hits

Følelser, hormonsystemet og kraften i feil

I min kamp med smerter og veldig manglende energi har jeg havnet på en spennende reise. Dette er en reise hvor jeg ikke har gått i oppgåtte spor, men lest og prøvd utallige ting. På veien har jeg kommet over flere utrolige smarte folk som har skaffet seg en utrolig innsikt i hvordan kroppen vår fungerer. Som dere kanskje vet, er jeg mye mer opptatt av praksis enn av teorier. Derfor har alle historiene fra folk jeg har lest om i ulike forum, aviser og blogger eller sett på TV, gitt meg en forståelse av verden som kanskje er litt annerledes enn det folk flest har. Senest for noen dager siden leste jeg et intervju med Lasse Kjus hvor han beskrev forskjellen på et «vanlig liv» og toppidrett. Der sa han noe utrolig interessant om noe som har forundret og fascinert meg i mange, mange år. Det skal jeg komme tilbake til i dette innlegget.

Puslespill er gøy, litt ekstra vanskelig når man ikke har et komplett bilde å se etter og man har brikker som ikke passer!

Et tema som fascinerer meg utrolig, er hvorfor gjør vi det vi gjør? Spesielt i perioder hvor smerter og så godt som ingen energi, tvinger meg til å være super rasjonell og prioritere knallhardt for å balansere livet på kort og lang sikt. Det som fungerer veldig bra på kort sikt, for eksempel å drikke et glass Cola som gir energi og velvære, fungerer veldig dårlig på lang sikt, da jeg så lett blir avhengig og jeg tror at helsa blir verre av Cola. Et annet kjempeproblem som utbrent, er at trening som er bra og nødvendig på lang sikt, tapper meg så utrolig for energi og øker smertene så mye på kort sikt, at jeg ikke klarer å gjøre alt det andre jeg bør/må gjøre. Dette gjør at et av de viktigste verktøyene for god helse, er veldig vanskelig tilgjengelig. Det å balansere opp alt sammen for å få god nok helse, er som et ti tusen biters puslespill. Jeg føler at jeg har kommet utrolig langt og jeg føler også at jeg har fått et ganske godt bilde av hvordan puslespillet skal legges. Problemet er at dette er så utrolig komplisert og man har så mange utallige variabler som spiller sammen, at det å ta de rette valgene og gjennomføre dem, er utrolig vanskelig. Innimellom oppdager jeg at hundrevis av brikker jeg har lagt er feil og kanskje også fra et helt annet puslespill og derfor må kastes.  Dette er en av hovedmotivene mine bak denne bloggen, å gi de som har lyst til å lese mine erfaringer, en mulighet til å se ting på andre måter. Jeg skal ikke påstå at alt jeg skriver er rett og i tillegg skriver jeg dessverre alt for langt og omstendelig. Men for å få frem helheter og sammenhenger, velger jeg å fortsette med det foreløpig.

Av alle tema som finnes, er feil det som fascinerer meg mest. Som tidligere leder i en bedrift som drev med svært vanskelig håndverk, med ekstreme krav til nøyaktighet, har jeg jobbet mye med å redusere feil. Feil er et av vårt samfunns aller, aller største utfordringer som vi virkelig ikke håndterer på en god måte. I et intervju med Dagbladet hvor Lasse Kjus, Kjetil Andre Aamodt og Tom Stiansen snakket om glansdagene og hvorfor de presterte så bra i store mesterskap, og hva som var en av de største utfordringen de hadde i karrieren, sa Kjetil Andre Aamodt følgende: «Man er redd for å mislykkes. Man er redd for konsekvensene. At man skal gjøre en feil. At man skal kjøre ut. Det er tullete i det store, men det er så viktig for en. Man legger hele livet sitt i det her.» Og da fulgte Lasse Kjus opp med følgende gullkorn: - «En faktor man kanskje ikke tenker på er at det ikke er så mange som tør å virkelig gjøre sitt beste. Uansett i hverdagen, jobb, eller hva det er. Man holder litt igjen. Man vil ikke blottlegge seg selv og sine egne kvaliteter. Når du bestemmer deg i idretten for å gjøre ditt beste, så viser du helt klart hvem du er. Det er en nervøsitetstrigger.»

