke an å kutte ut, dette skal jo ikke gå utover barna. (Men det gjør det jo likevel...) Verv i idrettslaget måtte jeg klamre meg til, det var jo en av få arenaer jeg kom meg ut på. Det å bare legge seg ned å gi opp, går jo ikke. Selv om jeg merker at jeg har fått en ny grense som gjør at jeg innimellom bare må gi meg. Heldigvis har jeg en kone som selv om hun også er syk og sliter med store smerter, så har hun en utrolig gjennomføringsevne når hun må.

I tillegg var belastningen med det å være syk og ha smerter meget stor. Når man legger til usikkerhet rundt fremtiden og det at man ikke får noen klar diagnose man kan slå seg til ro med, øker belastningen. Legekontoret hvor jeg bor har ustabil tilgang til leger. Jeg har vært heldig å komme inn på fastlege lista til en lege som jeg mener er veldig flink. Problemet er at han i denne perioden har vikarer og det er uklart når han kommer tilbake. Så i løpet av et år er jeg innom fem forskjellige leger. Gang på gang må jeg forklare meg. Usikkerheten rundt om jeg får sykmelding eller ikke er belastende. Det er liten hjelp å få utover når jeg selv ber om konkrete ting. Selv da blir jeg avfeid av enkelte av legene. Makan til inkompetent arroganse man kan oppleve på legekontoret noen ganger, gjør meg sjokkert!

Jakten på energi blir det som opptar meg mest. Jeg merker at når jeg gjør noe, får det en reaksjon i ettertid. Dette er både positive og negative reaksjoner. Men å få oversikt over hva som er lurt å gjøre er vanskelig. Konklusjonen min er at ting er så sammensatt, at det å finne ut hva som er lurt å gjøre og ikke gjøre er veldig vanskelig. I tillegg når man er en familie med tre barn er det en kabal som skal gå opp i forhold til kosthold og gjøremål.

Jeg har opp i gjennom årene prøvd en meget lang rekke av ting for å bli bedre. Dette vil jeg komme tilbake til i senere blogginnlegg. Hovedfokuset mitt nå var stressmestring og kosthold. På dette tidspunktet følte jeg at der jeg tidligere hadde hatt en 1000 ampere sikring som tålte alt, var det nå en variabel sikring. Med det mener jeg at innimellom kunne det være en 100 ampere sikring slik at jeg tålte ganske mye, mens andre ganger var det en 1 ampere sikring som gikk ved den minste belastning. Denne uforutsigbarheten gjør samhandling med andre veldig vanskelig. Hvis man skulle gjøre noe spesielt, var man nødt til å legge inn hvile både før og etter. Når man først kommer seg ut, har man ofte energien som trengs, men etterpå er man som et slips. Etter hvert begynte jeg også oftere og oftere å oppleve at jeg ikke klarte å opprettholde energien underveis heller.

Så bestemte jeg meg for å begynne å gå tur i naturen. Det er vel et av de beste rådene som finnes og som meget få har innvending mot. Men for min del ble dette ikke løsningen. Det kan hende jeg ikke holdt på lenge nok, men jeg opplevde at det tok alle mine krefter. Da var det ingenting igjen til å gjøre de andre tingene som måtte gjøres i hverdagen. Få barna på skole og barnehage, handle mat, lage mat, husarbeid, jevnlige legebesøk, samt henting og kjøring av barn på aktiviteter. I tillegg var det heller ikke krefter igjen til å gjøre de tingene som jeg virkelig følte hjalp. Forske på mat og være kreativ, lese meg opp på helse og gjøre ferdig prosjekter hjemme. I tillegg ble følelsen av å være syk overveldende på disse gå-turene. Jeg har alltid vært meget glad i å gå i naturen, men nå var jeg så sliten at det var vanskelig å glede seg over. Det hele ble noe som tappet meg for energi. I tillegg følte jeg at mange av symptomene mine var veldig ME-lignende og da er det jo ikke bare å kjøre på med fysisk aktivitet.

Etter å ha stolt på kostholdsrådene til sykehus og Statens ernæringsråd i mange år, begynte jeg å ta opp igjen min utforskning på andre tilnærminger til kosthold. Som nevnt tidligere hadde vi deltatt på livsstilskole på St. Olavs på grunn av overvekt i familien. Da tok jeg et valg om å følge disse rådene 100%. Nå var jeg kommet til et punkt hvor jeg ble overbevisst om at dette ikke kunne fortsette. Jeg starter med å spise mer fett. Der jeg tidligere opplevde det som ren bingo om jeg fikk energi etter et måltid, opplevde jeg nå å ha energi. Jeg var også mett lengre. Til å begynne med holdt jeg meg til rapsolje, men så kom det rapporter som antydet at farene ved animalsk fett ikke var så alvorlig som før antatt. Problemet med dette var at jeg selv synes jeg hadde blitt utrolig god til å lage fettfattig kost. Det å putte oppi litt fløte eller smør, virket som ren juks for å få ting til å smake godt! :-)

Det offentlige sier at gluten ikke er noe problem, så lenge du ikke har påvist glutenallergi. De eneste allergiene jeg har påvist er husdyr og gress. Når jeg begynner å gjøre forsøk på å kutte gluten likevel, merker jeg en klar bedring i formen. Dette gjelder spesielt hvordan hjernen virker. Tidligere hadde jeg mange dager da jeg følte det som jeg levde i en tåke med bare 20% hjernekapasitet. Selv de enkleste ting ble vanskelig. På disse dagene kunne jeg bare glemme å gjøre noe som krevde konsentrasjon. I dag er det sjelden jeg opplever at hjernen er slått av. Når jeg også snakker med mange andre som opplever det samme, så lurer jeg litt på hvordan det offentlige tør å gå så bastant ut å si at gluten ikke er et problem så lenge du ikke har en påvist allergi!

Det er mange år siden jeg prøvde fermentert drikke første gang. Jeg har i mange år tatt melkesyrebakterier i form av tilskudd. For noen år siden begynte jeg å eksperimentere med fermentert mat. Jeg prøver med mye forskjellig fermentert mat, men det aller viktigste for meg er ukrydret sauerkraut med gulrot og en drikke hvor jeg fermenterer spiret hvete og rug med honning og vann. Dette tilsetter jeg noen melkesyrebakterier og litt sauerkraut. Denne drikken blir litt som vannkefir.

I tillegg har jeg i mange år følt at jeg har hatt god nytte av kosttilskudd. Jeg har tro på ting hvor filosofien er å støtte opp om kroppens naturlige prosesser. På grunn av at jeg skjønner at økonomien kommer til å bli mye trangere, må jeg forberede meg på å kutte ned på disse. Men opp i gjennom årene har jeg vekslet på hva jeg har tatt, jeg har hatt perioder hvor jeg har kuttet ut ting, tatt mindre doser, forsøkt andre tilskudd og for min del er konklusjonen klar. Dette har hjulpet meg veldig. Jeg har mange ganger forsøkt å kutte enkelt tilskudd og opplevd en klar bedring når jeg har begynt på igjen. Problemet er at det fort blir kostbart med kosttilskudd og det vil jo være bedre å få i seg det man trenger gjennom maten.

Det eneste tilbudet fra det offentlige som virkelig har hjulpet meg uten bivirkninger, og ikke gjort meg verre, er timene hos psykolog. Dette har for meg vært til stor hjelp. Det å kunne snakke ut, diskutere og få råd har vært til stor hjelp. Jeg har også vært så heldig at psykologen min har fulgt meg gjennom hele prosessen i fra problemene startet i 2013. Dette har for min del gitt meg en trygghet som har vært veldig viktig.

I dag er formen på noen måter bedre enn på lenge, men på andre områder har jeg fremdeles en lang vei å gå. Jeg har omsider innsett at jeg trenger mer enn noen måneder på å komme meg skikkelig på føttene igjen. Møter med NAV har tatt mye stress vekk fra meg, da jeg har vært redd for å bli presset ut i ting som vil sende meg i bakken igjen. I media i dag leser man jo så mye rart at man kan bli vettskremt av mindre?. Jeg har skjønt at det er lov å ligge i senga å se på Netflix innimellom. (I hvert fall hvis det er noe jeg kan lære av... :-)) Det går også an å si nei til ting man føler man skulle stilt opp på, selv om det er ekstremt vanskelig. Det å konsentrere seg om å gjøre ting som man interesserer seg for og som gir energi er viktig. Kostholdet er også viktig for min del. Så det er bare å stå på og slappe av, så har jeg full tro på å komme tilbake for fullt.