Nå suste disse gutta ned stupbratte, isete bakker med et par planker på føttene, så konsekvensene ved feil var litt annerledes en for de fleste av oss. Men det hele er utrolig interessant. Vi har et offentlig apparat, med skolevesenet og helsevesenet i spissen som er så livredde for å gjøre feil at vi har endt opp med et overbyråkratisk dokumentasjonshelvete som ikke evner å ta tak i noe som helst. Når man i tillegg har økonomiske interesser som klarer å utnytte dette til fulle, (les matvare- og legemiddelindustrien) og såkalte eksperter som nekter å innrømme at det de forfekter ikke stemmer med virkeligheten, bærer det galt av gårde. Det kan virke krasst når jeg sier at de ikke evner å ta tak i noe som helst, men så lenge vi har så mye psykiske problemer og mobbing blant unge, står jeg sterkt på den påstanden! Dette er vondt i viljen - fordi det finnes mange, mange ting som kan gjøres som ikke blir gjort!!

Jeg lurer på hvor mange mennesker som går rundt i hverdagen og ser at de burde gjøre noe, men at de ikke tørr, fordi de er så redd for å gjøre feil. Jeg lurer selv hvordan jeg vil reagere hvis jeg kommer til en ulykkes situasjon. Vil frykten for å gjøre feil, utmanøvrere ønsket og behovet for å hjelpe. Frykten for å bli lurt, vil den hindre meg i å hjelpe noen med motorstopp?

I dagens skolesystem er jaget etter formell kompetanse helt ut av proporsjoner. (Jeg leste nettopp en artikkel om at barn lærer best gjennom lek, noe som for meg har vært selvsagt siden jeg var liten). Jeg er sikker på at det finnes mange lærere som hver dag skulle ha ønsket at de kunne gjøre det som trengs for å stoppe mobbere. Men frykten for sinte feilbeskyttende foreldre, gammeldagse eller svake skoleledere og annet herk, blir for stor. Man har ikke tryggheten til å gripe inn på en god måte. Ikke minst for de som plager andre. I stedet for alle de formalitetene man har etablert for å sikre at ingen blir anklaget for å gjøre noe feil, så skulle vi ha hatt så trygge lærere at de hadde hatt mot til å gripe inn på en konstruktiv måte, både for den som blir trakassert, men ikke minst for den som trakasserer. Jeg påstår glatt at på enhver skole finnes det mange som har bedre ideer om hva som bør gjøres, enn det som gjøres i dagens alt for formelle system. Her trengs det ikke såkalte «eksperter» som skal utrede etter at man har ventet i lang, lang tid. Nei, her trengs ansvarliggjorte lærere som skjønner at dette er viktigere enn at de har minst fire i matte og ørtogførti vekttall. Jeg er helt sikker på at de aller, aller fleste lærere har tenkt at hvis de hadde gjort ting annerledes, hadde det blitt bedre. Men de kan ikke, eller tørr ikke, eller orker ikke eller kanskje de ikke vil fordi de ikke står i stillingsinstruksen deres. Jeg leste en plass (som jeg ikke husker hvor) noen som skrev at de eneste barna kan snakke med på skolen er vaktmesteren. Alle andre er så gjennom formaliserte og tillærte, at det ikke går an å snakke med dem. Dette er nok satt veldig på spissen, men jeg opplever dette selv i mitt møte med skolen. Det finnes mange flinke modige lærere som tar tak, men jeg tror det koster for mye. Jeg tror det er sjelden at man trenger en ekspert inn for å løse ting i skolen, jeg tror rett kosthold og gode trygge hverdager, hvor negativ oppførsel får fornuftige konsekvenser som tar vare på både de som gjør uheldige ting og ikke minst de som blir ofre og som opplever et helt uforsvarlig hverdagsmiljø er løsningen.

Det aller, aller viktigste verktøyet mot angsten for å gjøre feil er trygghet. Dette har jeg selv opplevd mange ganger, når utrygghet og usikkerhet får ta tak, blir jeg tilnærmet ubrukelig. Dette gjelder spesielt usikkerheten rundt egen helse og hvilke begrensninger det gir. Og motsatt når jeg opplever trygghet, støtte og selvsikkerhet gjennom mestring, kan jeg utrette de helt utroligste ting.

Det som er interessant er hva disse mekanismene i kroppen min er? Hva er det som gjør at jeg nå alt for ofte opplever å ikke ha energi og i stedet smerter som slår meg ut? Hva jeg tenker og tror er jo selvfølgelig kjempe viktig, men for min del er det ikke nok. Om morgenen når jeg våkner opplever jeg noen timer hvor jeg har litt krefter, det er da jeg har en hjerne og en kropp som kan skrive blogginnlegg. Likeledes hvis det er noe jeg virkelig må, klarer jeg å mobilisere. Problemet er bare etterpå hvor jeg er helt utslått lenge. Det mest interessante er når jeg opplever å bli engasjert i noe jeg synes er moro og spennende. Da klarer kroppen min også å produsere energi. Og ser jeg resultater i tillegg, kan det være verdt smertene og utmattetheten i etterkant.

Men igjen er frykten for å gjøre feil så stor. I tillegg er usikkerheten rundt hva helsa vil gi av begrensninger fremover vanskelig å skyve bort. Et annet stort problem for meg er at i og med at jeg havnet i NAV systemet, så føler jeg meg som en bitteliten brikke i et stort system. Livredd for å gjøre feil i forhold til regelverk, føles det tryggest å gjøre minst mulig. (bloggingen har jeg fått avklart som greit) Mitt største ønske er å prøve å leve av noen av alle ideene jeg har, både som konsulent og ikke minst innen matproduksjon. Men på grunn av et regelverk er jeg livredd for å gjøre feil som vil få konsekvenser. I stedet for at jeg kunne gjort en lang rekke ting jeg vet ville ha vært gunstig for hormonsystemet mitt, smerten og energiproduksjonen, blir jeg fanget i negative spiraler som spiser opp energien. Men jeg har virkelig tro på at jeg skal klare å snu dette og havne i positive spiraler som gir energi, demper smerter og et hormonsystem i mer balanse.

I boka «Gjengangerne - stress, smerter og søvn» sier Henrik Børsting Jacobsen at giftig stress (som jo er hormoner) oppstår når avstanden mellom opplevd virkelighet og ønsket virkelighet blir for stor. En fantastisk definisjon og selv om jeg har visst dette i mange, mange år, var denne klare, tydelige definisjonen en øyeåpner for min del. Før jeg leste boka, hadde jeg et innlegg på Facebook-siden min for bloggen, hvor jeg sa noe sånn som at man har to valg for å fikse psykiske problemer, fiks det eller glem det. Jeg forsøkte å si det samme som Henrik, men på en mye mer klønete måte. Det jeg mente var at man kan jobbe på to måter, og helst samtidig, bedre sin opplevde situasjon og senke kravene eller endre ønsket virkelighet. Det er bra for hormonene dine. Her er et kjempetips til alle pårørende av folk som sliter, hjelp til med å bedre opplevd situasjon på den måten personen trenger, ikke på den måten du mener personen trenger. Jeg vil tro at litt avlastning med å rydde litt, legge sammen noen klær, luke i blomsterbedet, gå tur med ungene eller fikse den dryppende krana på badet, kan gjøre underverker. Det å få hjelp til å ta unna den enorme haugen med ting man som kronisk syk føler at man skulle ha gjort, vil dempe stresshormonproduksjonen. Hvis du også forteller at det ikke er så viktig at alt er strøkent i tillegg, så har du både hjulpet til med opplevde virkelighet og ønsket virkelighet. Og for all del, unngå å mase - det er det verste som finnes når man sliter! Jeg er rimelig sikker at den som er syk har en lang liste over ting de vet de burde gjøre, men som de ikke klarer. Jeg har selv presset meg selv så hardt over lang tid, at jeg har store vansker med å klare å gjøre enkle ting som før var helt selvfølgelig. Hvis noen skulle ha mast på meg om dette hadde det vært på hue og ræva ut av livet mitt. Jeg vet hva jeg må! Litt krast igjen, men tenk over dette!!

De store svingningene jeg har med smerter og energi har lært meg utrolig mye. Ikke minst har jeg opplevd at hva jeg spiser har stor innvirkning. Min klare konklusjon er at hormonsystemet er veldig sentralt her. Man kan oppnå mye ved å styre sine bevisste tanker, men det ubevisste er vanskeligere å påvirke. (dog ikke umulig) I tillegg har jeg stor tro på at naturen er fantastisk. De økosystemer som virker i intrikate samspill i naturen og våre kropper er sårbare for manipulasjon. Det er derfor jeg har hatt stort fokus på hva som påvirker hormonsystemet mitt. I tillegg er også bakteriefloraen i tarmsystemet og DNA kjempeviktig, men det kommer jeg tilbake til i senere innlegg.