Stillheten som kommer når et ventilasjonsanlegg blir avslått, kan sammenliknes med hvordan jeg føler det når jeg nå enkelte dager er tilnærmet smertefri. Den durende lyden som man ikke merker når er der, men som man blir like overrasket over hver gang den stopper. Likeledes opplever jeg fraværet av smerter. Når de er der så er jeg så vant til de at jeg ikke tenker over hvor mye krefter de tar. Men når de er nesten borte, skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart å stått på føttene. 

Veien til utbrenthet

Fra begynnelsen av 20 årene har jeg slitt med helsa. Jeg har hatt lange perioder hvor jeg har vært tilnærmet frisk, men også flere perioder hvor jeg har vært syk. Min nysgjerrighet har ført til at jeg har prøvd veldig mye forskjellig. Selv mener jeg at å ha lært utrolig mye både om det å være syk og det å være frisk. For min del startet de virkelige helseutfordringene med stor vektoppgang og flere runder med lungebetennelse og tilhørende antibiotika kurer. I ettertid ser jeg også at det var en del stressmomenter i livet mitt da. Plagene startet med smerter i nakke og rygg.



Man blir ikke utbrent uten at det har vært en flamme og jeg tror gnistrende engasjement øker faren for utbrenthet. Foto: Birthe Van Der Veken

I begynnelsen jaktet jeg på den ene årsaken som gjorde meg syk. Dette var på begynnelsen av nittitallet og jeg gikk til et privat spesialistlegekontor. Det ble gjort en lang rekke tester og undersøkelser, men man fant ikke noe spesielt. Jeg prøvde både psykiatri og kortison sprøyter i nakken. Etter rundene hos legene, gikk jeg over til det alternative og her ble også mye prøvd. Her opplevde jeg mange forskjellige behandlinger som hjalp litt. Men dette ble en lang kamp, uten å finne noen entydige svar. Jeg hadde fokus på å ikke gjøre flere ting samtidig, for da trodde jeg at jeg ikke fikk vite hva det var som gjorde meg frisk. Etter hvert økte plagene og jeg vil selv beskrive dem som fibromyalgi lignende.

I denne perioden vekslet jeg på å studere og jobbe. Selv om det til tider var tungt, gikk det i og for seg greit. Det å være engasjert i studier og jobb hjalp.

Etter hvert innså jeg at min jakt på den ene årsaken eller feilen om du vil, var nytteløs. Min erfaring er at kroppen og helsa vår er et utrolig avansert og sammensatt. Da jeg begynte å kombinere en lang rekke ting, kom bedringen. Det meste av det jeg gjorde, var det som den gang ble betegnet som alternativ medisin (mye av det blir fremdeles betraktet som alternativt, spesielt i Norge) Problemet med dette er todelt. Ikke alle alternative behandlere og metoder er like bra og i tillegg er det dyrt. Spesielt når min oppfatning er at man må gjøre flere ting samtidig. Derfor hadde jeg fokus på ting jeg kunne gjøre selv.

I mange år gikk jeg og grublet på om årsakene til plagene mine var psykisk eller fysisk. Selv om jeg tidlig prøvde psykiatri, var det ingen tvil om at jeg ville at plagene skulle være fysiske. I ettertid ser jeg jo at det var en idiotisk tanke. Men på grunn av tabuer var jakten etter å finne en fysisk årsak til plagene stor. Nå er jeg overbevist om at de aller fleste plager er begge deler. Det å ha plager over lengre tid går utover psyken og psyken vil ofte gi fysiske plager. Bekymringer og stress er en stor belastning på mange som begynner å slite.

På begynnelsen av 2000 tallet ble jeg mer og mer overbevisst om at mage- og tarm var helt sentralt for helsa mi. Spesielt erfarte jeg at tykktarmen var viktig. Jeg konsentrerte meg om å gjøre ting som styrket dette området i kroppen. Dette ga stor effekt og i mange år var jeg i god form. På denne tiden etablerte jeg familie og det er ingen tvil i meg om at dette også bidro til bedre helse.

I 2008 ble et av mine barn diagnostisert med matallergi. Dette gjaldt fisk, egg og peanøtter. Allergilegen fortalte oss at vi ikke kunne ha fisk i huset. I tillegg var det en travel hverdag som de fleste kjenner seg igjen i. Barn, jobb, oppussing av hus og etter hvert bygging av nytt hus. Et annet barn utviklet også overvekt og min kone ble alvorlig syk. Økende utfordringer på jobb var for meg veldig viktig, da det å være skikkelig engasjert og føle at man for brukt sine evner. Dette genererte energi og ro for min del.

I 2012 tok vi kontakt med lege i forhold til overvekta og vi fikk delta på livsstilskole på sykehuset. Dette var et opplegg vi syntes var meget bra. Det ble gjort mange undersøkelser, det ble opprettet ansvarsgruppemøter som involverte skole, helsesøster, fysioterapi og andre ved behov. Vi følte vi fikk flott oppfølging.

Jeg har eksperimentert mye med mat, men måtte ta et valg da vi var på livsstilskolen. Skulle jeg bygge videre på det jeg hadde tro på, eller skulle vi følge rådene. De siste årenes hektiske hverdager hadde sammen med utelukkelsen av fisk, gjort de utfordrende på matfronten. Kostholds-registreringen vi hadde i denne forbindelse viste at over 40 % av kaloriene kom fra fett. På denne tiden var det også mye pose-mat, pølser og annen ferdig mat. Dette var ispedd oliven og andre sunne fettkilder, da jeg trodde at sunt fett var viktig. Vi har aldri hatt mye sukker i kosten, så her var det ikke noe å hente. Valget vi tok, ble derfor å følge rådene på sykehuset 100%. Da ble det grovt, nøkkelhullmerket og lite fett. Det å få barna til å spise grønnsaker var vanskelig, men en del ble det. I og med at mye av det vi lærte på sykehuset stred mot det jeg hadde lært og trodde på, spurte jeg direkte om vi kunne stole på dette opplegget. Det ble vi lovet og jeg la til side mine oppfatninger. Dette gjaldt spesielt mange forhold rundt det med fett, naturlig mat, gluten og melk.

For min del var formen bra og jeg tålte kostholdet greit. Spesielt i hverdagene da det var meget hektisk på arbeid. I helgene var det verre. Jeg ble ofte sulten, små spiste og noen ganger fikk jeg energi av det jeg spiste og andre ganger ble jeg sliten. Dette gikk helt greit for med tre små barn og en kone med helseutfordringer, pleide vi å ha relativt rolige helger.

Så kom den første smellen. Jeg hadde følt meg som supermann som klarte alt. Men så var det noen hendelser som rammet meg hardt og grunnmuren min brast. Jeg skjønte at før disse hendelsene skjedde at belastningen var for stor for meg, så jeg søkte hjelp om å bli henvist til psykolog. Her var det ventetid og de nevnte hendelser inntraff før jeg fikk hjelp. Stressbelastningen ble voldsom og psyken fikk seg en skikkelig trøkk med blant annet en del angst og tidvis manglende energi og kroppssmerter. Men jeg klarte å holde det gående gjennom våren og sommeren. På høsten fikk vi store utfordringer på jobb og da sa det litt stopp. Jeg gikk til legen og ble delvis sykmeldt. I tillegg informerte jeg på arbeid om at belastningen for tiden var stor privat. Dette tok nok trykk av meg, slik at jeg klarte å holde det gående og jeg kom ganske raskt tilbake i full jobb.

På senhøsten 2013 oppstod det en situasjon som ville innebære store forandringer for bedriften jeg hadde vært engasjert i siden starten i 1994 og vært daglig leder for siden 2011. Dette skapte for min del stor usikkerhet og bekymring. Etter hvert syntes jeg at det hele utviklet seg i feil retning. Til tross for at dette var en kjempespennende sjanse for oss, hadde jeg mange innvendinger mot det som skjedde. Styret og de andre involverte ville ikke høre på meg. Et av hovedpunktene i uenigheten var markedsutsiktene på dette tidspunkt og at vi måtte være forsiktig med kostnadsnivået.

Det å følge opp kostholdet fra sykehuset ble mer og mer krevende. Jeg måtte være en mye strengere far enn jeg ønsket å være. Det å være den som står mellom sitt eget barn og matfatet ble veldig belastende. Selv om vi i perioder opplevde å få det til, må jeg i ettertid si at dette var ekstremt belastende. Spesielt vanskelig ble det å forholde seg til omverdenen, der det var så mye som ødela og som gjorde at jeg måtte være enda strengere.