Desto mer jeg leser, desto mer overbevist blir jeg om en lang rekke ting som går ganske på tvers av hva norske helsemyndigheter anbefaler. For det første har jeg mye mer tro på naturen enn på vitenskapen. Hovedproblemet med vitenskapen er slik jeg ser det at man jobber med modeller og teorier som er sterkt avgrenset. Man velger en bitte liten maurtue i den store skogen og prøver å forstå denne og lager råd for hvordan man skal forvalte hele skogen med bakgrunn i det man finner i den lille maurtua. Det meste av anbefalinger i forhold til kosthold og andre produkter kroppen vår utsettes for, bygger på faren for hjerte- og karsykdommer og kreft. Dette er alvorlige sykdommer, men problemet med kravene til hva som anbefales som kosthold er at det måles opp mot disse sykdommene og så fremt at det ikke kan dokumenteres en direkte kobling mellom matproduktet som man ønsker å selge og risikoen for kreft eller hjerte-karsykdommer, er det bare å selge i bøtter og spann. Dette er et kjempeproblem, spesielt fordi det er meget sannsynlig at en av hovedoppfatningene i de offentlige helserådene, kanskje er direkte feil. Jeg snakker her blant annet om kolesterolet som i stedet for å være farlig, kan være et av kroppens viktigste våpen for god helse, spesielt psykisk.

En av de mekanismene som fascinerer meg mest er teorien om at stoffer tilført kroppen narrer kroppens mekanismer til å reagere feil. For eksempel vil et kunstig laget stoff tilført kroppen gjennom munn eller hud, kunne narre kroppen til å tro at man får det naturlige stoffet man trenger for at hormonsystemet og resten av kroppen skal fungere. Da vil kroppen reagere som om man har fått det han trenger, kroppen vil slutte å etterspørre mer av det den egentlig trenger og man får ubalanser. Hvis dette stemmer, hva innebærer det for deg og meg og kosmetikk-, legemiddel- og matindustrien? Hva om man begynner å se på totalbelastningen vi utsetter kroppene våre for, både i form av substanser, men også i form av stress og andre psykiske faktorer? Hva med alle vitamintilskuddene ? er det noen av de som er naturlige? Hva skjer når man konsentrerer stoffer i tablett form ? hva mister man av naturlige effekter?

Vi kan lese mye om hormonforstyrrende stoffer, men slik jeg oppfatter det, tillates disse så fremt de ikke gir alvorlig allergi eller sykdom som kreft. Hva om disse stoffene forstyrrer kroppene våre ? følelsene våre ? hormonsystemene våre ? bakteriefloraen i tarmene våre? Hva om grenseverdiene som er satt er alt for høye. Hva om cocktail effekten gjør oss syke av det myndighetene definerer som trygt? Hva om mye mindre mengder en de tillatte grensene påvirker stresshormonproduksjonen vår? Hva om bruken av sminke og gift sprøytet mat, forstyrrer hormonene våre, slik at vi blir mer rastløse, mer irritable, mer slitne, mer deprimerte, mer angstfulle? Hva bør vi gjøre da? Hva gjør dette med ungdommer som i utgangspunktet har et løpsk hormonsystem?

Jeg vil tro at 99 av 100 av dere som leser dette tenker at det blir for mye styr å ikke utsette kroppen sin for de belastninger som jeg påstår at kan påvirke helsa. Det er enklere å bare flyte med og håpe på det beste, hive innpå smertestillende, industrimat og «lykkepiller» og tøye strikken med lukkede øyne, svelge unna med litt vin og håpe på det beste.

Men hva om jeg har rett, hva om faren for at strikken ryker eller blir helt slapp, bare blir større og større på grunn av totalbelastningen vi velger å utsette oss for? Hva om det er dette som er årsaken til at det virker som om at flere og flere får større fysiske og psykiske plager? Hva om det ikke er slik at sykdom bare oppstår på grunn av en feilkoding i vårt DNA? Hva om vår livsstil er årsaken?  Og til sist, hva om det ikke er helt umulig å gjøre noe med det? Og hva om en lang rekke medisinske inngrep gjør større skade på kroppens naturlige systemer, enn vi hittil har trodd?

Hva om medisin er like presis som den såkalte presisjonsbombingen som USA utfører rundt omkring? Hva om medisin som blir fremstilt som skarpskyttergevær som fikser sykdom, er like presis som en avsagd hagle? Hva om når man kanskje treffer symptomene, også treffer så mye av kroppens andre funksjoner, at man for hver gang blir mer i ubalanse? Hva om det ikke er slik at en antibiotika kur bare kurerer ørebetennelsen, men samtidig utrydder fordøyelsessystemets naturlige bakterieflora og kanskje forstyrrer hormonsystemet. Hva om hormonmanipulerende legemiddel forstyrrer kroppens egne systemer? For min del er det å gå til krig uforståelig. Etter hvert har jeg innsett at jeg ikke vil gå til krig mot egen kropp med kjemiske legemidler. Jeg vil heller prøve å bruke teknikker som bygger opp under kroppens naturlige mekanismer. Jeg har prøvd en lang rekke legemiddel opp i gjennom, deriblant de fleste «lykkepille» variantene. Med hånda på hjerte kan jeg si at uten unntak gjorde «lykkepillene» meg dårligere, til dels mye dårligere!! Følelsen av at man har noe i kroppen som prøver å overkjøre kroppens egne naturlige reaksjoner på belastninger man har klart å utsette seg for, er rett ut vemmelig!!