I og med at vi var i offshorebransjen, var det også store krav til testing og dokumentasjon. Til tross for at vi var nærmere 20 ansatte, gjorde jeg store deler av jobben med dette i tillegg til salg, ledelse og produksjonsplanlegging. For min del var det vanskelig å se at andre på direkten kunne ta over disse oppgavene. På sommeren ble jeg nødt til å kaste inn håndkleet og tok en to måneders time-out. Formen var elendig med lite energi, vekslende psyke og kroppssmerter. Frykten for fremtida både for meg, familien og bedriften ga meg angst. Ansvaret jeg føler for bedriften og kundene er meget stort. Jeg ble av legen satt på antidepressive midler og tabletter mot angst. Tablettene føler jeg raskt at gjør meg mye verre, så etter en stund slutter jeg med de. Det er et vanskelig valg og ta, jeg måtte stole mer på meg selv enn legen. Jeg har tidligere også tatt antidepressiva/lykkepiller og følt at de har gjort meg verre i stedet for bedre. (Jeg vil understreke at mange har positiv effekt av denne type tabletter, og dette er ikke et råd om at alle bør slutte!) I august prøver jeg meg tilbake på arbeid og kjenner raskt at dette gir meg energi. Det var en del å ta igjen, men man hadde klart seg gjennom sommeren mye bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg trener og engasjerer meg sterkt i utvikling av bedriften. Formen stiger raskt og i løpet av vinteren føler jeg meg mye bedre. Selv føler jeg at jeg i denne perioden aldri har gjort en bedre jobb og gjennom knallharde prioriteringer får jeg gjennomført utrolig mye.

Energien er fremdeles en utfordring, men kroppen tåler trening og jeg pøser på med kosttilskudd og holder det gående. Vi har siden høsten 2013 bygd et veldig bra team i produksjonen med en veldig dyktig leder. Dette gjør at arbeid virkelig gir meg energi. Jeg begynner etter hvert å få troa på de andre endringene vi gjennomfører og ser lyst på fremtida. Men så plutselig utvikler endringsprosessen seg helt feil igjen. Jeg forsøker å nå fram med mine innvendinger, men føler jeg ikke blir tatt på alvor. Tilliten mellom styret og meg blir mer og mer tynnslitt. Med helseutfordringer og egentlig en konflikt med styret/mine ledere, blir det hele ekstremt tungt. Jeg er avhengig av støtte og positivitet for å fungere. I stedet opplever jeg det stikk motsatte. De siste årenes hendelser har fått meg til å gruble mye over hva jeg ønsker å gjøre. På den ene siden har jeg utrolig lyst til å fortsette den utvikling jeg holdt på med bedriften, men uten støtte og stor fare for fremtidige konflikter, ble det vanskelig. Når styret kaller meg inn til møte og gir meg oppsigelse, har jeg ingen krefter til å kjempe imot med. Jeg resignerer og tenker at dette kan gi meg nye muligheter. Problemet var at denne konflikten hadde tapper meg så mye for krefter, at det å gå videre var vanskelig. Til tross for at jeg egentlig hadde en jobb jeg syntes var midt i blinken, var jeg utbrent.

Min blogg om utbrenthet, smerter, kosthold, helse, samfunn med mer

Jeg tar nå et langt steg utenfor min egen komfortsone. Oppmerksomhet om egen person har jeg aldri likt. Jeg trives med å skape resultater i team, jobbe hardt og hele tiden utvikle seg. Det å få andre til å lykkes, er for meg en stor motivasjon. Nå har en lang rekke hendelser medført at jeg igjen har store helseutfordringer og jeg står utenfor arbeidslivet.



Foto: Rune Solberg

I hele mitt liv har jeg hatt varierende utfordringer med helsa. I lange perioder har jeg klart å ha energi og holde smertene på avstand. Men i andre perioder har det vært tyngre. Nå har jeg vært sykmeldt i over et år, blitt oppsagt fra jobben og søker om arbeidsavklaringspenger. Selv om det er et stort nederlag, føler jeg at det kan gi meg nye muligheter.

Med blant annet en bestefar som var ekstremt opptatt av det alternative, har jeg hele livet hatt en meget nysgjerrig tilnærming til ting. Jeg har stor tro på prøve og feile og det å omsette teorier til praksis er avgjørende, men utrolig vanskelig. Endringer er vanskelig, og spesielt hvis man sliter med energi og helse.

En av mine store utfordringer er å omsette det man har tro på til praksis. I tillegg er det en jungel av gode råd og meninger. Helse og kostholds-debattene i dag frustrerer meg. Mange av debattantene har en total mangel på evne til å ha flere tanker i hodet samtidig. Alt skal være svart og hvitt, sensasjonelt, provoserende, man skal forsvare seg for enhver pris eller selge noe. Selv om det er kjedelig, er målet mitt å ikke havne i ei skyttergrav som så mange andre, men finne de lure valgene man kan ta i hverdagen for å få det bedre.

Min store hobby og lidenskap er eksperimentell matlaging. Det er en utrolig fordel for meg, da jeg har mulighet til å omsette kostholds teorier til praksis. Jeg har også prøvd en lang rekke forskjellige dietter opp i gjennom. Fruktspising, blodtypediett, juicing, smoothies, shakes, blodprøve for matintoleranser, statens råd mot overvekt med fokus på grovt, frukt og grønt og nøkkelhull og sikkert mer som jeg har glemt. I det siste har jeg gått over til mer fermentert mat, mat laget fra bunnen med rene råvarer, mindre karbohydrater, mindre gluten og mer fett.

 Jeg er gift og har tre barn på 12, 9 og 5 år. Her er det matallergier, vektutfordringer, vondt i magen og utfordringer i forhold til hva man liker og ikke. I en hektisk hverdag, er det en sabla kabal som skal gå opp. I tillegg har vi opplevd å bli matlei i perioder. Nå er også økonomien en utfordring, slik at det å spise sunt og godt krever enda litt mer.

Jeg anser meg selv som en kreativ person. Mine opplevelser med helsevesenet er at man med mine plager må ta ansvar for egen helse selv. Når man er syk og har lite energi er dette vanskelig. Man kommer godt i gang med noe, men så oppdager man noe annet og så får man en tyngre periode og motivasjonen faller. Så går det noen uker og man oppdager at man verken har gjort det nye lure eller det gode gamle som virket. Pr. i dag har jeg ingen rundt meg til å hjelpe meg med dette eller å snakke med slike ting om. Det er fort gjort i samtale med andre å bli dradd ned når folk kommer med «velmenende» råd/kritikk på det man holder på med eller «ja, men du må gjøre slik i stedet». Det å holde på med slike ting i en egen boble er utrolig utfordrende. Ved å dele med flere gjennom en blogg, håper jeg å gjøre dette litt enklere.

Jeg føler at jeg har de aller fleste puslespillbitene til å bli frisk nok til å komme tilbake til arbeidslivet. Det som er utfordringen er å legge puslespillet slik at det gir nok effekt. Dette er at av hovedmålene mine med bloggen. Gjennom å skrive, håper jeg å sortere puslespillbitene. I tillegg hadde det vært fint om jeg kan inspirere og hjelpe noen andre. Jeg vet at mye av det jeg har gjort opp i gjennom virker og jeg vet også at det er mye som gjør meg dårligere. Selv om jeg ikke sitter med en fasit med to streker under, håper jeg at det er noen som kan dra nytte av alt jeg har prøvd.

Min innfallsvinkel har etter hvert blitt at man må gjøre flere ting samtidig. Jakten på den ene årsaken til at jeg har dårlig helse, ga jeg opp for mange år siden. Dette gjør det vanskelig å diskutere med andre hva det er jeg gjør. Dette er vanskelig i møte med lege, NAV, familie og andre.

Jeg vil også bruke bloggen til å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg har aldri søkt på en jobb og fått den. For meg er det vanskelig i fremmede settinger å få frem hva jeg står for. I tillegg har jeg nå helseproblemene som ikke øker min attraktivitet på arbeidsmarkedet. Men jeg vet at jeg sitter inne med mye kompetanse, gjennomføringsevne og holdninger som gjør at jeg kan bidra. Utfordringen er at jeg er avhengig av flyt, positivitet, store utfordringer og støtte for å være effektiv. Målet er derfor å finne noen som har bruk for meg slik jeg er.

Det å fatte meg i korthet har jeg utrolig vanskelig for, men jeg øver. Målene med bloggen er ambisiøse. Det gjenstår å se hva jeg får til. Jeg vet jeg ofte er for ambisiøs og at det er en av hovedgrunnene til at jeg har blitt syk. Har jeg vært flinkere til å senke lista å latt ting skure å gå, hadde jeg nok ikke vært så dårlig. Men jeg har forsøkt det også, og det har egentlig gjort ting verre. Det å skape, være kreativ og få resultater er et så viktig behov for meg, så nå får jeg bare hoppe i det og se hva som skjer!

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Mai 2018 » Mars 2018