Jeg har selv opplevd mange opp og nedturer med min helse. Jeg har forsøkt en uendelig lang rekke med ting og selv om mye virker superkomplisert og vanskelig, så har jeg funnet en del enkle prinsipper som er veldig omsettelig i praksis.

For det første så er de fleste etablerte sannheter problematiske. Vi er indoktrinert med at legen håndterer sykdom med piller. Mat spiser vi for å stille sult. Men etter hvert har jeg erfart at de aller fleste kostholdsteorier har brister. Pirke Petter gjorde meg oppmerksom på fytinsyre og dens problemer for god helse. I naturen er det kjent at de fleste (alle?) organismer har forsvarsmekanismer. Det kan være piggene på rosebusker, det kan være vond smak, det kan være horn for å stange eller det kan være antinæringsstoffer som fytinsyre. Er det en ting jeg alltid har hatt tro på så er det at grønnsaker er sunt. Jeg har i mange, mange år sett det som problematisk at grønnsaker produseres i et industrijordbruk med sprøytemidler. Men etter å ha gått over til mer og mer økologisk, blant annet gjennom en fantastisk og lærerik deltagelse i et økologisk andelslandbruk, har jeg erfart at det er mer som skurrer. En av nøklene her er antinæringstoffet fytinsyra.

Dette var et stoff jeg ikke hadde hørt om før noen år siden. Men den fikk raskt mange brikker til å falle på plass i min grønnsaksfyllte hverdag. På dette tidspunktet var jeg nærmest verdensmester i grønnsaker og dyttet grønnsaker i alle mulige varianter i familien i jakten på bedre helse. Glansnummeret var den super kraftige hurtigmikseren som gjorde at jeg kunne trylle frem utallige supper med de grønnsakene jeg ville. Eller oppskjærte rå grønnsaker med Holliday-dip ? utrolig godt. Det var liksom det ene jeg følte at de aller, aller fleste var enige om, grønnsaker er sunne.

Det som jeg så var problematisk, var som jeg sa sprøytemidlene som staten går ut og garanterer at ikke fører til kreft eller hjerte-karsykdom innen gitte separate grenseverdier. Men kan de garantere at det ikke påvirker psyken, hormonene og bakteriefloraen din? Kan de garantere at den coctail mixen vi blir utsatt for ikke skader oss? Nå er Round-Up som er det desidert mest utbredte sprøytemiddelet omsider blitt forbudt i EU, til tross for Monsanto sin enorme pengebinge og lobby apparat.

Hvis du googler fytinsyre og oppdrettslaks, ser man at her er man klar over at det er problemer. Der er fascinerende å se hvilken kunnskap og bevissthet man har i forhold til fôr av dyr, men man unnlater å se at mange av de samme mekanismene kan spille en rolle hos menneskene. For eksempel har jeg omsider skjønt at en av årsakene til det store antibiotikaforbruket i det industrialiserte landbruket, er for å skape rask vektøkning. I landbruksindustrien bruker mange antibiotika for å øke vekta på dyra raskere, men det blir stilt overraskende få spørsmål ved sammenhengen mellom antibiotikabruk og overvekt hos oss mennesker. Antibiotika resistente bakterier har fått fokus, men jeg er like bekymret for antibiotikaenes masseutryddelse av vår naturlige tarmflora.

I lakseoppdrett er de veldig bevisst på den belastningen fytinsyre, som blant annet finnes i korn, grønnsaker og ikke minst soya, gir på fisken. Nederst i innlegget har jeg linket til en kort artikkel på Forskning.no om fôr i fiskeoppdrett. Selv om det ikke blir helt rett, kan du gjøre en øvelse og bytte ut fisk/laks med menneske. Selv om det ikke blir helt direkte overførbart, er mekanismene de snakker om her veldig lik de mekanismer jeg har funnet ut at vi mennesker blir påvirket av. Her er det snakk om enzymer, aminosyrer, antinæringstoffer, helseplager, fordøyelsesvansker med fiber og ikke minst uheldige reaksjoner i tarmen. Artikkelen og forskningen i seg selv er for meg uforståelig, da det dreier seg om å erstatte den fantastiske protein og aminosyrekilden som fiskemel er med plantebasert protein. Det er en merkelig vei å gå spør du meg? Les også gjerne artikkelen om at laks på vegetabilsk fôr blir feit!

Det å endre praksis til en mer bærekraftig hverdag for jordkloden deg selv og din familie, er ikke så vanskelig. Naturlig nedbrytbare rengjøringsmidler kan fullgodt brukes kanskje med bittelitt ekstrainnsats på noen områder. Fullgode hygiene produkter finnes også. Hvis man ikke er redd for kolesterol og annen næringsrik, sunn mat, er det å lage god mat fra bunnen enkelt og ikke minst utrolig givende. Den siste måneden har jeg laget meg mange forskjellige måltider, som jeg vil rangere meget høyt på lista over det beste jeg har spist i mitt 46 årige liv. Fermentert tomat er bare helt fantastisk, når jeg i tillegg bruker, smør, ost, fløte, kraft, godt kjøtt og god fisk samt økologisk krydder, løk, potet og ris, og sper på med litt sweet chili saus eller søtt tyttebær syltetøy, så slår det det meste jeg har spist på restauranter, ned i støvlene. Med en god plan, er dette gjennomførbart.

Vi tror vi er så utrolig flinke her i Norge, men i Tyskland har dagligvarekjedene gått foran og stilt større krav til renhet. Det er også flere prosjekt rundt om i verden hvor ren mat produksjon virkelig er effektiv. Her handler det om å jobbe smartere og ikke raskere og enklere, som vi er så vanvittig opptatt av i Norge. Løpe, løpe, løpe som om alt er en sprint ? en merkelig innfallsvinkel for effektivisering spør du meg. Jeg anbefaler virkelig å lese «Jordboka» av Dag Jørund Lønning. Her skisserer han mange løsninger basert på å samarbeide med naturen i stedet for å voldta den. Utrolig spennende.

Web 2.0 og sosiale media er fantastisk. Verden i dag og hundre år tilbake er så helt vanvittig endret. Følelser blir mye mindre ignorert nå. Folk deler og byder på. Jeg har vært veldig imponert over mennesker jeg hadde en bestemt oppfatning av. Men så ser jeg hva de velger å dele på Facebook og synes det er oppløftende. Folk som utad kan virke tøffe tørr å vise et mye bredere spekter av seg selv. Hurra!

Man skjønner at det som fremstår som polerte, suksessfulle mennesker i virkeligheten ofte har et mye mer komplisert liv. Selv om jeg føler at vi har enda en god vei å gå i Norge i forhold til følelser, er vi på god vei. Flere og flere snakker åpent og det er fantastisk. Jeg blir aldri lei av kjendiser som står fram og nyanserer glansbildene vi har. At man viser fram at alt er ikke bare enkelt. I jaget etter overfladisk skjønnhet, fylles kropper med kjemikalier som jeg er meget betenkt over. Da jeg var leder i bedriften som drev med industrimaling, brukte jeg å si til de ansatte hvis de glemte å beskytte huden sin mot maling; «Hvorfor drikker du det ikke i stedet ? det er like effektivt det for å få i deg alle de farlige stoffene». Det vi tar opp i gjennom huden, tror jeg mange ikke forstår. Jeg liker virkelig ikke utseende fokuset i sosiale media. Jeg liker virkelig ikke alle «å så fin du er kommentarene». Jeg er utrolig glad for at man gir positive tilbakemeldinger til folk, men utseende fokuset er over stokk og stein spør du meg. Jeg har selv sett hvor fort barn blir utseende fokusert ved at man gir komplimenter på utseende. Dette setter seg fast i fra de er små, og er vanskelig å snu.

Men dette med følelser er også fascinerende. Mye fra den gamle macho kulturen henger igjen. Hvor mange av dere har sagt til et barn: «Ikke gråt, det går bra nå!» Hvor mange har lært barn at det ikke er greit å gråte? Hvor mange har programmert et barn til at negative følelser ikke er greit? Jeg forsøker alltid (ikke alltid at jeg klarer det) å si til barna når de gråter at det er helt greit. Jeg sier også at det ikke er farlig å være redd. Det er helt greit å være lei seg, det er ikke farlig. Negative følelser er fremdeles ikke helt stuerent i Norge. Idrettsutøvere som er skuffet skal være forbilder for barn og unge gjennom å være politisk korrekte og stille smilende opp på intervju når de har feilet. Er det noe som gjør meg trist så er det at det ikke aksepteres at idrettsutøvere har negative følelser. Det er ikke greit å bli sint og frustrert og trenge litt tid for seg selv. Man skal være så utrolig politisk korrekt og stille opp til intervju. Det virker som om at mange toppledere i idretts-Norge virkelig ikke har skjønt så mye. Her er enda et område de virkelig pisser i buksa. Jeg tror at hvis man skal strigle utøverne til å bare uttrykke glede og litt moderat skuffelse, så reduserer man produktet, det man lever av. Produktet idrett er følelser og man ser jo at idrettsutøvere som mobiliserer følelser ofte har større markedsverdi. Alle PR-media striglede svarene mange idrettsutøvere lirer av seg er for meg like interessant som å se maling tørke. En annen ting jeg ikke skjønner er at en fotballspiller som ikke klarer å beherske seg i kampens hete og kjefter på dommeren, blir straffet. Hvis han ikke sier unnskyld i ettertid, kan han godt få rødt kort for min del, men å straffe spontane følelsesutbrudd, er for meg uforståelig. Man skal ikke sjikanere, trakassere og være ufin, men å vise rent sinne og frustrasjon må være lov.

Det er bestandig greit å bli sint, lei seg, redd ? men man må prøve å ikke la det gå utover andre, er man sur bør man trekke seg unna og man må klare å si unnskyld og ordne opp i etterkant. Ivar Koteng er en mann jeg er imponert over. Både hva han har fått til i eiendomsbransjen og hvordan han som styreleder har vært sterkt delaktig i å gjenreise Rosenborg. I et intervju i Fosna-Folket fortalte han at i hans firma har de en viktig regel, og det er at det ikke er lov å være sur. Det er lov å være trist eller nedstemt for noe, men direkte sure ansatte sendes hjem. Fantastisk!

Når det gjelder sinne tror jeg det er bedre å slippe ut sinnet før trykket blir så stort at man mister all kontroll. Man må ikke la det gå så langt at hormonene raser slik at man sier ting man angrer på. Jeg har gjort det mange ganger selv, fordi jeg har forsøkt å holde ting inne. Jeg tror også at hvis man virkelig ønsker engasjerte ansatte i arbeidslivet, så må man akseptere at det går en kule varmt i blant.

Det er også fascinerende å se kraften i følelsen av feil. Vi mennesker liker virkelig ikke å ta feil. Vi liker å mestre, men vi liker ikke å ta feil. Jeg har jo stor tro på at hver gang vi kjefter på barna for at de velter et glass melk, programmerer vi inn i dem at man ikke skal gjøre feil. Negative sanksjoner ved feil er så utrolig utbredt. En feil er blitt gjort, noen må ta konsekvensene. Det er alt for lite fokus på å lære. For meg er feil en nøkkel til å lære, til å presse grenser, til å utvikle. Som leder sa jeg ofte at det var greit å gjøre feil, bare man sa ifra. Det verste for vår bedrift var om feil som var gjort, ikke ble rettet før det gikk til kunden. Hvis feilen ble oppdaget når delen var montert inn på en oljeplattform, kunne kostnadene bli på hundretusen vis av kroner. Det som ikke var greit, var å være sløv og gjøre den samme feilen om og om igjen. Gjennom dette fikk vi en kvalitetsfokusert kultur som hele tiden utviklet seg. Alternativet er at man får en kultur hvor ingen tørr å gjøre noe som helst. Den letteste måten å ikke gjøre feil på, er å sitte musestille!

Jeg har stor tro på at vi blir programmert gjennom utallige kommentarer, spesielt i oppveksten. Viktigheten av å være pen ved å stadig få positiv feedback på utseendet, viktigheten av å ikke vise negative følelser, ved å bli fortalt at man ikke trenger å gråte mer, det er bra nå, selv om man overhodet ikke har det bra eller er ferdig med å gråte. Men det er også unektelig fascinerende å se hva vi har med oss i vårt arvemateriale, i vårt DNA. Småbarns reaksjonsmønstre når de ikke klarer ting, kan ikke forklares på annen måte. Det sinnet de kan få, frustrasjonen som gjør at de kaster lekene rundt seg. Eller når de blir større og ikke finner ut av det sosiale samspillet. Når de gang på gang får kjeft, enten til de blir så likegyldige at de gir faen, eller at de blir så kuet at de sitter bom stille for å ikke gjøre feil. Her har legemiddelindustrien tryllet frem ADHD-medisin, hvor jeg heller vil foreskrive en arena for mestring, fri for kjeft og straff. Har man vansker med sosiale relasjoner eller at hormonene gjør at man har en uro i kroppen, så er kanskje ikke den beste medisinen å måtte sitte stille på en stol mange timer om dagen mens energien kanskje bobler over. Når tankene raser av sted og det blir forlangt at man skal konsentrere seg om noe som oppleves som meningsløs svada. Når man topper dette med at man sitter i et rom med mange andre og deres energier, blir det enda vanskeligere. For meg ville det ha vært tortur, hvis jeg skulle ha sittet slik når jeg har symptomer på rastløshet, uro og angst og stresshormonene flyter vilt rundt i kroppen. Ren tortur!

Jeg undres også over hva som skjer med barn som til stadighet får høre at de ikke skal spille så mye dataspill. Voksne som ikke ser alt det positive i dataspill. Dette er en verden hvor man kan gjøre feil, man kan mestre, man kan la følelser få utløp, man kan starte på nytt. Her er det enkelt å finne aktiviteter som passer til egne interesser og mestringsnivå. Her vil hormonene kunne produseres i bøtter og spann. Selvfølgelig er det viktig at det ikke blir for mange timer foran en skjerm, men da må man poengtere at det er det som ikke er greit og ikke dataspill i seg selv. Hvordan har du kommunisert dette til dine barn? Jeg er forøvrig usikker på hva som er mest skadelig, å sitte foran en skjerm, eller å være i et skolemiljø man føler at man ikke mestrer. Ikke misforstå meg, det er utrolig viktig at barn er ute og i fysisk aktivitet, men ikke nedvurder dataspill og barnas mulighet for mestring.

Det som er så fantastisk er at selv om følelser har en litt stemoderlig plass i samfunnet, så er det en plass man virkelig kan utfolde seg. Det er som idrettssupporter. Selv de mest macho menn får utløp for følelsene sine her. Da er det greit å bli sint, glad, ekstatisk og mye annet. Det er ikke uten grunn at fotball og andre idretter er så utrolig populære, at dette er en milliard industri uten like. At fotballspillere i følelsenes store arena, har lønninger helt hinsides all sunn fornuft. Dette er jo verdens største følelses industri! Jeg er ikke så glad i nasjonalismen som knyttes opp mot dette. Hvorfor blir jeg mer glad når en nordmann vinner, enn en fra Syria? Det er en mekanisme jeg ikke forstår, men jeg liker at vi vinner. Heia Norge!!

Jeg er fremdeles ikke noen vandrende fasit på god helse, heller ganske tvert om. Men jeg er ikke mindre overbevist om at det er mange prinsipper man kan følge for å få til en hverdag som reduserer farene for å bli skikkelig plaget. Når man først er blitt plaget, er arbeidet mye mer komplisert. Når man har tøyd strikken for langt, er det vanskelig å få tilbake elastisiteten. Derfor håper jeg at dere deler innlegget mitt. Selv om jeg ikke har rett i alt jeg tror og tenker, så er jeg helt sikker på at jeg er inne på flere lure valg man kan ta i hverdagen. Jeg tror det nytter. Og ikke minst vil jeg advare mot alt barn og unge blir utsatt for i dag som kan skape store problemer. Jeg er bekymret for programmeringen vi gjør i forhold til at vi kjefter når de gjør feil. Jeg er bekymret for hva vi gjør med hormonsystemene deres og bakteriefloraen i fordøyelsessystemet. Og ikke minst er jeg utrolig bekymret for alle gutter og jenter som har «flink pike-syndromet» og som har begynt å slite med helsa og fraværsgrensa i videregående skolen. Jeg er jo så utrolig naiv at jeg hadde ønsket meg en skole som var så bra at den fikk ungdommen til å møte opp uten pisk?. Det tror jeg hadde vært bra for stresshormonene deres.

Ha en fin dag!

Hvis du vil følge med på det jeg gjør, har jeg egen Facebook side for runesolberg.blogg.no her

Intervju med Tom Stiansen, Kjetil Andre Aamodt og Lasse Kjus i Dagbladet

Forskningsartikkel om fôr i fiskeoppdrett

Forskningsartikkel - For feit vegetarlaks

Folk som kommer sure på jobben må dra heim igjen i Fosna-Folket

 

Videre anbefalt lesing:

«Takk for maten? Hvorfor og hvordan maten du får kjøpt i norske butikker gjør deg syk. Den dreper dine tarmbakterier!» av Eva Fjeldstad

«Gjengangerne ? stress, smerter og søvn» av Henrik Børsting Jacobsen og Hans Petter Jacobsen

«Pillebefinnende» av Hans Geelmuyden

«Jordboka» av Dag Jørund Lønning

2 kommentarer

Jernbanefrua..

13.02.2018 kl.18:42

Spennende temaer. Helt klart moro å dykke litt ned i :-))

runesolberg

14.02.2018 kl.06:11

Takk for kommentaren! Ja det er kjempespennende, og ikke bare moro, men også viktig hvis man har utfordringer med helsa.

Skriv en ny kommentar